Forskningspolitikk har snakket med Innovasjon Norges administrerende direktør Anita Krohn Traaseth om Norges omstilling, virkemiddelapparatet, bioøkonomien, forholdet mellom forskning og innovasjon og mer.
Per Koch, Forskningspolitikk
Foto: Martin Skulstad
EU og andre har argumentert for at vi må reorientere innovasjonspolitikken mot store samfunnsutfordringer. Innovasjon Norge har gjort det samme. Føler du at det er en god forståelse for dette i Norge nå?
Ja, mye har jo endret seg siden 2014, med vår wake-up calli petroleumssektoren, og siden sentralbanksjefen kom med sitt budskap om at vi går «fra særstilling til omstilling» i sin årstale i 2015. Dette har gitt større gehør for nye innspill og større forståelse for behovet for, for eksempel, nye jobbskapere, nye bedriftsskapere og bedre rammevilkår for nye vekstnæringer
Vi fikk, for eksempel, en nasjonal gründerplan i Norge. Det har vi jo aldri hatt tidligere. Vi har nye politiske strategier for havrommet, bioøkonomien, reiseliv & kultur, industrimelding for å nevne noe … Alle disse plandokumentene har som hensikt å hjelpe oss å tilpasse oss en ny virkelighet, der vi blir mer like andre land.
Vi kommer til å få en mer diversifisert økonomi; vi må ha flere ben å stå på. Men for å få til det, må vi sikre oss mer diversifisert kunnskap og samarbeide mye mer på tvers av etablerte sektorer.
Jeg ser også et større samspill mellom departementene nå. Pilot E-ordningen (fra Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Enova for nye produkter og tjenester innen miljøvennlig energiteknologi, red. anm.) er et godt eksempel på at vi klarer å komme oss ut av siloene, også på departementsnivå. Ofte deltar flere statsråder sammen i sammenhenger der det tidligere ville vært naturlig med én, de co-finansierer ordninger, og de har flere samarbeidsfora på tvers. Dette er bra og svært viktig.
Når vi i Innovasjon Norge laget en egen divisjon for bærekraft i 2014, var det også for å få til et større samarbeid på tvers, mellom fagdisipliner, sektorer og bransjer, og det henger godt sammen med FNs bærekraftmål og EUs missions, der ikke hvert enkelt fagområde er i fokus, men oppgavene som skal løses.
I dette arbeidet, med nye begreper, er det lett å latterliggjøre, som mange gjorde for eksempel rundt ordet «bærekraft» og nå «havrommet», men disse ordene reflekterer en endring, og et potensiale som blir mye større hvis vi kan koble aktiviteter og kunnskap på tvers av de tradisjonelle skillelinjene. Nå ser vi, for eksempel, at vi kan skape ny medisin og ny næringsaktivitet innenfor helse basert på ressurser fra havrommet som vi tidligere har hatt svært lite fokus på.
La meg like godt bruke bioøkonomien som et eksempel, et begrep som omfatter det grønne og det blå – og som forener innlandet med kysten. Det er generelt mye digital innovasjon i norsk landbruk, noe som har vært underkommunisert sammenlignet med det vi kjenner til fra maritime og marine næringer. Bioøkonomien kan være med på å møte flere av FNs bærekraftmål. Veldig mange av de spennende innovasjonene går på tvers av marin og landbruk. Jeg er for eksempel imponert over reduksjonen i bruk av antibiotika både på land og i vann.
Så det grønne kan også bli en eksportnæring?
Opplagt! Og i mye større grad enn i dag. Jeg var med på å åpne Biokraft i Skogn. På Skogn bor det 2000 mennesker. Veldig mange vet ikke engang at det ligger i Trøndelag. Der har det ikke vært innovasjon på samme nivå siden 1966, da Norske Skog åpnet sin papirfabrikk.
I år åpnet Biokraft verdens største fabrikk for flytende biogass. De tar avfallet fra Norske Skog, sammen med marint avfall, og produserer flytende biogass. I desember kommer det egne stasjoner i Oslo, hvor du kan fylle på flytende biogass fra Skogn.
Dette er innovasjon på verdensnivå. Dette er kunnskapsintensivt, forskningsintensivt og kapitalintensivt, og det blir nye arbeidsplasser av det. Dette setter Norge på kartet i den globale bioøkonomien. Råstoffene er ikke lenger å betrakte som avfall. Dette er «ressurser på avveie.»
Det er klart at Norge kan bygge seg opp innenfor bioøkonomien. Men vi skal ikke være «fornøyde» med én Biokraft, vi kan lage flere slike industrieventyr over store deler av Norge.
