Aftenposten rapporterer i dag at styreleder i Innovasjon Norge, Per Otto Dyb, har trukket seg med umiddelbar virkning. Årsaken skal være at deler av styret ikke lenger har tillit til administrerende direktør Anita Krohn Traaseth.
Av Per M. Koch, Forskningspolitikk
Dyb skal ha gått av fordi Nærings- og fiskeridepartementet har blandet seg inn i styrets behandling av administrerende direktørs stilling.
Departementets innblanding
Ifølge Aftenposten skal tidligere næringsminister Monica Mæland ha ment at det var styrets sak å vurdere administrerende direktørs stilling. Den nye næringsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, er tydeligvis av en annen oppfatning.
Han mener riktignok at departementet ikke har endret holdning til at styret er suverent når det gjelder å vurdere daglig leders stilling:
«Det er alltid styret som er ansvarlig for ansettelsesforholdet til daglig leder i et selskap. Så også i Innovasjon Norge. Det er ingen endring i departementets holdning til dette.»
Allikevel har han og hans folk bedt styret i Innovasjon Norge om ikke å behandle Anita Krohn Traaseths stilling på det nåværende tidspunkt.
Røe Isaksen viser til at Per Otto Dyb har varslet at han ikke ville ta gjenvalg som styreleder. Statsråden mener at ansettelsesforholdet til daglig leder bør «håndteres av den styrelederen som skal samarbeide med daglig leder i neste periode, og ikke av den som vil gå av om kort tid.»
Departementet har tydeligvis heller ikke vært særlig begeistret for muligheten for at Innovasjon Norge eventuelt kunne ende opp med å skifte ut styreleder og administrerende direktør på samme tid.
Hvem har mistillit?
Aftenposten er ikke klar på om styreleder tilhører den delen av styret som angivelig har mistillit til Krohn Traaseth. Det er også uklart hvor mange i styret som ønsker at Anita Krohn Traaseth skal gå av og hvem disse er.
Den konstituerte styrelederen, Jørand Ødegård Lunde, er klar på at tillit eller mistillit til daglig leder ennå ikke har vært noen formell sak i styret. Styret har derfor fortsatt tillit til Anita Krohn Traaseth, formelt sett. Etter det Forskningspolitikk har brakt på det rene, har hun full tillit i ledergruppen i selskapet.
Det kan derfor synes som om saken – og departementets signaler til Innovasjon Norges styre – er basert på uformell informasjon fra medlemmer av styret eller andre som har kjennskap til styrets indre liv. Det synes som et rart utgangspunkt for departementets inngripen i styrets arbeid.
Prinsipielt vanskelig
I en separat kommentar i Aftenposten argumenterer Harald Stanghelle sterkt for at dette er en prinsipielt problematisk sak for statsråden:
«Nå er det Torbjørn Røe Isaksen som har fått et problem. Hans inngripen gjør ham ikke bare direkte ansvarlig for Innovasjon Norges toppleder-problem. Viktigere er det at han nå må svare for et så åpenbart brudd på reglene for god statlig eierstyring.»
Årsaker til konflikten
Aftenposten er ikke klar på hva det er som har forårsaket konflikten.
Avisen viser til misnøye med lederstil. Det vises også til omstillingsprosessen i Innovasjon Norge, der Krohn Traaseth – etter at Nærings- og fiskeridepartementet gjorde store kutt i internbudsjettet – fulgte opp krav om nedbemanning, noe som naturlig nok skapte intern uro.
I Innovasjon Norge vises det til gode resultater: Saksbehandlingstiden er gått ned, medarbeiderundersøkelsen er positiv, og Innovasjon Norge er regnet som en meget attraktiv arbeidsplass blant studenter.
Ulike roller
Det er grunn til å tro at noen av styremedlemmene ikke er helt på linje med administrerende direktør når det gjelder virkelighetsforståelse og synet på hva en organisasjon som Innovasjon Norge kan eller bør gjøre eller hva administrerende direktør kan eller bør si.
Innovasjon Norge har, i likhet med Norges forskningsråd, to roller i det politiske systemet. På den ene siden fungerer Innovasjon Norge som et slags direktorat eller statsbank som lojalt skal følge opp regjeringens og Stortingets vedtak og pålegg. På den annen side er Innovasjon Norge også en politisk rådgiver for sine eiere som skal etablere møteplasser for innovasjonspolitisk debatt i møtet med fremtidens utfordringer.
Krohn Traaseth har vært meget frittalende som leder av Innovasjon Norge. Krohn Traaseth har gått aktivt ut med klare meninger om hvordan Norge kan forberede seg på en fremtid med en endret økonomi, globale utfordringer og endrede spilleregler, blant annet med bakgrunn i innspill som kom inn gjennom Innovasjon Norges nasjonale idédugnad: Drømmeløftet.
I en artikkel i Aftenposten i fjor sommer stilte hun det opplagte spørsmålet: «Hvordan kan Norge rakrygget bli verdensleder for ren energi og gå i bresjen for FNs bærekraftsmål, og samtidig være en stor eksportør av CO₂?»
Hun mente Norge vil være en oljegigant i flere år fremover, men at man måtte se all aktivitet i havrommet under ett og synliggjøre blant annet hva oljenæringen kan bidra med innenfor ren energi. Denne artikkelen gir nok en del av begrunnelsen for at representanter for petroleumsindustrien forsøkte å gi Innovasjon Norge-sjefen munnkurv ved å skrive klagebrev til styret (mer her).
Hun har med andre ord terget på seg oljelobbyen. Den er fortsatt en mektig aktør i norsk politikk.
Ulike virkelighetsforståelser
Uroen kan også skyldes en kollisjon mellom mer tradisjonell næringsøkonomisk tenkning – der virkemiddelapparatet skal være næringsnøytralt og der markedet velger vinnerne – og en mer moderne innovasjonspolitikk orientert mot store samfunnsutfordringer, der politikerne foretar overordnede strategiske valg og investerer i store satsinger på områder der landets kompetanse møter globale behov. (Se vårt intervju med Johan Schot i desembernummeret av Forskningspolitikk og vårt temanummer om store samfunnsutfordringer).
Krohn Traaseth hører definitivt til den nye skolen i innovasjonspolitisk tenkning. Under hennes ledelse har Innovasjon Norge blant annet argumentert for at den innovasjonspolitiske innsatsen bør fokusere på seks mulighetsområder for norsk nærings- og samfunnsliv: havrommet, ren energi, bioøkonomi, kreativ næring og reiseliv, smarte samfunn og helse og velferd. Tilnærmingen er «bransjenøytral», men ikke «utfordringsnøytral».
EU-kommisjonen gjør noe lignende i rammeprogrammet for forskning og innovasjon. Norsk næringspolitikk har strengt tatt aldri vært næringsnøytral, men for dem som primært ønsker seg åpne nasjonale konkurransearenaer, kan slike tanker synes fremmede og provoserende.
Det er også grunn til å tro at medlemmer av styret har vært redde for å provosere krefter i departementssystemet som står for en mer tradisjonell samfunnsøkonomisk tilnærming.
Til orientering: Redaktøren for Forskningspolitikk har tidligere arbeidet i Innovasjon Norge.