I november publiserte forskningsinstituttet PRIO en rapport om mulige konsekvenser av Plan S for publisering, forskningskvalitet og forskningsmiljøer. Vi har spurt en av forfatterne, professor Carl Henrik Knutsen ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, om hva han mener om behovet for åpen publisering og Plan S.
I rapporten hevder dere at det på mange fagfelt vil være svært begrensede muligheter til å publisere i vitenskapelige kvalitetstidsskrifter. Men er ikke poenget med Plan S at man endrer spillereglene for vitenskapelig publisering, slik at de beste forskerne begynner å publisere i de åpne tidsskriftene? Tror du ikke dette er mulig, hvis EU står bak kravet?
Alt er mulig, men om det er sannsynlig, er en annen sak. Organisasjonene som står bak planen, finansierer ca. 3–4 prosent av verdens forskningsartikler.
John-Arne Røttingen og andre fortsetter å pynte på dette bildet og hevder at «landene» bak Plan S står for ca. 15 prosent av verdens forskningsartikler. Det italienske National Institute for Nuclear Physics som har skrevet under, er ikke identisk med italiensk forskning. Dette er jo ikke direkte løgn, men likevel svært misvisende og gir inntrykk av at Plan S har langt bredere støtte enn den virkelig har.
Utestengt fra forskningskanaler
Mer generelt er min oppfatning at de som promoterer Plan S, iallfall i offentligheten, er altfor optimistiske hva angår hvor lett og raskt de kan endre systemet. Dette blir ikke bedre av at mange av de mulige mellomløsningene, slik som den grønne OA-varianten skissert i implementeringsplanen, kommer med en masse detaljerte krav som kan bli vanskelige for tidsskrifter og forlag å akseptere i praksis.
(Green Open Access er åpne samlinger av artikler på nett som ikke driver med egen fagfellevurdering, red. anm.)
Vi risikerer å komme i en situasjon der NFR-finansierte og andre Plan S-forskere i flere år blir utestengt fra de beste forskningskanalene, uten at det globale systemet endrer seg nevneverdig. Det er liten tvil om at dette scenariet vil skade norske forskningsmiljøer og norsk kunnskapsutvikling.
Samtidig er de som fremmer Plan S, altfor lite kritiske til hvordan et nytt system vil se ut dersom endringen skulle vise seg å komme. Det som blir presentert offentlig, har til tider grenset til ren ønsketenkning heller enn å være realistiske analyser av mulige effekter, og det ser ut til å være liten vilje til å ta inn over seg innspill om at langt mindre rosenrøde scenarier er sannsynlige utfall.
Motviljen mot å ha en skikkelig konsekvensutredning og høringsrunde om planen (heller enn bare innspill til implementeringen av planen) gjør at man bør spørre seg hva som egentlig er motivasjonen her – om det er å komme frem til best mulig forskningspolitikk eller om denne forhastede og problematiske planen kokt opp av noen få personer i Brussel har blitt et prestisjeprosjekt for dem som jobber med den.
Hva er alternativet?
I rapporten hevdes det at Plan S vil gjøre det vanskelig å evaluere vitenskapelig kvalitet på en «effektiv, transparent, pålitelig og ikke-diskriminerende måte». Men det er mange som er sterkt kritisk til dagens praksis: Fagtidsskrifter fungerer ofte som faglige siloer, vurderingsprosessen tar alt for lang tid, gode artikler blir avvist, «negative studier» blir ikke publisert m.m. Kan ikke Plan S være med på å tvinge frem en reform her? Og hvis man ikke går for Plan S, hva er alternativet?
Om Plan S skulle vise seg å få bred tilslutning – noe den fortsatt har til gode å få, av forståelige grunner – så kan den tvinge frem reformer. Men, det er altså ikke gitt at dette er reformer til det bedre.
Dette er jo nettopp frykten: Vi får en endring av systemet, men til noe langt verre enn vi har i dag. Kritikerne av dagens system peker på noen legitime problemer, selv om mange blåser dem opp og bruker veldig selektivt og ofte problematisk empirisk belegg når de skal beskrive problemene i systemet.