Norge skal arrangere verdens mest prestisjefylte konferanse for ingeniørvitenskap i tre i Oslo i 2022. Norge vant dette oppdraget i knallhard konkurranse med seks andre europeiske land. Da kan vi bruke anledningen til å vise verden hva Norge kan om tre, trekonstruksjon, design, arkitektur og relevant innovasjon knyttet til en rekke andre næringer.
Vi må ikke være fornøyde med at vi har ett høyhus i tre i et veikryss i Brumunddal. Vi kan bygge flere, og vi kan eksportere signalbygg som Regjeringskvartalet og andre. Det er ved slike spesielle anledninger vi virkelig må legge vekt på innovasjon og tenke at disse byggene også skal være utstillingsvindu for norsk industri og næringsliv, vår kunnskap, materialbruk, design og miljøfokus, i praksis. I disse prosjektene må vi være mer modig.
Du viste til Innovasjon Norges budskap om behovet for en mer diversifisert økonomi. Da kommer spørsmålet om olje- og gassnæringens plass opp. Her er det et bredt spekter av meninger, fra dem som sier at olje og gass vil være en viktig del av norsk økonomi i mange år fremover, til dem som mener olje- og gassutvinning, gitt klimakrisen, er umoralsk.
Er det noe vi har lært av de første fire årene i omstilling, er det at man setter ulike miljø og ulike behov opp mot hverandre. Det blir sort-hvitt, lite rom for nyanser i en slik fase. Så når noen spør om hva vi skal leve av etter oljen, kan det føre til misforståelser og frustrasjoner. Men frasen viser jo egentlig til Norges nye særstilling, som jo vil bli mer lik situasjonen i andre land. Oljen kommer fortsatt til å være en del av den virkeligheten, men den kommer aldri til å se ut som før.
Tidligere olje- og energiminister Søviknes hadde en fin avslutning på sin tale under «Kraft i vest» i Haugesund i august. Han håpet at vi nå var kommet til et punkt da det ikke lenger er egne konferanser for olje og gass på den ene siden og fornybar på den andre, men at vi i stedet har felles energikonferanser.
Dette er blitt mye bedre det siste året; se bare på ONS i år. 30 prosent av utstillerne på ONS hadde fornybare løsninger i år. Der fant du alt fra oljefolk, via forkjempere for fornybar teknologi til miljøaktivister, side om side. Vi må vise verden at vi kan snakke om begge deler. Equinor har byttet navn. De øker sin satsing på fornybar. Jeg synes det går i riktig retning, og så vil vi alltid trenge diskusjonen om hvorvidt det går fort nok eller ei, det i seg selv sikrer fremdrift.
Hva slags verktøy trenger virkemiddelapparatet for å bidra til en slik omstilling? I denne utgaven av Forskningspolitikk drøfter Christian Hambro dilemmaet ved at så mye av den offentlige forsknings- og innovasjonsstøtten går via et generisk, nøytralt virkemiddel som SkatteFUNN, samtidig som det synes å være behov for strategiske satsinger for omstilling. Er vi der vi skal være når det gjelder balansen mellom målrettet og generell støtte?
Jeg tror ikke norsk industri og næringsliv er så opptatt av om midlene kommer fra den eller den institusjonen eller hvilket virkemiddel vi bruker til å støtte dem.
Jeg har veldig stor tro på samordningen av virkemidler i Norge. Pilot E er et godt eksempel på hvordan virkemiddelaktørene arbeider målrettet for å få frem fornybare, innovative prosjekter. Nå kommer steg to: Pilot T for transport.
Det samme gjelder her: Bedriften behøver ikke forholde seg til hver enkelt aktør. Vi har en felles kontaktperson som følger prosjektene hele veien, gjennom alle fasene, uavhengig av hvilken institusjon det er som finansierer arbeidet.
Jeg tror ikke vi trenger nye virkemidler. Innovasjon Norge alene har over hundre. Jeg tror at vi kan konsolidere en rekke av disse virkemidlene, gjøre dem større og mer kraftfulle, gjøre dem lettere tilgjengelige og koble dem mer på tvers av virkemiddelaktører. På den måten kan vi revitalisere virkemidlene, gi dem fornyet innretning, og de vil fremstå som «nye». Men det er lettere sagt enn gjort, for da hadde det nok blitt gjennomført for mange år siden.
Næringsministeren har da også understreket at et av hans store prosjekter er å se på virkemiddelapparatet. Dette er noe virkemiddelaktørene ønsker velkommen. Vi har nå over år utviklet et godt kunnskapsgrunnlag for å foreta en slik gjennomgang. Men det i bunnen burde det være mulig for departementene å tørre å peke ut noen retninger, ta noen valg, selv om det vil skape misnøye i en første fase. De fleste endringer gjør det uansett, vi må bare «stå han av», som de sier. Det håper jeg vi ser nå.
