Nye forskningsinstitutter og en ny senterordning er to av mange tiltak som foreslås i HelseOmsorg21-strategien. Tiltakene skal fremme mål om et godt og effektivt helsevesen, grensesprengende forskning og industriell utvikling, og oppfølgingen av strategien kan bli krevende.
MAGNUS GULBRANDSEN, PROFESSOR, UNIVERSITETET I OSLO
magnus.gulbrandsen@tik.uio.no
Helsesektoren er en stor samfunnssektor som møter betydelige krav og forventninger fra politikere og befolkning. Forskning og innovasjon er viktig for at helsesektoren skal kunne levere effektive tjenester av høy kvalitet, og samtidig vil forskning og innovasjon i seg selv kunne bidra til vekst i helserelaterte næringer og en god infrastruktur for utdanning og kunnskapsspredning.
Det er i dette skjæringspunktet HelseOmsorg21 (HO21) har levert en rapport med et tresifret antall forslag til forbedringer og nye aktiviteter. Hovedprioriteringene er økt brukermedvirkning, mer samspill, bedre koordinering og ikke minst et kunnskapsløft for kommunene, i tillegg til allestedsnærværende og ukontroversielle mål knyttet til kvalitet, internasjonalisering og samfunnsmessige utfordringer.
Kritisk om sektoren
Helsesektoren er under press på grunn av utviklingstrekk som en aldrende befolkning, nye sykdomsmønstre, globale helseutfordringer, stigende kostnader og høye forventninger. Selv om helsesektoren i Norge i stor grad presenteres positivt i HO21, beskrives en vanskelig situasjon på lang sikt og en sektor med svak innovasjonsinnretning.
Også analysene av forskning og innovasjon er relativt kritiske. For lite av helseforskningen holder god kvalitet, det pekes på ubalanser i typer av forskning og finansieringsmekanismer, og svak deltakelse i EU-forskningen innen helse får mye plass. I tillegg fremheves strukturelle mangler og svak koordinering mellom ulike aktører i det kompliserte systemet som finansierer og utfører helserelatert forskning.
Diagnosen er like kritisk for innovasjon, som ikke ser ut til å ha økt tross betydelig vekst i forskningsinnsats. Helsebedriftene er få og små med lite egen forskning, det mangler kapital til viktige innovasjonsprosesser, offentlige innkjøp fungerer dårlig som stimulans til innovasjon, og omfanget av kliniske utprøvinger i Norge er synkende. Både forsknings- og innovasjonssystemet er avhengig av offentlig finansiering i mye større grad enn i andre land, inkludert de nordiske naboene.
Stort potensial
Samtidig er det denne kritiske virkelighetsbeskrivelsen som danner utgangspunktet for mange av de optimistiske og ambisiøse forslagene. I et system dominert av offentlige midler og med stor politisk konsensus om betydningen av helserelatert forskning, vil det være mange muligheter i mer koordinering, bedre struktur og målrettet innsats. En kan kanskje si at pasientens diagnose er relativt alvorlig, og at det pøses på med alle virkemidler som både skolemedisin og alternative tilnærminger kan by på.
Noen av forslagene fra arbeidsgruppene bærer preg av kjente forskningspolitiske kjepphester, slik som mer fri prosjektstøtte. Mange forslag er imidlertid mer radikale, slik som en (delvis) ny instituttsektor med særlig ansvar for behov i primærhelsetjenesten (kommunene) og helsesektortilpassede varianter av senterordninger og andre virkemidler. På mange måter representerer forslagene en harmonisering mellom helsepolitikken og den vanlige innovasjons- og forskningspolitikken.
Er forventningene realistiske?
Dette er både en styrke og en svakhet ved HO21-strategien. Den representerer en god og nyansert forståelse av de særskilte utfordringene i helsesektoren, og den beveger seg forbi mange av de altfor enkle begrepene i tidligere dokumenter, slik som det skarpe skillet mellom brukerdrevet og forskningsbasert innovasjon.
Men hvordan skal de mange aktørene sette tiltakene ut i livet? Vil forsknings- og innovasjonsaktørene åpne pengesekkene for mer prioritering av helse? HO21 kunne gått et hakk lenger i å problematisere noen av forslagene eller å definere forutsetningene som må være på plass for at tiltakene skal virke. Noen slike vurderinger gjøres, men her er mangel på gode data en viktig begrensning.
HO21 har vært en omfattende prosess med en sentral strategigruppe, fem tematisk definerte arbeidsgrupper og et topplederforum som får en særskilt rolle i oppfølgingen av strategien. Lakmustesten kommer på mange måter i oppfølgingsfasen og i de prioriteringer som gjøres der.