En ny NIFU-rapport finner ingen klar sammenheng mellom instituttstørrelse og forskningsproduksjon og forskningskvalitet i universitets- og høgskolesektoren.
Av Per Koch, Forskningspolitikk
I enkelte politiske miljøer har det festet seg et inntrykk av at større forskningsenheter gir bedre forskningskvalitet enn små.
Argumentene er gjerne at større institutter gir rom for mer mangfoldig kompetanse, mer tid og rom for mer grunnleggende forskning, større nettverk og større sjanser for at gode hoder kommer sammen og gjør noe nytt og bra. Man kan også fordele den administrative byrden på flere.
Motargumentene mot tesen er gjerne at kvalitet og evne til nyskaping ofte er personavhengig og at forskernes nærmeste samarbeidspartnere like gjerne kan finnes i en annen institusjon og til og med i et annet land. Skaperkraft er mer avhengig av trivsel og felles mål enn av antallet kolleger, og sammenslåinger kan ødelegge de kulturene som får frem det beste i disse forskerne. Større institutter kan videre føre til mer byråkrati og større avstand mellom forsker og ledelse.
Problemet er at det ikke finnes mye forskning som dokumenterer at større forskningsinstitutter, i eller utenfor universitets- og høgskolesektoren, gir mer og bedre forskning enn de små.
Ingen sammenheng mellom instituttstørrelse og produksjon
Dag W. Aksnes, Fredrik N. Piro & Kristoffer Rørstad ved NIFU presenterer i dag en ny rapport der de ser på betydningen av størrelse for forskningens kvalitet.
Studien omfatter til sammen 210 institutter, som til sammen dekker 80 prosent av UH-sektorens forskningsproduksjon.
De finner praktisk talt ingen sammenheng mellom størrelsen på institutter ved norske universiteter og høgskoler og produksjon og kvalitet:
We conclude that the productivity and citation differences at the level of departments cannot generally be explained by the selected variables for department size, funding structure and the composition of scientific personnel.
Merk at forskerne bruker et relativt smalt mål på kvalitet: antallet siteringer av artikler publisert av instituttets vitenskapelige personell. Forskernes evne til å bidra med løsninger på samfunnsproblemer eller forskningsaktivitetens betydning for undervisningskvaliteten faller utenfor.
På samme måte er produktivitet definert som antallet publiserte artikler. Samarbeid med – og oppdrag for – bedrifter og offentlige institusjoner er ikke med.
I humaniora har faktisk de større enhetene høyere produktivitet enn de mindre, mens det motsatte er tilfellet for medisin og helse. Når det gjelder de andre fagområdene, er det ingen samvariasjon mellom størrelse og produktivitet.
Ubetydelig sammenheng mellom instituttstørrelse og antallet siteringer
Når det gjelder kvalitet, finner de en meget svak sammenheng mellom instituttstørrelse og antallet siteringer per forskerårsverk, men ingen klare mønstre.
Kritisk masse kan allikevel være en relevant faktor
Forskerne avviser likevel ikke at tanken om «kritisk masse» kan ha noe for seg.
Hence, the lack of size dependency in our study does not necessarily mean that the concept of critical mass should be rejected. Rather it adds support to previous findings that critical mass does not operate at the formal level of a department. Instead, the concept may be relevant at the research groups being formed by people who work closely together, sharing academic interests, etc. Moreover, our study is only valid in reference to research, and we have not addressed other aspects such as administrative cost-effectiveness, teaching and other tasks of a university department.
Se også: «Myter og fakta om kritisk masse i forskning og høyere utdanning»
Dag W. Aksnes, Fredrik N. Piro & Kristoffer Rørstad: Does Size Matter, An investigation of how department size and other organizational variables influence on publication productivity and citation impact
Foto: Jacob Ammentorp Lund