Klyngeprogrammet er vel også et eksempel på at by og land kan gå hand i hand. Du leder en organisasjon som både er nasjonal og regional på samme tid. Men nå foreligger det jo et ganske kontroversielt forslag om at halvparten av de næringsrettede midlene i Innovasjon Norge og Forskningsrådet skal overføres til de nye fylkeskommunene. Hvordan ser du på det?
Målet med regionreformen er jo å sørge for at de ulike regionene har mandat og midler til å gjøre det beste for sin region. Det er slik Innovasjon Norge er bygget opp fra starten. 95 prosent av finansieringsbeslutningene i Innovasjon Norge tas der kundene er, av våre folk i regionene. Et fokus utenfor storbyene er derfor ikke noe nytt for Innovasjon Norge.
Måten vi er til stede i regionene på og hva vi leverer av tjenester, er åpent for justeringer og innovasjon. Men at vi skal ha fysisk tilstedeværelse og bistå med virkemidler ute i regionene er mer viktig enn noen gang før, mener jeg.
Om fylkeskommunene kan gjøre noen av de oppgavene vi gjør? Ja, jeg tror de kan det. I vårt innspill til høringen har vi foreslått tre områder som vi mener fylkeskommunen bør ta over.
Vi spurte kontorene våre hvilke oppgaver de mente Innovasjon Norge må gjøre og hvilke oppgaver fylkeskommunene kan gjøre bedre eller annerledes. Forslagene har blitt forankret hos de tillitsvalgte og i styret hos oss.
(De oppgavene Krohn Traaseth viser til er (1) samarbeid mellom fylke og Innovasjon Norge lokalt om kunderettet veiledning og mobilisering, (2) utvikling av regionale økosystemer for gründere og (3) at KMDs finansiering av Klyngeprogrammet går som oppdrag til Innovasjon Norge via fylkeskommunen. Strengt tatt kan vel ikke alt dette betraktes som overføring av oppgaver fra Innovasjon Norge til regionene, men det viser til en sterkere rolle for regionale myndigheter. Se red. anm.)
For eksempel: Det å mobilisere bedriftsnettverk tidlig lokalt. Dette er noe vi mener fylkeskommunen bør ha mye bedre forutsetninger for å gjøre enn vi. Men det å forvalte nasjonale og internasjonale klynger er nok en mer typisk Innovasjon Norge-oppgave.
Det samme gjelder mobilisering av gründere. Det finnes mange virkemidler for gründere, men hvor mange kjenner til kommunenes førstelinjetjeneste? Her er det rom for samarbeid og arbeidsdeling. Vi har hatt en forankringsrunde der vi har drøftet dette med folk fra regionene.
Hva blir den neste store utfordringen? Hva vil innovasjonstalen om tre år handle om?
Vi følger jo en systematisk plan, fra arbeidet vi gjorde i 2015. Den er basert på de ti innspillene til retning for Norge som vi fikk fra nærings- og samfunnslivet gjennom Drømmeløftet. (Se red. anm.)
Vi skal revidere strategien for Innovasjon Norge med det nye styret i 2019. I den prosessen har vi identifisert åtte ulike prosesser som treffer Innovasjon Norge i tiden som kommer. Dette dreier seg om alt fra missionsi Horizon Europe (som vi i begrenset grad kan påvirke) til evalueringen av vårt eget innovasjonspolitiske arbeid (der vi kan gjøre mye).
Finansdepartementet har satt i gang en prosess for å evaluere uteapparatet i Norge, herunder henholdsvis Utenriksdepartementets og Innovasjon Norges kontorer samt flere mindre aktører. Det er svært mye som treffer Innovasjon Norges virksomhet nå, og det ser jeg på som en stor mulighet til å spisse og forbedre tjenestene våre.
Vi jobber steg for steg med digitaliseringen av Innovasjon Norge. Vi vil gjøre ting lettere for kundene og åpne mer opp for selvbetjening. Og vi må dele og gjøre all våre verdifulle data mer tilgjengelige. Slik blir også vi en mer effektiv organisasjon. Vi har allerede fått gode resultater av dette arbeidet, men det er mye arbeid som gjenstår.
Jeg er optimist, både på Innovasjon Norges og Norges vegne.
I del to av dette intervjuet snakker Krohn Traaseth om innovasjon i offentlig sektor, Innovasjon Norges rolle som innovasjonspolitisk rådgiver og hvordan man kan håndtere negative følger av forskning og innovasjon. Del to finner du her: fpol.no/traaseth2/
Intervjueren har tidligere arbeidet i Innovasjon Norge.
Hovedfoto: “Vi kommer til å få en mer diversifisert økonomi; vi må ha flere ben å stå på.» Anita Krohn Traaseth (Foto: Martin Skulstad)