Forskningsprosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» som professor Torger Reve leder ved Handelshøyskolen BI, bygger på en modell for næringsutvikling der kunnskap og kompetanse er den sentrale drivkraften i økonomisk utvikling. Reve redegjør i denne artikkelen for modellen, basert på seks ulike attraksjonsdimensjoner, og drøfter forutsetninger for at Norges utvikling kan skje i samsvar med modellen.
TORGER REVE, PROFESSOR, HANDELSHØYSKOLEN BI
torger.reve@bi.no
Modellen som prosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» bygger på, er konsistent med fremtidstenkingen i EU etter Lisboaprosessen, eller det som nå bare omtales som EU Innovation Union. EU retter fremtidens kunnskaps- og næringspolitikk mot det de kaller kunnskapstriangelet – utdanning, forskning og innovasjon. EUs strategi tar inn over seg at Europa ikke lenger kan hevde seg i den globale kostnadskonkurransen, men er nødt til å satse på innovasjonskonkurranse og kunnskapsbasert næringsliv. Det betyr at europeiske produkter og tjenester må være kjennetegnet ved et høyere kunnskaps- og innovasjonsinnhold enn produkter og tjenester fra andre deler av verden. Dette er samme oppskrift som USA med hell har fulgt gjennom mange år: bygg opp et fremragende utdannings- og forskningssystem, spesielt på de høyeste nivåene, og sørg for at innovasjoner drives frem av risikovillig venturekapital slik at fremtidens næringsliv får de beste vekstvilkår. Vi kjenner alle til suksesshistorien Silicon Valley hvor mye av IKT-industrien har hatt sitt opphav. Boston har en tilsvarende global kunnskapsrolle innenfor bioteknologi og life sciences. Det tette samspillet mellom universitet og næringsliv og venturekapital representerer selve kjernen i modellen. Slike næringstyngdepunkt kaller vi globale kunnskapsnav (global knowledge hubs).
Har Norge noen mulighet til å hevde seg i denne globale kunnskaps- og innovasjonskonkurransen? Forskergruppen tilknyttet BI mener at Norge er i stand til å gjøre nettopp det, men bare på noen få utvalgte næringsområder. Hva er forutsetningene for at vi skal lykkes?
Forskning som innovasjonskraft
For det første må de aktuelle næringene være i stand til å skape den nødvendige kunnskapsdynamikken ved å utnytte innovasjonskraften i tette relasjoner til kunder, leverandører og kunnskapsmiljø. Dette gir FoU-miljøene en nøkkelrolle, men flere av disse har tradisjonelt levd godt adskilt fra næringsliv og internasjonale markedskrefter. De norske forskningsmiljøene må ta inn over seg at det nye kunnskapsbaserte næringslivet stiller helt andre krav til utdanning, forskning og innovasjonskraft. NTNU og SINTEF er det universitetsmiljøet som kanskje har den viktigste industrielle rollen i Norge, men også de andre universitetene har viktige industrielle roller. Jeg vil spesielt fremheve Universitetet i Oslos rolle innenfor medisin og bioteknologi og Universitetet i Bergens rolle innenfor marine næringer.
Men de nye universitetsmiljøene og høyskolene har ofte en klarere forståelse av sin næringsmessige kunnskapsbetydning enn de store universitetene. Eksempler er Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder/Grimstad med sine klare fokus henholdsvis på olje og gass og på offshoreteknologi (mekatronikk). Høyskolen i Ålesund har satset innenfor maritime fag og krevende maritime operasjoner, understøttet med et betydelig antall gaveprofessorater fra det lokale maritime næringslivet. Her har de sentrale universitetsmiljøene mye å lære.
Attraktivitet
For at et land eller en region skal kunne hevde seg som globalt kunnskapsnav, må man dessuten oppfylle høye krav knyttet til seks ulike attraktivitetsdimensjoner: (1)Klyngeattraktivitet, (2) Utdanningsattraktivitet, (3) Talentattraktivitet, (4) Forsknings- og innovasjonsattraktivitet, (5) Eierskapsattraktivitet og (6) Miljøattraktivitet.
Klyngeattraktivitet måles ved kritisk masse av bedrifter som er lokalisert innenfor en næring eller et sammenhengende næringsmessig kunnskapsfelt. En sterk næringsklynge har flere konkurrerende bedrifter i alle ledd av verdikjeden eller verdinettverket. De maritime bedriftene innenfor offshorerederier, verft, utstyrsprodusenter, design, supply og drift på Sunnmøre og lenger sør på Vestlandet er et eksempel på klyngeattraktivitet. Her finnes ledende bedrifter i hele verdikjeden, noe som gjør det attraktivt å være samlokalisert. De beiter på samme kunnskapsallmenning, de stjeler kompetanse fra hverandre, og de spiller hverandre gode, for å bruke et forslitt idrettsbegrep. De både samarbeider og rivaliserer. «Vi konkurrerer der vi må og samarbeider der vi kan», sier konsernsjef Gunvor Ulstein som er en sentral aktør i den maritime næringsklyngen på Sunnmøre.
