I desember-utgaven av Forskningspolitikk foreslo Anders Elverhøi at universitetene kan opprette tematiske sentre for forskning. I denne artikkelen gjør han rede for hvorfor og hvordan dette kan gjøres.
Av Anders Elverhøi, professor emeritus og tidligere forskningsdekan, Universitetet i Oslo
anders.elverhoi@energi.uio.no
Ekstern finansiering
Ekstern forskningsfinansiering blir stadig viktigere for de norske universitetene, og alle har som målsetting å øke andelen. 40–50 prosentandel ekstern finansiering er ganske vanlig for et institutt eller fakultet.
Både Langtidsplanen for norsk forskning og Benner og Öquist i rapporten Room for increased ambitions? Governing breakthrough research in Norway 1990 – 2013, sier at denne utviklingen er en sentral utfordring for et universitet: Hvordan sikre en helhetlig utvikling av universitet/fakultet/institutt i et landskap med en stadig økende andel eksterne midler?
Eksterne prosjekter kan drive faglig fornyelse, og ekstern finansiering kan utnyttes til å utvikle universitetssektorens innsikt i hvilke temaer, forskningsmetoder og utdanningsprogram som bidrar mest til konkurransekraft og gjennomslag i samfunnet.
De eksterne midlene må ofte følges av egenandeler som tas fra basisbevilgningen. Samtidig øker konkurransen om de eksterne midlene. Bare en heller begrenset del av et fakultets eller institutts ansatte lykkes med de eksterne virkemidlene. Den faglige aktiviteten ved et institutt blir følgelig i stor grad bestemt av hvordan en relativt begrenset del av et institutts ansatte lykkes med de eksterne virkemidlene.
Demotiverende konkurranse
For dem som sjelden eller aldri lykkes i den eksterne konkurransen, og som heller ikke er med på de eksterne søknadene sammen med sine kollegaer, er utviklingen demotiverende. Selv for de «vellykkede» forskerne med mange eksterne prosjekter, kan situasjonen være utfordrende.
Kort sagt: Hvordan skal et universitet legge et løp som sikrer at de eksterne midlene faktisk kan fungere som «motorer» for faglig fornyelse og kreativitet, der eksternt og internt finansiert aktivitet trekker sammen?
Forskningens frihet og den enkeltes rett til selv å bestemme innretningen av egen forskning, er en grunnpilar for universitetsforskningen. Det er liten tradisjon for at en prosjektleder i god tid før søknadsfristen diskuterer faglige og strategiske aspekter ved en søknad med institutt eller fakultet.
Slike diskusjoner skjer oftest i innspurten av en heller hektisk søknadsprosess. Vi må finne fram til en struktur og kultur som kan ivareta et aktivt og bredt bottom-up-engasjement, og samtidig få en fagstrategisk forankring ved fakultet og institutt. Dette gjelder spesielt for store prosjekter, og ikke minst for infrastruktursøknader som ofte har betydelige konsekvenser for en enhet. Denne typen tankegang utfordrer universitetssystemet på flere områder.
Søknadssyklusen
Samlet sett står vi overfor en situasjon og en syklus som har flere ledd: 1) å forberede en større søknad, 2a) dersom tilslag, gjennomføre tildelingen over en periode på 3–10 år, 2b) dersom avslag, eventuelt arbeide videre med ideen med sikte på nye søknader, og 3) prosjekt/senteravslutning med innfasing i organisasjonen.
I realiteten er flere ledd i denne syklusen bare i liten grad systematisk ivaretatt. Det legges ned betydelig arbeid i søknadsprosessen, spesielt i store sentersøknader. Avslåtte søknader blir gjerne liggende. Et annet generelt trekk ved større satsinger er at de på et eller annet tidspunkt skal avsluttes og dermed fases inn i organisasjonen. All erfaring tilsier at dette er en vanskelig og tidvis smertefull prosess.
Kontinuerlig arbeid med ideer
Et virkemiddel kan være å sørge for at personer og miljøer som har vist at de har potensial og ambisjoner, i langt større grad enn nå kan få arbeide kontinuerlig med å utvikle og bearbeide ideer og planer, i nær kontakt med moderenhetene og deres ledelse.
