NordForsk har nylig vedtatt en ny strategi for perioden 2011–2014 og er nå i gang med å implementere den. Forskningspolitikk har snakket med NordForsks nye direktør, Gunnel Gustafsson, om hva som er nytt med strategien og hvilken framtid hun ser for nordisk forskningssamarbeid og NordForsks rolle i dette.
EGIL KALLERUD, REDAKTØR FORSKNINGSPOLITIKK
fpol@nifu.no
NordForsk har som oppgave å styrke nordisk forskning og forskningssamarbeid. I sin strategi ser NordForsk sin rolle nært knyttet til utviklingen av det integrerte europeiske forskningsområdet, ERA, som selv er inne i en omfattende prosess med omforming og utvidelse. I NordForsks strategi heter det at organisasjonens hovedmål er å «styrke forskningen i Norden, og på den måte bidra til etableringen av et globalt konkurransedyktig europeisk forskningsområde (ERA)».
Gustafsson tiltrådte jobben som direktør for NordForsk i 2010, da hun tok over stillingen etter Liisa Hakamies- Blomqvist (intervjuet i Forskningspolitikk, nr. 4, 2006). Hakamies-Blomqvist ble NordForsks første direktør i 2005 da organisasjonen ble opprettet som ledd i en større omorganisering av det nordiske samarbeidet på forsknings- og innovasjonsområdet. NordForsk erstattet det daværende organet for samarbeid om forskerutdanning, NorFa, og Nordisk forskningspolitisk råd; Nordisk innovasjonscenter (NICe) ble etablert i 2004, og man utformet ideen om det nordiske forsknings- og innovasjonsområdet, NORIA, som en visjon om Nordens verdensledende region på disse områdene. Som navnet indikerer, var NORIA et svar på og støtte til utviklingen av ERA, det felleseuropeiske forskningsområdet.
Gustafsson har siden slutten av 1980-tallet vært professor i statsvitenskap ved Umeå Universitet og ble i 2000 prorektor samme sted. I 2005 ble hun biträdande generaldirektør i det svenske Vetenskapsrådet, ved siden av deltidsstilling som professor i Umeå. Også etter at hun i 2010 gikk over i full stilling som generaldirektør for NordForsk har hun noen professorfunksjoner ved universitetet. I løpet av sine fem år i Vetenskapsrådet satt hun i NordForsks styre.
Hva skiller NordForsks nye strategi fra forgjengeren?
Strategien ble vedtatt i 2010, men gjelder for perioden 2011-2014, så det er først nå vi er i ferd med å implementere den. Til grunn for etableringen av NordForsk og visjonen om NORIA lå en erkjennelse av globaliseringens faktum, man blir stadig mer konkurranseutsatt, og det er nødvendig å fokusere og konsolidere for å hevde seg i konkurransen. NorFa var innrettet på å finansiere nettverk og forskerutdanning, og noe av dette finnes fortsatt, men den store forandringen var at man mente at man burde øke samarbeidet med sikte på eksellens og internasjonal konkurranseevne. I denne prosessen var ett av de sentrale elementene at man på nordisk side ville legge kraft bak initiativet for å få etablert det europeiske forskningsområdet, ERA. Da det europeiske forskningsrådet, ERC, til manges overraskelse allerede ble etablert samtidig med NordForsk, oppsto en periode med en viss usikkerhet om veien videre. Etter hvert ble det klart for styret at vi nå befant oss i en ny situasjon, og at NordForsk må videreutvikles i en kompletterende, og ikke konkurrerende, rolle i forhold til utviklingen i Europa. Dette er tanken som ligger til grunn for den nye strategien: vi kan og bør styrke Norden for dermed å styrke Europa, og omvendt.
Det er mye i forskningskulturene i de nordiske landene som samler og er felles, bl.a. at vi alle legger stor vekt på kvalitet og etiske hensyn – selv om prioriteringene kan være ulike i de nasjonale forskningsfinansierende organisasjonene som samarbeider innenfor rammen av NordForsk. Noen prioriteringer er felles, og Nord-Forsk kan bidra med «nordisk merverdi» ved å stimulere til og styrke det nordiske samarbeidet på områder av felles interesse. Den europeiske orienteringen var sentral da NordForsk ble etablert, og NordForsks nye strategi legger enda større vekt på å styrke forskningen i Norden som ledd i styrkingen av den europeiske forskningen, og på at Norden må samarbeide med Europa for selv å bli sterkere.
Men om fokuset er så sterkt på Europa, hva da med forholdet til den øvrige verden?
