Fra og med 2004 ble en del av universitetenes og høgskolenes basisbevilgninger fordelt på grunnlag av antall vitenskapelige publikasjoner. Innføringen av en modell for å gi budsjettmessig uttelling for vitenskapelige publikasjoner har tilsynelatende vært en suksesshistorie; publiseringen i UoH-sektoren har økt betydelig, prosentvis mest ved høyskolene. Men ifølge denne artikkelen er det knyttet flere utfordringer til måten publiseringsmodellen virker på. Her drøftes to av dem: De institusjonene som publiserer mest, har tapt økonomisk, og modellen synes ikke å gi tilstrekkelig uttelling for samforfatterskap.
PER HEITMANN, SENIORRÅDGIVER, UNIVERSITETET I OSLO
p.k.heitmann@admin.uio.no
MAGNUS OTTO RØNNINGEN, SENIORRÅDGIVER, UNIVERSITETET I OSLO
m.o.ronningen@admin.uio.no
HERMAN STRØM, SENIORRÅDGIVER, UNIVERSITETET I OSLO
herman.strom@admin.uio.no
Resultatene av en gjennomgang vi har foretatt av den vitenskapelige publiseringen ved Universitetet i Oslo (UiO) for perioden 2006-2011 gir grunnlag for å stille spørsmål ved om modellen på alle punkter virker slik den bør. Det gjelder bl.a. modellens økonomiske fordelingseffekt og hvordan den behandler samforfatterskap, som vi tar opp her. Publiseringsmodellen skal evalueres i høst, og gjennomgangen kan også betraktes som et innspill til dette arbeidet.
Tabell 1 viser at det totale antallet publikasjonspoeng har økt med 50 prosent i perioden 2006-2011. Framgangen fortsatte også i 2012, da totalt 15 190 publikasjonspoeng ble registrert – noe som innebærer en vekst fra 2006 på 58 prosent. Vi kan ikke med sikkerhet fastslå at publiseringsmodellen er selve årsaken til den kraftige veksten, men sammenfallet i tid kan peke i den retning. På dette grunnlag vil mange hevde at publiseringsmodellen har vært en suksess; det publiseres stadig mer.
Problematisk omfordelingseffekt
Vitenskapelig publisering inngår i en omfordelingsmodell for forskningsresultater (se faktaboks). Det betyr at bevilgningsrammen settes først, og at midlene deretter fordeles mellom institusjoner i tråd med institusjonenes andel av oppnådde resultater. På denne måten blir de økonomiske konsekvensene dels beregnet på grunnlag av egne resultater, dels på grunnlag av alle andres resultater.
Den problematiske omfordelingseffekten kommer tydelig fram når vi ser på de tre største universitetene; Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Oslo (UiO). Disse står for oppunder 2/3 av alle publikasjonspoengene i sektoren, og veksten i deres publisering har vært betydelig. Likevel synker deres andel av totalt antall publikasjonspoeng fra 66 prosent i 2006 til 61 prosent i 2011, selv om antall publikasjonspoeng per vitenskapelig årsverk er betydelig høyere ved disse tre universitetene enn ved andre institusjoner.
I 2013 var budsjettrammen til fordeling på grunnlag av forskningsresultater oppnådd to år tidligere på nær 1 531 mill. kroner. Uttellingen på grunnlag av antall publikasjonspoeng vektes 0,3 og utgjør dermed 459 mill. kroner. Av dette får altså de tre store universitetene 61 prosent, eller 280 mill. kroner. Siden budsjettrammen til fordeling på grunnlag av oppnådde forskningsresultater bare er justert for lønns- og prisutviklingen i årene før, kan vi legge samme totalbeløp til grunn for uttellingen i 2008. Da var de tre store universitetenes poengandel 66 prosent, noe som ville gitt 303 mill. kroner.
I realverdi har NTNU, UiB og UiO dermed tapt 23 mill. kroner fra 2008 til 2013 på at noen midler over statsbudsjettet (om)fordeles på grunnlag av publikasjonspoeng og ikke som en videreføring av historiske rammer. Disse midlene har i stedet blitt omfordelt til andre, mindre institusjoner som gjennomsnittlig har hatt en bedre prosentvis utvikling i perioden. Det framstår som et tankekors at forskningsvilkårene ved de største universitetene skal bli dårligere på grunn av framgang ved andre, mindre institusjoner. Høyt nivå og god framgang er ingen garanti for økonomisk uttelling.
Stimulerer ikke til samarbeid
Publiseringsmodellen skal ivareta svært ulike publiseringstradisjoner; i noen fagmiljøer skriver man monografier med flere års mellomrom, mens man i andre fagmiljøer skriver mange kortere artikler i året, ofte med mange medforfattere. Vi tar som utgangspunkt at personer i førstestilling (førsteamanuensis og professor) ved UiO arbeider like mye og har samme motivasjon når det gjelder vitenskapelig publisering. Men har fagmiljøene ved UiO samme antall publikasjonspoeng per årsverk for disse stillingsgruppene? Det har de så langt fra, viser en sammenlikning mellom fagmiljøene som vi har foretatt ved å koble publiseringsdata i CRIStin og personopplysninger i UiOs personalsystem.
