Forskning

Et slag for anvendt forskning: Fra Forskningsrådets konferanse om forsknings- og innovasjonspolitikkens kunnskapsgrunnlag

Forskningsrådets årlige konferanse om «kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken» har utviklet seg til å bli en viktig forskningspolitisk arena. Den 7. konferansen i rekken som fant sted 2. mars, hadde en raskt fulltegnet deltakerliste på mer enn 500 og ytterligere flere hundre på venteliste. Til glede for disse og mange andre er opptak av konferansen tilgjengelig.

EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK

Særlig to temaer var konferansens røde tråder: Hvordan fremme omstilling og begrunne prioriteringer på grunnlag av dokumenterte forventninger, trender og scenarier om framtidige muligheter og utfordringer? Og: hvordan bør vitenskapelig kvalitet og samfunnsnytte best balanseres og kombineres i vurderinger av forskning?

OECDs Andrew Wykoff presenterte hovedpunkter fra organisasjonens nylig publiserte STI Outlook for 2016. Det er siste utgave i en lang rekke slike Outlooks, men denne skiller seg fra de tidligere ved i større grad enn sine forgjengere å se framover. «Vi står overfor presserende, globale utfordringer», fastslo Wykoff – og gikk raskt gjennom listen: forurensning, overutnyttelse av ressurser, klimaendring, aldring/demografi og økende ulikhet. Ikke overraskende er han og OECD av den oppfatning at forskning, teknologi og innovasjon kan bidra vesentlig i bestrebelsene  på å finne løsninger på utfordringene. Det skjer mest effektivt om teknologiutviklingen er åpen, internasjonal, borgerorientert, tverrfaglig og basert på offentlig-privat samarbeid og med offentlig finansiert forskning i en avgjørende rolle. Derfor er det bekymringsfullt at offentlige forskningsbudsjetter stagnerer i store deler av verden. OECD tror ikke at det i samme grad som tidligere er mulig å basere seg på fortsatt vekst og økende produktivitet; sannsynligheten er stor, sa Wykoff, for at den globale økonomien fortsatt vil være kjennetegnet av varig lav vekst, synkende produktivitetsvekst og økt arbeidsledighet og/eller press på lønningene. Outlook-rapportens framoverskuende sikte kom til uttrykk i en sterk betoning av betydningen av «foresight», framsyn på norsk, og mye av innholdet i rapporten er synteser av et stort antall gjennomførte teknologiske framsynprosjekter innenfor og utenfor OECD.

Betydningen av «foresight» ble også understreket av Erik Arnold fra Technopolis, i nok en av hans mange opptredener i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk. Som kjent har han blant annet ledet to evalueringer av Norges forskningsråd (2001, 2012), og senest har han vært medlem av ekspertkomiteen som har forestått områdegjennomgangen i Norges forskningsråd (se artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk). Han trakk i sitt innlegg opp et bredt lerret for en diskusjon om hvilke nye strukturer, tilnærminger og instrumenter som kreves for å få til «framtidsrettet styring» i forsknings- og innovasjonspolitikken. Det finnes ingen beste løsning som passer for alle land, men han mente at strukturen i Norge, som i stor grad er bygget opp omkring den særnorske konstruksjonen med ett stort forskningsråd, ikke helt oppfyller kravene til forsknings- og innovasjonspolitikkens «tredje generasjons» styringsformer. Blant de spørsmål som særlig bør diskuteres, er økt bruk av foresight, behovet for et overordnet rådgivningsorgan, utvikling av nye typer «strategiske forsknings- og implementeringsagendaer» og etablering av offentlig-private partnerskap («PPPs»). Han antydet at Norge bør «revurdere» sin forskningsrådskonstruksjon, uten å gå så mye nærmere inn på hva som i tilfelle bør endres – bortsett fra navnet, som er ekstremt misvisende, mente han, så mye innovasjon som rådet er tungt involvert i, og at rådet i tillegg til sin finansieringsrolle bør forsterke sin tilretteleggerrolle innenfor et mer desentralisert system.