Når det i strategien står Europa, så inkluderer det også Europas forbindelser til og samarbeid med resten av verden. Dette er bl.a. blitt sterkt understreket i plattformen for det samarbeidet som har utviklet seg i løpet av disse årene mellom European Science Foundation (ESF) og EUROHORCS, sammenslutningen av ledere i europeiske forskningsfinansierende organer. De fremhever sterkt at i det å styrke europeisk forskning ligger det også et mål om å styrke europeisk forsknings forbindelser til forskningen i verden for øvrig.
Men skal disse forbindelsene skapes gjennom Europa, eller kan forbindelsene med sterke globale aktører utenfor Europa etableres direkte med basis i nordisk samarbeid, uten å gå veien om Europa? Har NordForsk bundet seg for sterkt til Europa?
Jeg ser ikke dette som en motsetning. I praksis kan det nok være et spørsmål om hvordan man disponerer ressurser, hva man arbeider mest med. Men for meg er det selvsagt å tenke Norden som en del av Europa, og når vi har et direkte samarbeid med utenomeuropeiske land, som f.eks. Noria-net for asiatisk samarbeid, så er det «å knytte europeisk forskning til resten av verden» – nordisk forskning er jo også europeisk forskning, vi er i Europa. Men «Europa» er naturligvis tvetydig, noen ganger betyr det «EU», andre ganger det europeiske forskningsområdet, ERA, og her kan det nok av og til være en balansegang. Men jeg ser ingen stor motsetning i dette.
Eric Arnold har hevdet at EU og ERA har kommet kort i utviklingen av sine forbindelser til tredjeland?
Jeg har notert meg denne kritikken. Men det er i alle fall en sterk europeisk ambisjon om å utvikle sterke forbindelser mot verden utenfor Europa. De kommer f.eks. tydelig til uttrykk i den såkalte Lund-erklæringen, sluttkommunikeet fra den store konferansen om EUs forskningspolitikk som det svenske formannskapet i EU arrangerte i juli 2009. Her understrekes ikke minst betydningen av å adressere store, globale utfordringer («grand challenges») gjennom forskning og innovasjon. De nordiske forskningsrådene har også samlet verdens forskningsråd omkring slike spørsmål. Men dette er nok et arbeid som først vil gi konkrete resultater på ganske lang sikt.
Din forgjenger i direktørstolen i NordForsk uttalte i 2006 til Forskningspolitikk at tanken bak etableringen av NordForsk i 2005 var at en hadde sett det som nødvendig å komme ut over det å «være nordiske sammen», «underholde seg med disse nordiske lekene», som hun sa, til å arbeide målrettet for å skape nordisk styrke for en aktiv, utadrettet rolle for nordisk forskning, og at bruken av NordForsks begrensede midler burde konsentreres for å skape styrke på utvalgte områder. Hvor langt er man nå, 6 år etter, kommet i denne omleggingen?
Det nordiske forskningssamarbeidet har jo eksistert i mange tiår, bl.a. gjennom NOS-organisasjonenes samarbeid om fokuserte forskningsområder. Disse organisasjonene driver sin virksomhet, og NordForsk samarbeider godt med dem. Men det nye med etableringen av Nord-Forsk og NICe var tanken om å etablere en plattform for å styrke det nordiske samarbeidet med sikte på eksellens og styrke. Vi er sterke i Norden, og det skal vi vise og utløse. Men dette var også en videreføring og styrking av en prosess som allerede hadde startet, bl.a. var jo allerede de nordiske centers of excellence – som har en sentral plass i dette bildet – etablert innenfor NOS-organisasjonene. Så det dreier seg i stor grad om en grad- og trinnvis utvikling som startet før 2005, men som det siden er tatt flere nye skritt på.
Så fikk vi det store «toppforskningsinitiativet» (TFI) innenfor klima og energi i 2007, som sprang ut av et forutseende globaliseringsinitiativ fra de nordiske statsministrene. TFIen drives som et samarbeid mellom NordForsk, NICe og Nordisk energiforskning, med en ressursramme på så mye som 400 mill. NOK. En snakket ikke den gang om dette som en «grand challenge»-satsing, men når nå dette begrepet er blitt så sentralt i den forsknings- og innovasjonspolitiske debatten, så ser vi jo at det var en slik satsing det var. Både dette og et annet samtidig initiativ innenfor helse og velferd står nå sentralt på den europeiske forsknings- og innovasjonsagendaen knyttet til «store samfunnsutfordringer». Norden har med det vist at de raskt kan ta opp slike store samfunnsmessige utfordringer i forsknings- og innovasjonspolitikken, og spille en ledende rolle i utviklingen av programmer for å adressere dem.
