Forskning styres i økende grad av prosjekter som tar sikte på å bidra til å løse samfunnsproblemer, men hvem skal styre denne forskningen i forhold til prioriteringene og kvalitet? Skal forskerne være objektive observatører og tolkere av forskningsresultater eller pådrivere, særlig når det gjelder miljø og ressurser?
Av Knut Bjørlykke, Professor Emeritus (Geologi), Universitetet i Oslo
Selv om det i festtaler sies at forskningen er drevet av nysgjerrighet er det forholdsvis små midler som man må konkurrere om, særlig når det gjelder forskning som ikke har noe bestemt formål.
Hvem skal foreta prioriteringene?
Det vel også rimelig at samfunnet ønsker at forskningsmidler til en viss grad blir brukt innenfor områder som kan bidra til å løse samfunnsproblemer eller som har en positiv effekt når det gjelder å utvikle ny teknologi og økonomisk vekst. Denne forskningen er også viktig fordi den bygger opp kompetanse i viktige fagområder ved universitetene slik at den kan bidra til å gjøre undervisningen mere relevant.
Dette krever en betydelig grad av styring nå det gjelder hvilke prosjekter og hvilke forskere som får finansiering fra Stortinget. Departementet bestemmer budsjettrammene, men hvem skal foreta de faglige prioriteringene?
Administrative ledere med liten egen forskningserfaring kan også ha betydelig innflytelse.
Søknader vurderes oftest av aktive forskere som er i det samme forskningsfeltet som søkerne og brukes oftest som referee for å vurdere kvaliteten på forskningen. Det kan danne seg «skoler» som støtter forskjellige faglige teorier og (samt) internasjonale forskernettverk som gjøre at disse vurderingene ikke alltid er helt objektiv.
Forskere som arbeider i offentlige etater og i private firmaer kan ha verdifull erfaring fra relevant forskning, men kan ha vanskeligheter med å publisere resultater som kan oppfattes som negative ut i fra et forretningsmessig synspunkt. De vil imidlertid ofte bli betraktet som inhabile selv om de lager saklige rapporter.
Vi må også satse på de nest beste når det gjelder undervisningen og anvendt forskning!
Det sies at vi må satse på de beste, og forskningsrådet bevilger store summer til sentre for fremragende forskning, ofte innen svært smale forskningsfelt med forholdsvis få praktiske anvendelser.
Når det gjelder universitetslærere i fast stilling (1.Amanuensis/Professor) er det svært uheldig hvis de ikke får forskningsmidler. Undervisningen blir da ikke forskningsbasert.
Forskningsprosjekter er verdifulle, ikke bare på grunn av forskningsresultatene som de produserer, men også på grunn av kontakten med internasjonal forskning og relevante publikasjoner som kan brukes i undervisningen.
Forskning kan nære nyttig selv om den ikke er helt fremragende! Det meste av de forskningsresultatene vi bruker i Norge er importerte og ikke resultatet av norsk forskning!
Styring av forskning fra politikere/byråkrater eller forskere?
Forskningsrådet, forskningsinstitutter og andre myndigheter eller organer (eks stiftelser) styres i økende grad av personer med administrativ kompetanse med begrensete kvalifikasjoner som forskere. Dette er kanskje til en viss grad nødvendig fordi det er vanskelig å finne gode forskere som også er gode ledere, også faglig, og som mestrer dagens forskningsbyråkrati.
For å få finansiert anvendt forskning er det nødvendig å fremheve prosjektenes relevans og betydning. Det er da fristende å bruke av forskjellige former for krisemaksimering når det gjelder konsekvensene av problemene som det skal forskes på. Hvis det blir hevdet i en prosjektsøknad at konsekvensene av en bestemt type forurensning kan få meget alvorlige skadevirkninger, kan det bli vanskelig å innrømme at dette ikke helt ut stemmer med data, for eksempel analysedata som har fremkommet i prosjektet. Det kan her dreie seg om fortsatt finansiering av prosjektet.
Dette gjelder nok særlig i miljøforskningen, men også på andre områder kan forskerne få en uheldig dobbeltrolle. De skal være aktive pådrivere også i den offentlige debatt for at folk skal forstå hvor alvorlige problemene er, mens de som forskere plikter å foreta nøkterne analyser og tolkninger av data. De skal da også nevne data og forhold som ikke passer med de teoriene og tolkningen som de selv har fremmet. Utelatelse av data og observasjoner som ikke passer, er nok mye vanligere enn direkte fusk (forfalskning av data).
Forskere liker ikke å innrømme at de har tatt feil i tidligere publikasjoner og dette kan også være en grunn til manglene objektivitet. Vi ser dessverre stadig sjeldnere publikasjoner med en balansert diskusjon av det som taler for den ene siden ellerden andre siden når det gjelder tolkning av data, slik vi har lært eller i alle fall burde ha lært som forskere.
Forskere skal tilstrebe en slags objektiv sannhet, men dette kan komme i konflikt med ønsker om å bidra med påvirkning i forhold til politiske, ideologiske og økonomiske krefter.
Foto: Getty Images