Statsråd Røe Isaksen tok debatten om framtidige muligheter, utfordringer og prioriteringer ned på et konkret politisk plan med sin redegjørelse for opplegget for den forestående revideringen av gjeldende langtidsplan for norsk forskning og høyere utdanning. Planen gjelder for tiårsperioden 2015–2024, men skal revideres hvert fjerde år, første gang i 2018. Et viktig input til revideringen er den landgjennomgangen av norsk forsknings- og innovasjonspolitikk som regjeringen har bedt OECD om å foreta (se artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk). Han varslet også at han og hans statssekretær vil gjennomføre en større rundreise i landet for å innhente synspunkter.

Han gikk allerede nå ganske langt i å antyde hvor han ser behov for å justere planen. Målet om at offentlige midler skal utgjøre én prosent av BNP er allerede (over)oppfylt, mens det tross god vekst i næringslivets FoU de seneste årene er langt igjen før samlet nasjonal FoU-innsats utgjør tre prosent av BNP. Det er vekst i privat FoU-innsats som skal fylle gapet, og søken etter og innføring av effektive, gjerne helt nye, virkemidler for å stimulere til økt privat FoU-innsats vil være en hovedoppgave i langtidsplanens neste fireårsfase. Han ga også klar beskjed om at forventningene til videre vekst i forskningsbevilgningene må senkes, «det gyldne tiåret» i norsk forskningsfinansiering er forbi, heretter må vekst til prioriterte formål finansieres ved kutt i bevilgningene til andre formål. Kritikken av planen for å inneholde for lite om høyere utdanning har hatt mye for seg, erkjente han, det skal neste versjon rette på. Han vil også stille klarere forventninger til nye faglige innfallsvinkler og mer tverrfaglig forskning; blant annet skal samfunnsvitenskapene og humanioras rolle synliggjøres bedre. Og regjeringens politikk for «open Access» som vil bli lagt fram i vår, skal innarbeides i langtidsplanen.

En egen sesjon var viet «framsynsmetoder» i vid forstand for å underbygge forsknings- og innovasjonspolitiske prioriteringer, her representert ved tre typer tilnærminger:

– Tre «foresight»-prosjekter i regi av Forskningsrådet om «digitaliseringens andre bølge», markedsmuligheter i klima og innovasjon i offentlig sektor;

– det danske utdanningsdepartementets FORSK2025-prosess for å skape grunnlag for strategiske prioriteringer på grunnlag av innspill fra berørte aktører og OECDs trendanalyser;

– det EU-finansierte CIMULACT-prosjektet som utvikler metoder for å involvere sivilsamfunn og vanlige borgere i arbeidet med å utvikle forsknings- og innovasjonssatsinger og -prioriteringer.

CIMULACT-prosjektets koordinator, Lars Klüver, mente å ha dekning for at innspill fra vanlige borgere er mer visjonære enn de inkrementelle forslagene en typisk får fra forskere; de har alltid i tankene at de må sikre seg midler til seg selv og sine stipendiater også i neste fase. Kommisjonen ligger, påsto han, «flere kilometer foran» nasjonale myndigheter, inkludert forskningsråd, i arbeidet med metoder for å trekke borgere og det brede samfunn inn i forskningspolitiske prosesser.

Forholdet mellom vitenskapelig kvalitet og relevans/samfunnsnytte var tema i konferansens siste sesjon. Arnold hadde tidligere spilt opp til denne diskusjonen da han i sitt innlegg tok utgangspunkt i begrepet «kunnskapsproduksjon i modus 2» som satte sitt preg på den forsknings- og innovasjonspolitiske debatten i 1990-årene. At kunnskapsproduksjon i økende grad skjer «i anvendelseskontekster» og i mindre grad i akademiske, disiplinrettede former, kjennetegner dagens situasjon og setter rammer for hvordan styring og prioritering bør skje, mente han.

