Det er ikke uvanlig å møte forestillinger i den offentlige debatt om at norske akademikere er gjerrige på egen kunnskap og at universitetene fortsatt i stor grad framstår som isolerte «elfenbenstårn». Dette bildet blir avkreftet av resultatene fra en nylig gjennomført undersøkelse av akademikeres bidrag til kunnskapsspredning i samfunnet. Flertallet av de faglig ansatte på alle fagområder jobber aktivt med formidling, samarbeid, opplæring eller kommersialisering.
TARAN THUNE, FORSKER, UNIVERSITETET I OSLO
t.m.thune@tik.uio.no
PER OLAF AAMODT, FORSKER, NIFU
per.aamodt@nifu.no
MAGNUS GULBRANDSEN, PROFESSOR, UNIVERSITETET I OSLO
magnus.gulbrandsen@tik.uio.no
Forsknings- og utdanningspolitikken har det siste tiåret vært opptatt av at kunnskaper i form av forskningsresultater, utdannede kandidater og ideer til nye produkter og tjenester i større grad må komme samfunnet til gode. Forestillingen om at forskningsbasert kunnskap i for liten grad spres og tas i bruk er ofte basert på en antakelse om at universitetene og deres ansatte i for sterk grad er opptatt av seg og sitt og i for liten grad tar ansvar for en bredere samfunnsmessig utnytting av kunnskap – og kanskje særlig økonomisk utnytting av kunnskap i næringslivet.
De fleste akademikere bidrar til ekstern kunnskapsspredning
Ser en bare på finansieringsindikatorer, kan dette bildet stemme nokså godt: den private finansieringen av forskning ved universitetene er begrenset, og forholdsvis få forskere bidrar til å kommersialisere kunnskap. Mange viktige former for kunnskapsspredning fanges imidlertid ikke opp av slike indikatorer. Bildet blir et ganske annet om en ser på et mye bredere spekter av former for kunnskapsspredning – brukerrettet formidling, etterutdanning, forskningssamarbeid, konsulenttjenester, bistillinger, patentering, bedriftsetablering og lignende. Det er et hovedresultat fra en spørreundersøkelse vi har gjennomført blant 4440 vitenskapelig ansatte ved offentlige universiteter og høgskoler i Norge, der vi ba om informasjon om i hvilken grad og på hvilke måter de vitenskapelig ansatte var involvert i et tyvetalls ulike former for kunnskapsspredning. Ved å favne så bredt forventet vi å kunne fange opp antatt store variasjoner i ulike fagmiljøers måter å forholde seg til omgivelsene sine på.
Kun 7 prosent av utvalget oppgir at de ikke har bidratt til å spre kunnskap til eksterne brukere i det hele tatt de siste tre årene. 93 prosent oppgir at de har deltatt i én eller flere aktiviteter for å spre kunnskap. Målt i antall faglig ansatte som deltar i aktivitetene, er allmenn- og brukerrettet formidling mest vanlig, etterfulgt av opplæring/videreutdanning, bistillinger og konsulenttjenester, forskningssamarbeid og til sist kommersialisering av forskning.
Som forventet finner vi, slik figuren viser, store fagområdespesifikke forskjeller i kunnskapsoverføring. Forskningssamarbeid og kommersialisering er vanligst innenfor naturvitenskap og teknologi, mens opplæring er vanligst innenfor samfunnsvitenskap og medisin/helsefag. En høy andel faglig ansatte deltar i formidlingsaktiviteter på de fleste fagområder.
Ikke mer næringslivssamarbeid og kommersialisering
Sammenliknet med data om deltagelse i næringslivssamarbeid og kommersialisering fra 13 år tilbake i tid, ser det ut til at omfanget av deltagelse i slike aktiviteter har holdt seg på et relativt stabilt nivå den siste tiårsperioden. Dette er kanskje overraskende, siden det i den samme perioden har foregått en betydelig forsknings- og innovasjonspolitisk satsing på kommersialisering og næringslivssamarbeid. Vi kan ikke se spesifikke resultater av disse satsingene i vårt materiale, men observerer at nivået – målt ved antall vitenskapelig ansatte som deltar i slike aktiviteter – har holdt seg på et jevnt, men lavt nivå, også etter lovendringer og innføring av virkemidler for å stimulere til økt nivå på slike aktiviteter.
