Debatten om SSB og kravet om publisering i høykvalitetstidsskrifter kan være en nyttig inngang til en mer generell debatt om kvalitet i forskningen.
PER KOCH, FORSKNINGSPOLITIKK
I Dagens Næringsliv 31. oktober foreslår økonomiprofessorene Jørn Rattsø og Knut Anton Mork å overføre det meste av aktivitetene ved instituttene til universitetene:
«Den norske instituttsektoren er usedvanlig stor i internasjonal sammenheng. Størrelsen er resultat av politisk styring. Vi er kritiske til denne strukturen.
I de fleste land foregår mesteparten av den høyest anerkjente forskningen ved de beste universitetene.»
Rattsø har, som leder av Produktivitetskommisjonen, allerede flere ganger fremmet tanken om at forskningskvalitet er det samme som høy vitenskapelig kvalitet (som så igjen måles gjennom publisering i anerkjente internasjonale fagtidsskrifter). Han har også vist en sterk skepsis til det som her omtales som «politisk styring».
I sin kronikk presenterer Rattsø og Mork også en alternativ modell for SSB-forskningens fremtid, etter modell av det amerikanske Congressional Budget Office.
«Vi tror både politiske partier, partene i arbeidslivet og andre samfunnsaktører kan bli bedre betjent med et uavhengig institutt, gjerne knyttet direkte til Stortinget, på samme måte som Riksrevisjonen.»
Rattsø og Morks to modeller svarer imidlertid ikke på den oppgaven SSBs forskere primært er satt til å løse, nemlig å gi forvaltningen analyser som kan tjene som grunnlag for politikkutforming og debatt. Riksrevisjonen betjener ikke norske departementer.
Universitetsforskerne bidrar definitivt til kunnskapsgrunnlaget for norsk policy-utvikling, men de opererer innenfor andre tidsrammer og insentivstrukturer enn de mer anvendt orienterte forskerne i instituttsektoren.
Det er noe av dette Lars Moen fra FFA og Håkon Haugli i Abelia er inne på når de i dag svarer på Rattsø og Morks kronikk.
«De [instituttene] driver forskning av høy kvalitet som blir brukt i næringsliv, forvaltning og samfunnet for øvrig, som i liten grad kan utøves fra et universitet og av personer bundet av undervisning.»
I svaret løfter Moen og Haugli frem et argument som instituttsektoren normalt er litt forsiktige med å synliggjøre, nemlig at lave basisbevilgninger «gjør at forskningsinstituttene må konkurrere nasjonalt og internasjonalt om forskningsmidler. Det fungerer som en test på vitenskapelig kvalitet og relevans.»
Men instituttenes markedsorientering og deres samarbeid med kundene setter dem normalt også bedre i stand til å forstå kundenes behov og marked.
Det finnes med andre ord andre kvaliteter i forskningen enn vitenskapelig kvalitet målt gjennom publisering. En forskers evne til å løse praktiske problemer i samarbeid med fagfolk i norske bedrifter og offentlige institusjoner er ikke det samme som evnen til å skrive fagartikler som begeistrer internasjonale fagfeller.
Instituttene har mye å hente ved å gjøre forskningen sin kjent internasjonalt og skjerpe den vitenskapelige kvaliteten i møte med forskere i andre land. Men går dette kravet på bekostning av andre kvaliteter i instituttenes forskning, og da ikke minst evnen til å forstå bedriftenes og institusjonenes hverdag og behov, risikerer vi at det undergraver instituttenes bidrag til omstilling og innovasjon.
Vi trenger en bredere forståelse av hva kvalitet eller kvaliteter i norsk forskning kan og bør være.