Daniel Sarewitz holdt et innlegg via Skype-link fra Washington DC som i grove trekk var en gjennomgang av hans mye leste essay i The New Atlantis om kvalitetskrisen i dagens forskningssystem, Saving Science (se Forskningspolitikk nr. 3, 2016). Her summerer han opp de krisesymptomer i forskningssystemet som skyldes at det nå er preget av «hyperkonkurranse», med «kvalitetsutvanning» på bred front som resultat. Peer review-institusjonen er ikke i stand til å ivareta tilstrekkelig kvalitetssikring under byrden av den dramatiske veksten i vitenskapelige publikasjoner. Mer direkte kopling til bruk kan bidra til å sikre resultatenes validitet og kvalitet: «Technology keeps science honest», som han sier i essayet.

Magnus Gulbrandsen, lederen for et av de to nye forskningssentrene under FORINNPOL-programmet som konferansen hører inn under, tok opp denne tråden i et innlegg som framsto som et slag for anvendt forskning. Anvendt forskning er, mente han, i ferd med å falle mellom stoler, mellom «eksellens» og fri forskning på den ene siden og kortsiktig, markedsnær innovasjon på den andre. Han listet blant annet opp flere eksempler på teknologier som er blitt utviklet gjennom anvendt forskning. I hans forståelse av anvendt forskning er mye av den langsiktig, nysgjerrighetsdrevet og forskerinitiert, og den sentrale forskjellen mellom anvendt forskning og «grunnforskning uten sikte på nytte» er at anvendt forskning er intensjonalt, organisatorisk og/eller finansielt koplet til arbeid med å finne teknologiske og andre praktiske løsninger på problemer. Med frykt for å bli arrestert av «grunnforskningspolitiet», snudde han, med støtte i Sarewitz, opp-ned på en retorisk vending man nå ofte hører i (norsk) forskningspolitikk: «Nytte er en forutsetning for kvalitet». Ifølge Gulbrandsen er det nok likevel mer ordet anvendt forskning enn realiteten som er forsvunnet; Forskningsrådets Fahlvik påpekte at rådets innovasjonsdivisjon finansierer mye anvendt forskning i Gulbrandsens betydning.

I diskusjonen om forholdet mellom kvalitet og nytte lå den nylig gjennomførte gjennomgangen av Forskningsrådet i bakgrunnen (se artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk). Det sentrale spørsmål her er hvordan kriterier for vitenskapelig kvalitet og relevans/nytte skal kombineres og vektes i vurderinger av prosjektsøknader. Komiteen har lagt til grunn at vitenskapelig kvalitet er det primære og mest utslagsgivende kriteriet. Gulbrandsen så i dette en «veldig dårlig forståelse av anvendt forskning». Forholdet mellom kvalitet og samfunnsnytte var direkte tema for innlegget til Liv Langfeldt, som leder det andre FORINNPOL- senteret. Hun understreket at peer review- vurderinger er flerdimensjonale og kontekstavhengige – utfallet er avhengig av formålet med vurderingene, hvem som gjennomfører dem, vektingen av ulike kriterier osv. Det kan oppfattes som en advarsel om det problematiske ved å anvende resultatet av peer review-vurderinger fra én sammenheng i en annen, for eksempel ved flytting av søknader mellom støtteordninger.

Som medlem av komiteen begrenset Erik Arnold seg til å si, på direkte spørsmål om arbeidet med rapporten, at mandatet for gjennomgangen hadde vært «svært snevert», og at rommet for å flytte midler innenfor rådet viste seg å være svært begrenset. Handlingsrommet for slik flytting er større, mente han, om en flytter midler fra universitets- og høgskolenes grunnbudsjetter til konkurransearenaer. Innenfor disse budsjettene kan kvalitetsfremmende omdisponering av midler også skje om det sendes tydelige meldinger til institusjonenes ledere om å foreta omdisponeringer på grunnlag av sterkere kvalitetsrettet, strategisk lederskap. – Ingen bør være i tvil om at det er en melding vi har sendt for lenge siden, med all ønskelig tydelighet, repliserte statsråden.