EGIL KALLERUD, REDAKTØR
Open Access kan innkassere fullt politisk gjennomslag, ikke minst i EU, som nå gir sterk støtte til alt åpent – «open science, open innovation, open to the world». Nå er det «open science» og Open Access som skal bidra til mer innovasjon og ny vekst i Europa; inntil for 10–15 år tilbake brukte EU mange år og alle knep i (lov)boka på å skape en IPR-politikk der oppdagelser ble oppfinnelser og minimale «nyheter» kunne gjøre krav på kommersiell beskyttelse. Åpenhet er selvsagt, prima facie, ubetinget bra. Men med overgangen fra ideologi til policy blir ting mer innfløkt og tvetydig; frontene blir uklare, aktørenes posisjoner omskiftelige, kost-nytte-vurderingene kompliserte og ringvirkningene uoversiktlige. Slik må det vel være, og den vei videre som Brekke-utvalget trekker opp, fører nok, via overgangsordninger og mellomløsninger, til at publikasjoner blir åpent tilgjengelige i mye større grad, etter en tid kanskje også til en lavere samlet kostnad.
Mer bekymringsfullt er det at Open Access-spørsmålet i stor grad kan bli avgrenset til snevert å handle om forretningsmodeller, blant annet om det sentrale kvalitetsspørsmålet settes i parentes med argumentet om at Open Access, i seg selv, verken er dårligere eller bedre på kvalitetskontroll enn tradisjonell publisering. Det er desto mer bekymringsfullt som det i dette argumentet ligger en erkjennelse ikke bare av de betydelige problemene med kvalitetskontroll og peer review i det vitenskapelige publiseringssystemet generelt, men også av at det heller ikke er noe i Open Access, i seg selv, som på dette punkt vil gjøre ting bedre. Tvert imot er det, ifølge mange, elementer i Open Access-modellen som kan forsterke kvalitetsproblemet. Det i seg selv tilsier at Open Access bør innføres med særskilt oppmerksomhet på kvalitetskontroll. Det er, blant annet, et spørsmål om peer review, systemets svake ledd uansett modell. Som Curt Rice påpeker i dette nummer av Forskningspolitikk, åpner Open Access og digital publisering muligheter til å utvikle nye og potensielt bedre former for peer review. De kan og bør utnyttes målrettet i en bredere innrettet politikk for Open Access, med bedre kvalitetssikring som sentralt mål.
Det er ellers grunn til å anta at Open Access vil øke «produktiviteten» ytterligere i den enorme produksjonsmaskinen som det vitenskapelige publiseringssystemet nå er. Det blir mange flere tidsskrifter og artikler, ikke færre (og bedre), mindre på grunn av iboende egenskaper ved Open Access enn fordi det inngår i et kunnskaps- og forskningssystem som dras i en stadig mer produksjonsrettet og ubalansert retning, i kraft av en potent kombinasjon av ekstremt publiseringspress, politisk styring på kvantitative indikatorer, bibliometrisk profesjonalisme og overspent retorikk om «gjennombrudd» og «frontforskning». Open Access hefter ikke for ubalansen, men kunne, om et mer fullstendig begrep om åpenhet lå til grunn, bidratt til å kaste et kritisk lys på den. Direkte, ubegrenset digital tilgang gjør ikke forskningsresultater «tilgjengelige» for alle og enhver. Dette er en amputert form for åpenhet, få er kompetente til å navigere noenlunde støtt i den stadig tettere jungelen av spesialiserte publikasjoner og esoteriske resultater, til å skille tvilsomt fra robust, trivielt fra viktig, irrelevant fra relevant. Åpenhet i genuin forstand krever at den essensielle rollen til de utallige aktiviteter som vitenskap rommer, for å validere, sammenstille, tilrettelegge kunnskap – «formidle» i vid forstand – anerkjennes og vektlegges i en mye sterkere grad enn i det rådende produksjonsregimet.