Jeg er for eksempel enig i at vi bør gjøre mer for å fremme en bedre balanse mellom studier som gir «positive» og «negative» funn, men Plan S er ikke den rette medisinen for å bøte på dette problemet, spesielt gitt at bivirkningene av medisinen kan bli langt verre enn dette problemet.
Gull og salami
Dette gjelder spesielt hvis det her blir snakk om at de fleste tidsskrifter, som følge av Plan S, hopper over til en Gull OA-modell med forfatterbetaling. (Gold Open Accessviser til tidsskrifter med fagfellevurdering som legger ut alle artikler gratis tilgjengelig, red.anm.) Dette vil antakelig øke det totale antallet artikler, fordi det er dette forlagene vil tjene mest på.
Vi vil kunne se mer «salamipublisering», med mindre delfunn publisert i ulike artikler og at mer av den middelmådige eller endog dårlige forskningen – iallfall fra de forskerne som har godt med tilgang på publiseringsmidler — blir publisert.
Hovedproblemet i dagens system er ikke hovedsakelig at det publiseres for få gode artikler, men heller at det publiseres altfor mange artikler av lav kvalitet. Plan S vil kunne gi en vitaminsprøyte til insentivene om å prioritere kvantitet fremfor kvalitet, og spesielt om det ikke lenger er mulig for ansettelseskomiteer, finansiører og andre å skille mellom gode og dårlige tidsskrifter.
Hvis dette kommer på toppen av at man bygger ned kanaler som har stått for både kvalitetssikring og kvalitetsfremming gjennom grundige review-prosesser, så ender vi opp med et verre system.
Dette systemet vil sannsynligvis lede til flere artikler, og muligens vil det bøte på noen problemer, slik som for få publikasjoner av nullfunnsartikler. Kortere vurderingsprosesser er jo og, alt annet likt, bra, men om dette skyldes at det slakkes på kriteriene for kvalitet og stringensen i vurderingene, så er det ikke bra overhodet.
For å sette det på spissen: Det er bedre om vi publiserer færre artikler som har gått gjennom en lang og grundig review-prosess enn om vi publiserer mange artikler som har gått gjennom en kort og lite grundig slik prosess.
Alternativer til Plan S
Alternativene til Plan S er mange! For å ta et lite knippe:
Innenfor cOAlition S kunne man for eksempel fremmet en mer moderat plan som tillot et litt mer tradisjonelt grønt OA- alternativ uten så mange og strikte kriterier knyttet til en konkret lisenstype, slik som CC-BY, etc.
(CC-BY viser til en såkalt creative commons-lisens, der teksten kan spres fritt av alle, red. anm.)
Dette ville gjort det lettere å få dagens tidsskrifter og forlag med på planen, og den mindre radikale tilnærmingen ville nok gjort at koalisjonen kunne vokse raskere enn den gjør i dag.
Man kunne også startet med å bruke gulrot i stedet for pisk, for eksempel ved å konkretisere og fremsette de «positive insentivene» det snakkes om for at viktige tidsskrifter skal bytte til open access, og da aller helst uten den problematiske forfatterbetalingen.
Man kunne gått inn og finansiert nye kanaler som fokuserte på negative funn, om man mener det er spesielt viktig. Man kunne ha spleiset på å kjøpe opp sentrale tidsskrift eller endog et av forlagene og drevet det som et null-profitt OA-forlag for å sikre konkurranse i forlagssystemet.
Og, hvis man først skulle ha satt i gang Plan S og hindret at noen land løper av gårde i forkant, kunne man lagt inn en klausul om at Plan S ikke trer i kraft før en spesifisert (og langt større) andel av verdens forskningsfinansiører har underskrevet.
Argumentet om at «nå har vi prøvd i 20 år og ennå ikke lyktes; derfor er Plan S eneste løsning» er rett og slett ikke holdbart. Det finnes en hel masse alternativer dersom formålet faktisk er å sikre åpen tilgang. Dette er like plausibelt som å si: «Nå har vi prøvd å redusere CO2-utslipp i mange tiår og ennå ikke lyktes. Derfor må vi nå grave opp alle veier og forby bilkjøring.»
