Forskningspolitikk

STEINAR STJERNØ
Professor, Høgskolen i Oslo
Steinar.Stjerno@sam.hio.no

Gudmund Hernes lyktes i 1994 langt på vei i å samle de da 98 høyskolene i større institusjoner. Men bare delvis: en rekke små
høyskoler overlevde. Han mislyktes derimot i å utvikle en arbeidsdeling med ulike nasjonale knutepunkt for institusjonene. Men det var fortsatt arbeidsdeling mellom høyskolene og universitetene, der universitetene beholdt ansvaret for forskerutdanningen og for hovedfagsutdanningene.

Så kom Kvalitetsreformen. Den var drevet fram av ulike krefter: Bolognaprosessen; studentenes krav om at universitetene måtte modernisere sin undervisning; statens ønske om å øke produktiviteten i forskning og undervisning – og ikke minst ønsker fra Sør- og Sørvest-landet om egne universiteter. Det målet kunne nå nås hvis høyskolene i Stavanger og Agder skaffet seg fire doktorgradstilbud. Denne særnorske ordningen var perfekt balansert: Ingen kunne si at det ble for lett for dem, men alle visste at de ville greie det. I en kronikk i 2000 skrev jeg at ordningen ville prege utviklingen i høyskolene i mange år framover. Slik ble det. Fire høyskoler har fått universitetsstatus (inkludert Tromsø). I tillegg har 10–15 høyskoler alene eller sammen med andre slike ønsker.

Et nytt universitetsbegrep 

Universitetsbegrepet har skiftet innhold, og diskusjonen om arbeidsdeling mellom universitetene og høyskolene er blitt meningsløs. De gamle breddeuniversitetene kommer i mindretall blant universitetene. Det er like mange hybride institusjoner
som «gamle» universiteter – institusjoner som på noen områder driver aktiv forskning, på andre forskes det knapt. De som fortsatt snakker som om Universitetet i Oslo er det typiske norske universitetet, lever i fortida.

Utvalget for høyere utdanning diagnostiserte situasjonen slik: Kriteriene for å bli universitet forsterker fragmenteringen i forskerutdanningen og bidrar til oppsplitting i små og underkritiske fagmiljøer. En tilsvarende oppsplitting skjer på masternivået, drevet fram av konkurranse mellom institusjonene. Dette finansieres av bachelornivået. Kombinasjonen av høy institusjonell autonomi og finansieringsordningen fører til at konkurranse mellom institusjonene preger utviklingen i høyere utdanning, mens samarbeid og arbeidsdeling får for liten plass. Prognosene tyder på at de rekrutteringsproblemer som mange studietilbud i distriktene har, vil bli forsterket etter 2015. Fram til da vil en del institusjoner ha fordel av større ungdomskull, men deretter vil alle fylker bortsett fra Oslo-Akershus ha reduserte ungdomskull. Fordi så mange unge i distriktene søker til byene, vil sentraliseringen ytterligere forsterke problemene for mange institusjoner. Utvalget skulle foreslå en struktur for høyere utdanning i 2020. Det var en utakknemlig oppgave. Det er vanskelig å få aksept for at framtidas problemer skal føre til handling nå. Vår strategi var å legge fram analysen av situasjonen og utfordringene til debatt og skissere ulike handlingsveier mens vi arbeidet. Å forandre folks virkelighetsforståelse og skape forståelse av utfordringene ville være mer effektivt enn noe annet. Under utredningsarbeidet deltok derfor utvalgets medlemmer med en lang rekke foredrag landet over.

Mangel på politikk
Få motsa den diagnosen og de utfordringene vi beskrev. På siste møte i utvalget konstaterte vi at de politiske sjansene for gjennomslag for radikale grep var små. Sektoren var trøtt av reformer og ønsket ikke nye store grep, slik utvalget foreslo. Politikerne ønsket heller ikke en konflikt med institusjonene, som ropte på frivillighet og syntes det var best at strukturen i høyere utdanning ble overlatt til dem. Vi ønsket å foreslå løsninger som svarte til de utfordringene vi beskrev, så fikk politikerne bestemme. Forslag om et radikalt grep ville gi statsråden større handlingsrom enn om utvalget foreslo forsiktige tiltak basert på frivillighet fra institusjonene. Utvalget konstaterte at det ikke fantes noen politikk for høyere utdanning, at verken partiene eller regjeringen hadde noen mening om hvordan høyere utdanning burde utvikle seg. Vi etterlyste en nasjonal politikk for mer samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Statsråden har slått fast at hun deler utvalgets analyse av situasjonen og utfordringene, og vi har fått en klarere nasjonal politikk for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Hun valgte frivillighetsveien – fulgt av en gulrot på 50 millioner årlig i to år til å stimulere institusjonene til å ta steg i den retning utvalget foreslo.