Siden 2007 har flere nye, mindre globaliseringsinitiativ kommet til. Ett av dem er en satsing på eScience gjennom NordForsk, og andre initiativ er tatt bl.a. innenfor transport og logistikk og fiskerisamarbeid. eScience er ikke minst interessant som en alternativ modell til klima/energi-TFIen for organisering av nordiske globaliseringsinitiativ. eScience er et initiativ fra de nordiske forskningsministrene, som forpliktet seg til å avsette 60 mill. NOK til programmet under forutsetning av tilsvarende medfinansiering fra ulike nordiske forskningsfinansierende organer. Interessen for programmet har vært noe varierende i de ulike nordiske land, men innenfor rammen av frivillig deltakelse – «variabel geometri» som EU kaller det – har det vært mulig å skaffe til veie tilstrekkelig tilleggsfinansiering til at Ministerrådet frigir bevilgningen. Og her snakker vi om en virkelig fellesbevilgning («true common pot»), dvs. at midlene fritt kan fordeles etter konkurranse, uten faste fordelingsnøkler landene imellom. Foreløpig er dette et rent NordForsk-prosjekt, men vi vil i neste omgang forsøke å få innovasjonsmidler til prosjektet.
Du kommer stadig tilbake til begrepet «grand challenges», «store samfunnsmessige utfordringer», som – har vi sett – har fått en bred plass ikke minst i europeisk forsknings- og innovasjonspolitisk debatt. Jeg har latt meg fortelle at du selv har hatt en finger med i spillet her, ikke minst i prosessen som førte fram til Lund-erklæringen?
Det er nok riktig. Sverige fikk under sitt EU-formannskap i oppdrag å forberede en nyorientering av EUs rammeprogram for forskning. Som ledd i dette arbeidet ble det etablert en arbeidsgruppe, bestående av representanter for svenske forskningsfinansierende organer og departementer for å forberede en «profilkonferanse» om dette temaet. Jeg ledet denne gruppen. Under denne forberedende prosessen fikk begrepet «sjokk» en sentral plass i våre diskusjoner: vi må forberede oss på at verden kan bli rammet av sjokk, at globaliseringen kan skape uventede, dramatiske endringer. Dette sjokk-konseptet ble oppfattet som nytt og radikalt, og ble til å begynne med møtt med skepsis. Men så – midt i vårt arbeid – inntraff den økonomiske krisen. Dermed var plutselig sjokk, overraskelser, det uventede, overalt på dagsorden. Den provoserende tittelen på den siste av de fire forberedende konferansene til Lund-konferansen – «Decline as Opportunity» – fanger et viktig trekk i vår tilnærming at alle problemer – kriser, nedgang, sjokk – også inneholder muligheter for vekst og framskritt. Dette er fanget opp i Lund-erklæringen.
«Store samfunnsutfordringer» – det høres noe ullent ut?
Flere har den reaksjonen. Vi så selv, bl.a. i forbindelse med diskusjoner om temaet på European Open Science Forum (ESOF) i Torino i 2010 et behov for å komme videre i denne debatten. «Grand challenges» var raskt blitt et pop-ord som ble brukt om svært mange forskjellige emner, alt var plutselig blitt «store utfordringer», og begrepet kunne være i ferd med å miste en presis betydning. Dessuten kom det blant forskere til uttrykk en del misoppfatninger om at forskning rettet mot utfordringer ville være mindre eksellent. NordForsk tok derfor i forbindelse med ESOF 2010 initiativ til å få etablert en arbeidsgruppe med høytstående eksperter for å presisere hva store utfordringer er, hvorfor Europa bør støtte forskning som adresserer og hvilke erfaringer Europa har med dem. Rapporten finnes på NordForsks hjemmeside http://www.nordforsk.org/files/a-nordic-contribution-to-the-grand-challenges-debate . Den vil danne grunnlag for nye innspill og debatter i regi av NordForsk. Vi har bl.a. vist til den og fremhevet betydningen av dette spørsmålet og nordiske erfaringer på området i vårt innspill til den pågående høringen i regi av EU om «felles rammeverk for EU-finansiering av forskning og innovasjon» (CFR). Jeg ser debatten om store samfunnsutfordringer som sentral for den videre utvikling av nordisk forsknings- og innovasjonspolitikk i tråd med vår nye strategi.
