Forskningspolitikk snakker med Katrine Weisteen Bjerde og Nina Karlstrøm fra UNIT om åpen publisering, Plan S og arbeidet med å få til gode konsortieavtaler med de store forlagene som kan gi norske forskere tilgang til litteraturen bak betalingsmurene.
UNIT forhandler nå med de fire største forlagene om en ny avtale som kan sikre norske forskere god tilgang til det de publiserer. Weisteen Bjerde og Karlstrøm mener imidlertid at det er fullt mulig å opprettholde akkurat samme kvalitetsnivå på både redaksjon og kvalitetsvurdering i et åpent tidsskrift som i et tradisjonelt et.
Dette er Unit
– Kan dere si noen ord om hva Unit og Ceres er og gjør og på hvilken måte dere forholder dere til åpen publisering?
Unit er et direktorat etablert av Kunnskapsdepartementet i 2018 som skal bidra til å realisere de til enhver tid gjeldende sektormålene for forskning og høyere utdanning. Vi har ansvaret for nasjonal samordning og har et overordnet forvaltningsansvar på IKT-området.
Unit er en sammenslåing av BIBSYS, deler av Uninett og Ceres, og Ceres er igjen en sammenslåing av tjenestene Samordna opptak (SO), Felles studentsystem og Cristin. Cristin har helt siden etableringen i 2011 hatt i oppdrag å være nasjonale koordinatorer og pådrivere for åpen tilgang i Norge.
Foruten å forhandle avtaler med forlagene har Unit blant annet etablert nettstedet openaccess.no som en ressurs, der informasjon om åpen tilgang gjøres tilgjengelig for alle.
Vi har hele tiden jobbet i nært samarbeid med institusjonene, spesielt med de fire breddeuniversitetene. I tillegg jobber vi gjennom både formelle og uformelle nordiske, europeiske og internasjonale fora.
Unit administrerer også et konsortium der UH-institusjonene, Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet har gått sammen om å finansiere overgang til åpen publisering for 25 norske tidsskrifter innen humaniora og samfunnsvitenskap. Disse tidsskriftene var tidligere abonnementstidsskrifter.
Unit tilbyr også løsninger for såkalt institusjonelle vitenarkiv, der institusjonene kan lagre og gjøre tilgjengelig en kopi av publikasjoner som er utgitt andre steder. Det er vanlig at forlagene krever at det legges en sperrefrist på slike kopier i 6 eller 12 måneder eller mer.
Forhandler med forlagene
– Dere forhandler og administrerer konsortieavtaler for elektroniske forskningsressurser med forlag på vegne av universiteter, institutter og biblioteker. Hva er deres mål i disse forhandlingene?
Målet er å forhandle fram avtaler som gjør at artikler av norske forskere blir åpent tilgjengelige, samtidig som de fortsatt skal kunne publisere der de ønsker og også lese vitenskapelige artikler fra andre land.
Dette målet er forankret i de nasjonale retningslinjene for åpen tilgang til forskningsresultater som kom i august 2017. Der slås det fast at regjeringens mål er at alle vitenskapelige artikler finansiert av norske offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024.
Universitets- og høgskolerådet kom i sommer med en støtteerklæring der de ga støtte til og stilte forventninger til at Units forhandlinger med akademiske utgivere blir gjennomført ut fra et felles sett med prinsipper. I disse prinsippene blir det blant annet lagt vekt på:
- Artikler med korresponderende forfattere fra Norge skal være åpent tilgjengelige ved publiseringstidspunktet
- Åpen publisering skal ikke øke totalkostnadene i avtalene
- Full åpenhet i lisensbetingelser, kostnader og forretningsmodeller
- Permanent tilgang til innhold publisert i abonnementstidsskrifter (dvs. fortsatt tilgang etter en eventuell oppsigelse av en abonnementsavtale til det man allerede har betalt for)
- Det skal vises bevegelse mot avtaler der kostnader er knyttet til volum på norske institusjoners publisering.
Veien vi ønsker å gå er å gjøre avtaler både med nye Open Access-forlag om rimeligere publisering i deres åpne tidsskrifter og med tradisjonelle forlag om at det som publiseres der, gjøres åpent tilgjengelig. Den siste typen avtaler vil være godkjent under Plan S, slik at norske forskere kan fortsette å publisere i de tidsskriftene de er vant til.
Spesielt vanskelig for små institusjoner
– Synes dere avtalene gir forskerne tilstrekkelig tilgang på akademiske publikasjoner?
Situasjonen er svært vanskelig for forskere ved mindre høgskoler, og ikke minst ved mange av forskningsinstituttene. Disse har trangere økonomi enn de store universitetene og deltar i liten grad i abonnementsavtalene. Sykehus som ikke er knyttet til et universitet, varsler også at de ikke har tilstrekkelig tilgang til nye forskningsresultater.
Ved universitetene, særlig de fire største, har nok forskerne tilgang til det meste av det de trenger, men også her merkes den stadige prisøkningen godt. Dette går for eksempel på bekostning av innkjøp av bøker.
– Deres konsortieavtaler åpner ikke dørene for andre samfunnsaktører. Er betalingsmurene et så stort problem for samfunnet som Plan S-forslagets tilhengere synes å mene?