Slike tiltak kan legge til rette for et mer langsiktig løp mot en ekstern søknad, og kan også påvirke strategi- og endringsprosesser ved moderenheten Det kan her være snakk om ulike former for større søknader, inkludert etablering av tematiske satsinger.
Erfaring viser at når vi har sterke fagmiljøer som over tid har vilje og virkemidler til å etablere samarbeid med andre partnere, inkludert relevant industri, i god tid før en eventuell stor søknad, så vil miljøene lykkes. Det er derfor avgjørende å lage ordninger som sikrer god faglig kontakt, og – for mer anvendte prosjekter – forankring i relevant industri.
Grupper for faglig fordypning
For å møte disse utfordringene må universitetene tenke nytt. Universitetene må åpne for en ordning der en gruppe forskere etter søknad og evaluering får anledning til faglig fordypning og idéutvikling i en felles organisert enhet (les senter).
Gode og kreative forskere får dermed en arena hvor de kan komme sammen og utvikle sine bottom-up-ideer. Et overordnet formål for ordningen vil også være «å styrke og internasjonalisere forskning ved universitetene», jf. formålet for Senter for grunnforskning (CAS) som ble opprettet ved Det Norske Videnskaps-Akademi for 25 år siden.
Et viktig tiltak i en slik ordning er at utenlandske forskere kan tilbys korte opphold eller tilknytning i bistillinger. Faste faglige møteplasser/workshops o.l. kan være elementer i ordningen. Forskningsmiljøene ved mange av de norske universitetene er i liten grad forberedt på samarbeid med industri og næringsliv. Det er her avgjørende å bygge god faglig kontakt med og forankring i, relevant industri. Normalt bør oppholdet i senteret ha varighet på ett år, men det kan også være av lengre varighet, for eksempel inntil tre år.
Samlokalisering
En viktig forutsetning for slike tiltak er samlokalisering på campus. Aktiviteten må bidra til helheten ved lærestedet, og da må universitetets egne ansatte som er med i ordningen, fortsatt ha tilknytning til sin moderenhet. Ordningen bør ha et visst omfang, slik at det til enhver tid er et tilstrekkelig antall grupper som samlet utgjør et miljø, eksempelvis fire–seks grupper.
Et slikt tiltak må finansieres. Driftskostnader for en gruppe i senteret vil omfatte lønn og reiser for gjesteforskere, fortrinnsvis kortere opphold på 1–2 måneder for utenlandske deltakere, eventuelt bistillinger for medarbeidere fra andre norske læresteder eller industri.
Når et universitets egne ansatte gjør en stor undervisningsinnsats, kan delvis frikjøp fra undervisning være aktuelt. Videre er det behov for midler til å arrangere møter og workshops, etc. Lønn til universitetets ansatte dekkes av moderenheten. Stipendiater og postdoktorer med nær tilknytning til tematikk og til de fast vitenskapelig ansatte som har opphold i senteret, bør også knyttes til sine respektive grupper i senteret. For at et slikt senter skal få tyngde internt og eksternt, må det ha en vitenskapelig leder (deltid), et faglig styre og administrativ støtte.
Universitetene er autonome og kan innføre en slik ordning. Riktig utnyttet kan et slikt tiltak bidra til at eksternt finansiert forskning får en langt bedre forankring i våre universitetsmiljøer og dermed kan gi en større samlet merverdi.
Eksternt finansiert forskning er viktig for universitetene. Det stimulerer nysgjerrighet og kvalitet og ikke minst til tematisk orientering og relevans. Ekstern virksomhet er også viktig fordi virksomheten til enhver tid måles mot felles standarder nasjonalt og internasjonalt. Riktig utnyttet kan den eksterne forskningsfinansieringen fornye universitetene og forsterke deres samfunnsrolle. Fortsetter vi som nå, blir universitetene mer og mer forskerhoteller.
Se også Elverhøis artikkel Faglig nyskapning og kreativitet – har universitetene abdisert?