Kvalitetsreformen i norsk høyere utdanning har styrket forskningen mer enn den har styrket utdanningen, hevder NOKUTs direktør i denne kronikken. Han savner nytenkning om virkemidler for å styrke utdanningskvaliteten og ønsker velkommen den varslede gjennomgangen av hele utdanningssystemet, med sikte på å løfte arbeidet med utdanning ut av forskningens skygge.
TERJE MØRLAND, DIREKTØR, NASJONALT ORGAN FOR KVALITET I UTDANNINGEN (NOKUT)
terje.morland@nokut.no
7. mai ble Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport for høyere utdanning lagt frem på Universitetet i Oslo. Klare tilbakemeldinger fra flere av innlederne på det tilhørende seminaret påpekte det samme: det som skulle vært en utdanningsreform, har styrket forskningen mer enn utdanningen. I forskningsmeldingen som kom tidligere i år, ble noen tilgrensende tema som kan være interessante å diskutere, tatt opp, først og fremst knyttet til virkemidlene i utdannings- og forskningssektoren og en gjennomgang av kvalitetsreformen. Som et organ som skal bidra til utvikling av kvalitet i høyere utdanning, savner NOKUT nytenkning omkring virkemidlene for å bedre norsk utdanning. Og kanskje trenger man ikke å skjele så mye lenger enn til nettopp forskningen for å få noen svar på hva som bør gjøres?
Kvalitetsreformen ikke i mål
Kvalitetsreformen skulle bidra til høyere kvalitet og bedre gjennomstrømning i høyere utdanning gjennom blant annet en ny gradsstruktur, tettere oppfølgning av studentene og nye incentiver. Ti år senere er vi langt unna målene: Mange studieprogram er dårlig organisert, studentene klager på veiledning og oppfølging, og tilstandsrapporten dokumenterte at frafallet fortsatt er høyt. Både i kravene som stilles til studentene, og i utviklingen av studieporteføljen har systemet jobbet for mer, men ikke nødvendigvis bedre. Universitetene og høyskolene har hovedansvaret for kvalitetsarbeidet, men vi må likevel spørre: Stimulerer de nasjonale virkemidlene institusjonene i riktig retning?
Kvalitet eller kvantitet?
Mens forskningskvalitet stimuleres gjennom et bredt sett av incentiver, har utdanningskvalitet primært blitt sikret gjennom kontroll av minimumsstandarder. Litt forenklet kan en si at forskning drives fram med gulrøtter, mens utdanningskvalitet sikres med pisk.
Det finnes forholdsvis tydelige indikatorer på hva som er god forskning, og disse er gjenspeilet i finansieringen. Publisering av forskning utløser midler, og det konkurreres om eksterne prosjektmidler med kvalitet som viktigste kriterium. Det finnes også flere indikatorer på utdanningskvalitet, men bare én i finansieringssystemet, og denne har i beste fall spuriøs sammenheng med kvalitet: Studiepoengproduksjon. Ideen var at når det følger penger med beståtte eksamener, vil institusjonene satse på kvalitet, men sammenhengen forblir uklar og ganske naiv. Det brukes veldig mye penger på denne ene indikatoren, og det bør vurderes om pengene kan brukes alternativt på en måte som også stimulerer kvalitet.
Kvalitetsdrivende virkemidler
På forskningssiden har man klare kvalitetsdrivere. De beste forskerne konkurrerer om eksterne midler, noe som også utløser prioriteringer og ressurser fra institusjonenes side. Lykkes man ikke i første omgang, legger institusjonene seg i selen for å gjøre det bedre ved neste korsvei. Senter for fremragende forskning (SFF) er et godt eksempel på myndighetenes vilje til å satse langsiktig på de beste miljøene, og evalueringer tyder på at det fungerer.
Selv NOKUT, som i utgangspunktet skal jobbe for å kontrollere og stimulere til kvalitet i utdanning, har vært minst like mye en driver for utvikling av forskning. Gjennom kravene som stilles til forskningskompetanse for å opprette master- og ph.d.-utdanninger eller for å bli universitet, har mange institusjoner bygd opp nye og større forskningsmiljøer. Det virker ikke som om de store bachelorutdanningene har fått samme oppmerksomhet. Bare i det siste har vi fått noe tilsvarende SFF innenfor utdanning, Senter for fremragende utdanning (SFU).
Sist, men slett ikke minst, er forskning akademisk meritterende i en helt annen grad enn utdanning. Det er neppe mange professorer som er ansatt fordi de er tilstrekkelig gode på forskning, men dette er det meste man kan forvente av utdanningskompetanse. Det er få formelle krav til utdanningserfaring når man blir ansatt, mens det er selvsagt (og nødvendig) å kunne vise til forskningsarbeid.
Høyere utdanning krever et tett samspill med forskning, men slik virkemidlene er innrettet i dag oppstår et uheldig konkurranseforhold. Og det er utdanningen som taper.
Behov for nytenkning
Hovedforskjellen på virkemidlene i forskning og i utdanning ligger i deres innretning mot kvalitet. De store pengene i forskning ligger i å være kvalitativt god, mens pengene i utdanning ligger i å produsere mest. For å komme videre fra minimumskvalitet bør midlene på utdanningssiden fordeles etter kriterier som i langt større grad virker kvalitetsdrivende. Det innebærer at man må se på indikatorene i finansieringssystemet.
Samtidig bør eksterne konkurransearenaer bygges ut. Ti år etter at SFF så dagens lys har vi også fått SFU. Ordningen er svært lovende. Den stimulerer ikke bare til å nå minstekrav, som resten av systemet, men til å jobbe for det fremragende. I tillegg til å være eksepsjonell i utgangspunktet må utdanningsmiljøene vise hvor utviklingspotensialet ligger og ikke minst: kunne vise hvordan dette kan spres til lignende miljø. Den brede oppslutningen om tiltaket tyder på at noe slikt har vært etterspurt av sektoren, men det er rom for forbedring: Konseptet bør bygges ut og finansieres bedre slik at flere institusjoner velger å satse mer på utdanning for å oppnå et SFU.
Også andre eksterne konkurransearenaer kan med noen justeringer bidra til kvalitetsheving i utdanningen. En mulighet er å kople forskning og utdanning tettere sammen ved å gjøre et slikt samarbeid til et klart kriterium i søknader om forskningsmidler. Det er ikke urimelig at store forskningssatsinger også skal ha tydelige effekter på utdanningene, all den tid universiteter og høyskoler er lovpålagt å drive FoU-basert utdanning.
For NOKUTs del, som etter loven skal bidra til å sikre og utvikle kvalitet i høyere utdanning og fagskoleutdanning, går brorparten av ressursene i dag til å godkjenne nye studietilbud, mange av dem smale og ofte ved svært små institusjoner. Ideelt sett burde en langt større del av virksomheten rettes mot de store studentmassene. En slik endring fordrer politisk vilje til å prioritere opp tilsyn med og utvikling av eksisterende studietilbud framfor nyopprettelser.
Ut av forskningens skygge
Utdanning er avgjørende for samfunnets utvikling og verdiskapning og er samtidig grunnlaget for fremtidens forskning. Den politiske oppmerksomheten rundt høyere utdanning bør derfor minst opp på nivå med forskning. Når virkemidlene er så lite målrettet mot kvalitet, trengs det en gjennomgang av hele utdanningssystemet. Det er derfor svært gledelig at kunnskapsministeren har varslet at det kommer en stortingsmelding om utdanning. En helhetlig forståelse av incentiver, strukturer og organer som skal påvirke kvalitet, er nødvendig for å løfte arbeidet med utdanning ut av forskningens skygge.