Ja, absolutt. Det er vanskelig å gi noe definitivt svar på hvor mye betalingsmurene koster samfunnet som helhet, men det er et stort behov for å øke samfunnets tilgang til kvalitetskontrollert kunnskap. Dette er nødvendig blant annet for å legge til rette for mer innovasjon i næringslivet, og det er viktig for mindre forskningsinstitusjoner og offentlig forvaltning som i dag i liten grad har økonomi til å abonnere.
Både i næringslivet og i forvaltningen ansettes det i dag en rekke personer med forskerkompetanse som har mulighet for å nyttiggjøre seg innholdet i forskningspublikasjoner.
Dagens konsortieavtaler er åpne for alle not-for-profit-forskningsinstitusjoner og også for organisasjoner i offentlig forvaltning. Det er likevel svært mange som velger å ikke delta fordi abonnementene er for dyre.
Plan S har allerede hatt en effekt
– Har arbeidet med Plan S på noen måte påvirket de forhandlingene dere har med de store forlagene?
I år legger vi hovedvekten på forhandlinger med det som er de fire største forlagene for norske institusjoner, Elsevier, Springer Nature, Wiley og Taylor & Francis. Det er begrenset hva vi kan si om forhandlingene mens de pågår, men det er ingen tvil om at forlagene har merket seg Plan S og tar dette på alvor.
Vi forhandlet med flere forlag i 2017 om avtaler som skulle gi åpen tilgang. Det var tøffe forhandlinger, og vi kom ikke til enighet i fjor, selv om vi forhandlet på overtid. Vi valgte derfor å forlenge noen avtaler i ett år, og så gjenoppta forhandlingene i 2018.
– Hva synes dere om Plan S? Svarer forslaget på utfordringen, eller ser dere andre måter å senke betalingsmurene på?
Plan S alene er ikke svaret, men har vist seg som et svært viktig tiltak for å styrke forhandlingsposisjonen vår overfor forlagene.
Både de nasjonale retningslinjene fra 2017 og støtteerklæringen fra UHRs styre før sommeren har gjort sitt til at dialogen med de fleste forlagene nå er mer lovende enn tidligere. Det at UHRs styre ga sin støtte til prinsippene i forhandlingene og sa seg villige til å vurdere kansellering av avtaler som ikke tilfredsstiller de kravene vi stiller, hadde en tydelig effekt. Plan S har betydd nok et langt steg i riktig retning. Dersom koalisjonen nå får med seg tilstrekkelig med deltagere verden over, kan dette helt klart være den avgjørende faktoren for at vi lykkes.
Fortsatt koordinering og samarbeid internasjonalt er løsningen. Det var gledelig å høre at Kina nå annonserer at også de vil kreve avtaler med åpen tilgang. Også University of California, som står for 10 prosent av amerikansk forskning, skal forhandle fram samme type avtaler som Unit.
Publisering som kvalitetsevaluering
Åpen tilgang er et komplisert område fordi det griper inn i insentivordninger i forskningssystemet og knytter seg til evaluering av forskere som forfattere. Dette ser vi tydelig av debatten rundt Plan S; det positive ved utsikten til å få tilgang til litteratur overskygges av det negative ved at man i en overgangsperiode kanskje ikke kan publisere i en del av de kanaler som det legges vekt på når resultatene evalueres.
Like viktig som selve forhandlingene er derfor å etablere nye rutiner for å vurdere enkeltforskere og forskningsmiljøer. Det pågår nå arbeid både i regi av EU-kommisjonen, European University Association og i flere land og enkeltinstitusjoner over hele verden for å legge om evalueringen slik at mål for kvalitet på den enkelte artikkel skal telle mer enn hvilket tidsskrift artikkelen er publisert i. Dersom man lykkes med dette, vil kvaliteten på arbeidene kunne telle uavhengig av tidsskriftet de er publisert i. Dette vil være spesielt viktig for unge forskere.
Det er helt essensielt å opprettholde den kvalitetssikringen som gode abonnementsbaserte tidsskrift representerer i dag, og målet med de overgangsavtalene vi nå forhandler fram er nettopp å beholde de gode tidsskriftene, men gjøre dem åpne. Det er mange som hevder at Open Access gir lavere kvalitet, men det er vist i mange sammenhenger at dette ikke nødvendigvis er tilfellet.
Det at forlagets inntekter er avhengig av antall artikler publisert, gjør det fristende for useriøse aktører å senke kvaliteten. Det er imidlertid fullt mulig å opprettholde akkurat samme kvalitetsnivå på både redaksjon og kvalitetsvurdering i et åpent tidsskrift, og for tidsskrift som ønsker å opprettholde sitt renommé, vil dette fortsatt være nøkkelen til suksess.
Mer om Plan S
- Gunnar Sivertsen: Hva vil skje med Plan S?
- Professor Carl Henrik Knutsen: Det finnes alternativer til Plan S
- John-Arne Røttingen: Vil ha fortgang for åpen tilgang
- Kristin Vinje om Plan S
- Edvard Moser om Plan S
- Råd for implementering av Plan S lagt frem – Forskningsrådet følger opp med høring
- Plan S-debatten om åpen publisering tilspisser seg
- Plan S påvirker allerede UNITs forhandlinger med de store forlagene om tilgang til faglitteratur
- Unit/Ceres har laget en oversikt over relevante innlegg nasjonalt og internasjonalt.