Figur 1 framstiller gjennomsnittlig antall publikasjonspoeng per årsverk i førstestilling innen hver av de fire faglige hovedtradisjonene – helsefag, humaniora, realfag og samfunnsfag – som avvik fra et UiO-snitt som er gitt verdien null i figuren (faktisk gjennomsnitt for de fire fagmiljøene er 1,45). Vi ser at særlig helsefag og humaniora avviker fra dette gjennomsnittet, hver sin vei. Avvikene kan naturligvis skyldes ulike faglige tradisjoner eller ulik utvikling av lokale publiseringsstrategier. Likevel gir observasjonen grunnlag for å stille spørsmålet om hvorvidt publiseringsmodellen systematisk belønner publiseringstradisjoner innen ulike fagområder på ulikt vis. Hva kan i så fall forklaringen være?
Helsefag og samfunnsfag har omtrent like mange publikasjonspoeng i perioden, mens helsefag har over dobbelt så mange publikasjoner. Også humaniora og realfag har omtrent like mange publikasjonspoeng, men realfag har nærmere fire ganger så mange publikasjoner som humaniora. Humaniora og samfunnsfag har samme antall publikasjoner, men humaniora har nesten dobbelt så mange publikasjonspoeng som samfunnsfag.
Figur 2 viser tydelig at det dominerende mønsteret innenfor humaniora er én forfatter per publikasjon, mens det nesten ikke forekommer at artikler innenfor helsefagene og realfagene kun har én forfatter. Innen helsefagene har vel 70 prosent av alle publikasjoner 10 eller flere forfattere per publikasjon. I helsefagene publiserer man nesten ikke på andre måter enn gjennom artikler; det samme gjelder i nesten like stor grad for realfagene. Forskjellen mellom humaniora og samfunnsfag er knyttet til forholdet mellom monografier og artikler; det er flest monografier og færrest artikler innen humaniora.
Ved innføring av publiseringsmodellen var det en uttalt målsetting at den skulle stimulere til økt samarbeid. I helseforetakenes system for måling av forskningskvalitet multipliseres poengberegningen med 2 for artikler med internasjonalt samarbeid. Et liknende forslag ble presentert i Vekt på forskning (2004), kapittel 8.4. Gjennomgangen ovenfor kan lede til spørsmålet om hvorvidt publiseringsmodellen faktisk har gode nok insentiver når det gjelder samarbeid. Kanskje bør man i den kommende evalueringen av publiseringsmodellen for UoH-sektoren vurdere om internasjonalt samarbeid skal vektes særskilt. En slik faktor vil i tillegg til å stimulere internasjonal publisering kunne veie opp for en mulig skjevhet i dagens publiseringsmodell. Det er imidlertid et spørsmål som bare kan besvares etter flere analyser.
***
PUBLISERINGSMODELLEN
Siden 2003 har deler av universitetenes og høgskolenes bevilgninger blitt fastsatt på grunnlag av dokumenterte forskningsresultater. Denne komponenten i finansieringssystemet skal stimulere til økt forskningsaktivitet ved å omfordele ressurser til forskningsmiljøer som kan dokumentere gode resultater. Forskningsinsentivene har en lukket budsjettramme for sektoren og beregnes som en resultatbasert omfordeling mellom institusjonene (RBO). Uttellingen for den enkelte institusjon vil avhenge av institusjonens egne resultater sammenlignet med de andre institusjonenes resultater. Vitenskapelig publisering utgjør ett av fire elementer i den resultatbaserte forskningskomponenten; de øvrige elementene er avlagte doktorgrader, forskningsmidler fra EU og forskningsmidler fra Norges forskningsråd. Publiseringsmodellen beregner publikasjonspoeng ved en vekting av publikasjoners forfatterandeler, publikasjonsform og publiseringskanalens kvalitetsnivå. Nivå 2-publikasjoner er publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter, serier, årbøker, nettsteder og bokutgivere som oppfattes som de mest ledende i brede fagsammenhenger, og som utgir de mest betydelige publikasjonene innen faget; til sammen skal nivå-2-kanalene dekke om lag en femtedel av fagets vitenskapelige publikasjoner. Publikasjonsformene vektes slik:
Artikkelen bygger på rapporten: Publisering ved Universitetet i Oslo 2006–2011, april 2013. http://www.uio.no/for-ansatte/arbeidsstotte/fa/cristin/publisering-ved-universitetet-i-oslo-2006-2011.pdf .