Senke betalingsmurene
Mange har hevdet at det er et moralsk, økonomisk og demokratisk problem at forlag kan kreve 300 kroner for en fagartikkel finansiert av fellesskapet. Hva synes du man bør gjøre for å senke betalingsmurene?
Det er viktig å sikre åpen tilgang til forskning av høy kvalitet, ikke minst av økonomiske grunner. Her ligger det reelle betraktninger om diffusjon av kunnskap og teknologisk endringstakt til grunn. Det er en av grunnene til at det er bred enighet om å jobbe mot åpen tilgang. Men igjen betyr det ikke at vi skal se oss blinde på en plan for å sikre åpen tilgang uten å ta i betraktning de bredere konsekvensene. De positive effektene av åpen tilgang veies opp av negative effekter via lavere forskningskvalitet.
De mer «moralske» argumentene om dobbeltbetaling av forskning finansiert via fellesskapet er ikke alltid like overbevisende. Ved siden av at tidsskriftene faktisk bidrar med merverdi i publiseringsprosessen, må man og ta med at det å snu fra abonnements- til forfatterbetaling ikke betyr at kostnadene blir borte.
Det kan faktisk bli høyere offentlige utgifter til publisering med Plan S, spesielt om artikkelvolumet går opp. Det kan være at forlagshus som Elsevier beholder sin markedsposisjon ved å kjøpe opp Gull OA-tidsskrifter eller bare bytter betalingsmodell. Kanskje er det andre forlag, som for eksempel OA-forlaget Frontiers som ryktes å ha vært tungt inne i Plan S-prosessen, som tjener til slutt.
Elsevier og Frontiers
De som promoterer Plan S, har vært veldig flinke til å peke på Elseviers 37 prosents profittmargin (vi hører mindre om null-profitt-forlagene eller andre forlag som har lavere profitt), og til å bruke dette til å promotere planen som en «Davids kamp mot Goliat» med anti-kapitalistiske undertoner. Dette er populært i flere miljøer.
Men, utgiftene blir ikke borte om de overføres fra bibliotekene til forfatterbetaling, og det er heller langt fra sikkert at de store forretningsinteressene taper. Jeg synes heller ikke det er noe godt moralsk argument at Plan S vil ta penger fra Elsevier og Cambridge University Press og gi dem til Frontiers.
Hva kunne man gjort i stedet? Man kunne, som nevnt, kjøpt opp tidsskrifter eller forlag og drevet dem som null-profitt OA-forlag, for å sikre konkurranse i systemet. Man kunne, som i andre markeder, ha benyttet seg av den konkurransepolitiske lovgivningen for å sikre at ikke noen av forlagene ble for dominerende. Man kunne ha brukt koalisjoner innad i EU til å føre samlede abonnementsforhandlinger med Elsevier, og truet med å si opp abonnementer for en begrenset periode (slik Tyskland og Sverige har gjort individuelt).
Og, igjen, kunne man ikke minst ha jobbet mer begrenset med en mindre revolusjonær mini-Plan S for å få til realistiske grønne OA-løsninger som sikrer åpen tilgang for befolkningen til forfatterversjonen av artikler, uten å risikere å rive ned forskningsmiljøer og et forskningssystem som, tross sine problemer, fungerer ganske så godt.
………………..
PRIO-rapporten om Plan S er skrevet av Jørgen Carling, Marta Bivand Erdal, Bård Harstad, Carl Henrik Knutsen, Trude Lappegård, Torbjørn Skardhamar og Gudrun Østby. Veiskille for åpen tilgang til forskningsresultater, Oslo 2018.
Mer om Plan S
- Gunnar Sivertsen: Hva vil skje med Plan S?
- Professor Carl Henrik Knutsen: Det finnes alternativer til Plan S
- John-Arne Røttingen: Vil ha fortgang for åpen tilgang
- Kristin Vinje om Plan S
- Edvard Moser om Plan S
- Råd for implementering av Plan S lagt frem – Forskningsrådet følger opp med høring
- Plan S-debatten om åpen publisering tilspisser seg
- Plan S påvirker allerede UNITs forhandlinger med de store forlagene om tilgang til faglitteratur
- Unit/Ceres har laget en oversikt over relevante innlegg nasjonalt og internasjonalt.
Per Koch, Forskningspolitikk