Hvor langt?
Mye har skjedd: Universitetet og høgskolen i Tromsø har blitt ett. Der følger jeg prosessen som styreleder for et fakultet. Fusjonen går overraskende greit, men vi plages av synkende årskull og rekruttering i en del fagtilbud, med tilsvarende knapp økonomi. Innlemmingen av Harstad og Alta stoppet opp, men prosessen kan tas opp igjen. I Nordland får Bodø sitt universitet. Departementet ønsker et universitet der høyskolene i Narvik og Nesna er med, men styrene får treffe avgjørelsen. På Nordvest-landet sikter høyskolene mot økt samarbeid. På Vestlandet ønsker Høgskolen i Bergen å samle høyskolene om et felles universitetsprosjekt, men har så langt ikke lykkes og fortsetter sin egen prosess. Høgskolen i Telemark har erkjent at aleneveien er tung og snuser på Universitetet i Agder, men det er uklart om universitetet snuser igjen. På Østlandet fusjonerer høyskolene i Buskerud, Vestfold og Østfold og høyskolene i Oslo og Akershus. De tre høyskolene rundt Mjøsa fortsetter sin prosess mot universitet og sammenslåing, presset av regionale interesser og fristet av fylkeskommunenes pengesekker.

De «gamle» universitetene har pustet lettet ut og fortsetter som før – med sin kontinuerlige kamp for finansiering av grunnforskningen. Men differensieringen av universitetsbegrepet gjør denne kampen mer komplisert. Utvalget pekte for øvrig på at forholdene i Oslo og Midt-Norge ikke lå til rette for fusjoner mellom universiteter og høyskoler.

Besværlige fusjoner
Det fins selvfølgelig argumenter mot fusjoner av høyskolene, særlig når de er kombinert med universitetsambisjoner: Kostnadene er vanskelige å beregne, og gevinstene kommer bare der det er handlingskraft til å nå dem. Doktorgradstilbud og mastergrader må finansieres ved å skattlegge bachelornivået, og det er lett å forstå motstanden som dette genererer. Fusjoner kan føre til byråkratisering hvis økte koordineringsproblemer legges oppå  den byråkratisering som følger av krav til rapportering og statistikkproduksjon. Det medfører intern slitasje. Folk vil debattere og debattere, samfunnsmessige perspektiver drukner i vurdering av fordeler og ulemper for en sjøl og eget miljø. Det er ikke habermasianske dialoger som preger fusjonsdiskusjonene. Departementet har i tråd med utvalgets forslag foreslått krav til størrelse og stabilitet i de fire doktorutdanningene – 20 ph.d.-studenter og opptak av minst fem hvert år. Det kan slå ut i to motsatte retninger: Det kan få noen høyskoler til å gravlegge universitetsambisjonene, men svekke den integrasjonsprosessen som skjer i ulike landsdeler. Eller det kan påskynde prosessene ytterligere – siden størrelse og konsentrasjon blir viktigere.

Fikk jeg rett likevel?
Tja – det er ikke et viktig spørsmål. Kombinasjonen av økt bevissthet om utfordringene, som utvalgets arbeid bidro til, fortsatt jakt på universitetstittelen og penger og mildt press fra departementet har satt i gang mange prosesser. Det gjenstår å se utfallet. Det er lett å erklære vilje til samarbeid, vanskeligere å få til arbeidsdeling og verre å sikre faglig konsentrasjon – så lenge en ikke er underlagt samme styringsorganer. Det er for tidlig å si hvor langt frivillighetsveien fører oss. Det er langt fram til 2020.