Vitenskapelige høgskoler og «nye» universiteter best på næringslivssamarbeid
Et mer overraskende resultat er at vi finner små forskjeller mellom læresteder når det gjelder deltagelse i kunnskapsspredning. Vi finner ingen signifikante forskjeller mellom hovedtyper av læresteder i deltagelse i kommersialiseringsaktiviteter. De vitenskapelige høgskolene og de nye universitetene har signifikant større omfang av næringslivssamarbeid enn andre institusjoner. Dette henger trolig sammen med disse institusjonenes tradisjoner for en sterk regional forankring og de siste årenes sterke strategiske satsing på regional innovasjon med tilhørende virkemidler. De statlige høgskolene er mest aktive innenfor brukerrettet formidling og opplæring/ videreutdanning. Høgskolene som er lokalisert i de tre største byene, har her størst aktivitet.
Professorer er mest aktive
Undersøkelsen inneholder informasjon om enkeltpersonene, og vi benytter en rekke individvariable i analysene for å se om det er systematiske forskjeller i deltagelse i kunnskapsoverføring. Det viste seg at det er få individvariabler (alder, kjønn, stilling, arbeidserfaring, forskningsprofil, finansiering av forskning) som gjennomgående påvirker deltagelse i kunnskapsoverføring. Menn er mer aktive enn kvinner innenfor bedriftssamarbeid, kommersialisering og konsulentvirksomhet/bistillinger, mens kvinner er mer aktive innenfor opplæringsaktiviteter. Dette gjenspeiler imidlertid kjønnssammensetningen på fagområdene. Alder ser ut til å spille liten rolle, mens professorer gjennomgående er mer aktive enn andre fagpersoner, særlig innenfor forskningssamarbeid med bedrifter og formidlingsaktiviteter.
Arbeidserfaring utenfor UH-sektoren er avgjørende
Et viktig funn i undersøkelsen er at personer som har tidligere arbeidserfaring utenfor UH-sektoren, er mer aktive enn andre i alle former for kunnskapsspredning og samarbeid med eksterne aktører – både offentlige og private. Vi ser også at det å ha ekstern finansiering av forskningen – fra nasjonale og internasjonale kilder – slår positivt ut på alle former for utadrettet virksomhet og eksternt samarbeid. Vi finner også at det i store trekk er samsvar mellom ekstern virksomhet og det å definere forskningen sin som problemorientert eller anvendt forskning. Vi finner ingen effekt av å ha en anvendt forskningsprofil på kommersialisering, men derimot på forskningssamarbeid, noe som er i tråd med tidligere undersøkelser. Vi finner også at en anvendt forskningsprofil har sammenheng med deltagelse i ekstern opplæringsvirksomhet og konsulentvirksomhet/ bistillinger, med samarbeid med bedrifter og sentrale og internasjonale organer samt med lokale instanser og helseforetak.
Resultatene fra undersøkelsen blant norske akademikere er i hovedsak sammenliknbar med situasjonen i andre europeiske land, men vi observerer at andelen av faglig ansatte som engasjerer seg i eksternt samarbeid, og spesielt forskningssamarbeid med næringslivet, er lavere i Norge enn f.eks. i Storbritannia. Vi antar dette har å gjøre med økonomiske rammebetingelser og finansiering av forskning i de to landene. Når det gjelder motivasjon og muligheter for å delta i samarbeid og kunnskapsoverføring, svarer norske og britiske akademikere relativt likt. Personlige kontakter og nettverk er viktig for etablering av samarbeid, og motivasjonen for den enkelte faglig ansatte er først og fremst knyttet til faglig utvikling.
Resultatene fra undersøkelsen gir ingen støtte til forestillinger om at norske akademikere er «gjerrige på egen kunnskap» (Aftenposten 14.08.14); den dokumenterer tvert imot at norske vitenskapelig ansatte er engasjert i et bredt spekter av aktiviteter for å spre kunnskap til mange ulike målgrupper, enten det skjer i form av formidling, samarbeid, opplæring eller kommersialisering. Gjennom slike aktiviteter blir kunnskap skapt ved UH-institusjonene eller gjennom et samarbeid mellom forskningsmiljøer og eksterne miljøer spredt, delt og videreutviklet. Faglig ansatte er på denne måten viktige noder i det nasjonale kunnskapsnettverket.