Utdanningsattraktivitet betyr at vi har et skole- og universitetssystem som utdanner et tilstrekkelig antall kandidater med de kompetanser og kvaliteter som næringslivet har behov for. Mangelen på ingeniører, for eksempel innenfor offshorevirksomhet er et alvorlig varsko. Det samme gjelder mangelen på velkvalifiserte fagarbeidere som lenge har vært et viktig konkurransefortrinn for norsk industri. Det må være samsvar mellom skoleverk og næringsliv. I dag er det helt andre faktorer som styrer utdanningskapasitet og studievalg.
Talentattraktivitet betyr at næringen er i stand til å tiltrekke seg en overproporsjonal andel av de talentene som er tilgjengelige på arbeidsmarkedet. Kvalitet er viktigere enn antall, og det er viktig at en næring lykkes i å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft fra utlandet. Betydningen av kunnskapsinnvandring blir stadig større. Dette er noe den nylig fremlagte innvandringsutredningen ikke helt har fått med seg. Hvordan ville for eksempel universitetene i Norge ha klart seg uten tilførsel av høyt kvalifisert utenlandsk kompetanse til doktorgradsprogrammer og forskerstillinger?
Forsknings- og innovasjonsattraktivitet sier noe om i hvilken grad Norge hevder seg i toppklasse innenfor det kunnskapsfeltet og de globale næringene hvor vi er store internasjonalt. Norske forskeres posisjon innenfor olje og gass, marine fag og metallurgi er velkjent. Spørsmålet er om næringen og FoU-miljøene drar i samme retning her. Ofte ser næringslivet på universitetene som irrelevante for sin fremtidige utvikling. For næringslivet er det et helt vesentlig krav at forskningen ved universitetene skal føre til innovasjon og kommersialisering, i hvert fall innenfor de mer næringsrettede fagdisiplinene. Norsk oppdrettsnæring er et godt eksempel; denne næringen ville ikke ha eksistert uten en stor forskningsinnsats i grunnleggende biomarine fag.
Eierskapsattraktivitet sier noe om hvor god en næring er til å tiltrekke seg kompetente eiere i alle faser av den industrielle utviklingen, fra den risikofylte tidligfasen til den kommersielle høstningsfasen. Både tilgangen på eierkapital og sammensetningen av eiere teller. For eksempel er det viktig å ha både norske og internasjonale eiere i en næring. Betydningen av kompetent multinasjonalt eierskap er stor, men det finnes også eksempler på at utenlandsk eierskap kjøper opp og flytter den industrielle kompetansen ut av landet. De mange internasjonale oppkjøp av norske kunnskapsbedrifter innenfor IT bør følges nøye. Microsofts oppkjøp av Fast og Ciscos oppkjøp av Tandberg er to eksempler hvor vi enda ikke vet utgangen.
Miljøattraktivitet betyr at bedriftene er i stand til å møte de nye miljø- og klimakravene, for eksempel med hensyn til CO2-utslipp. Vi snakker om at bedriftene må være miljørobuste. De må ikke bare kunne møte miljøkravene, de bør også se mulighetene ved å utvikle ny miljøteknologi som gjør det mulig å tjene penger på miljøkravene. Vi har mange eksempler på norske bedrifter som ligger langt fremme på miljøområdet, men det vil være feil å snakke om fremveksten av en miljøindustri. Miljøindustri er noe som er knyttet opp til alle næringer, og vi trenger virkemidler til å fremme slik virksomhet, både industrielt og tjenestemessig. Norsk næringslivs satsing innenfor fornybar energi er et spesielt interessant eksempel.
Politikk for kunnskapsallmenningen
De seks dimensjonene jeg har beskrevet definerer det vi kan kalle kunnskapsallmenningen innenfor et næringsområde. Vi finner sterke og svake kunnskapsallmenninger, men alle de seks dimensjonene kan påvirkes av politikk. Til sammen viser de handlingsrommet for en ny kunnskapsbasert næringspolitikk som spenner over de fleste departementer.
For å få full effekt av kunnskapsallmenningen må bedriftene ta den i bruk. Det gjør de ved å bygge relasjoner seg imellom, med internasjonale kunder og med de fremste kunnskapsmiljøene nasjonalt og internasjonalt. I prosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» forsøker vi å måle kunnskapssamspillet i og mellom næringer. Det er i skjæringspunktene mellom ulike aktører og ulike kunnskapsstrømmer at nyskapingen er sterkest. Det fikk vi demonstrert da norsk offshoreindustri vokste frem i skjæringspunktet mellom oljeselskap, leverandørindustri og maritim virksomhet. Slik sett fikk oljevirksomheten i Norge en helt annen bane enn oljevirksomheten i de fleste andre land. Norge har vært et kunnskapsmessig laboratorium innenfor olje og gass, ikke minst takket være den fullskala-teknologiutviklingen som har skjedd innenfor rammen av de store utbyggingsprosjektene på norsk sokkel. Nå er tyngdepunktet i ferd med å forskyve seg til Brasil med mindre norsk sokkel i nord blir den nye innovasjonsdynamoen. Hvorvidt det kommer til å skje gjenstår å se.
Prosjektets hjemmeside: www.ekn.no
