Norges forskningsråd har en stor, sammensatt og ulikeartet portefølje av forskningsprogrammer. Diskusjonen om programforskning og fri forskning yter på ingen måte dette mangfoldet rettferdighet. En kartlegging av rådets programportefølje fant en nær sammenheng mellom aktørene som styrer programmene, og sektorene som mottar penger fra dem. Unntaket fra regelen er de såkalt store programmene. Denne relativt nye kategorien forskningsprogrammer i rådets portefølje skiller seg ellers ut fra de øvrige ved at de er betydelig større, favner om flere typer forskning og har en jevnere sektorrepresentasjon i sine styringsorganer.
CHRISTIAN HEMMESTAD BJERKE, MASTER I ADMINISTRASJONS- OG ORGANISASJONSVITENSKAP, UNIVERSITETET I BERGEN
chrbjerke@gmail.com
Norges forskningsråd er en viktig, mye omdiskutert og også en mye misforstått aktør i det norske forskningssystemet. Rådet betraktes ofte som en enhetlig, nærmest monolittisk, organisasjon. Men forskningsrådets oppgaver spenner over et vell av ulike aktiviteter, og rådet organiserer disse aktivitetene ulikt. Hvor store forskjellene er fra program til program framkom tydelig i en kvantitativ analyse jeg gjennomførte i min masteroppgave om sammensetningen og tildelingsmønstre i samtlige programmer i Forskningsrådet.
Studien besto av en kartlegging av sammensetningen av gruppene som delte ut penger (programstyrene) og av hvem som mottok støtte (tildelingsmønstre), og jeg undersøkte i hvilken grad det var korrelasjoner mellom disse. For å kunne håndtere den store variasjonen i Forskningsrådets aktiviteter var det viktig å komme fram til en hensiktsmessig kategorisering av programaktivitetene. Mer interessant for et større publikum er at denne kategoriseringen muliggjør analyser av bredden av Forskningsrådets aktiviteter. Det er et faktum at viktigheten av programnivået som styringsnivå både er undervurdert og understudert.
Store forskjeller mellom programmene
Med utgangspunkt i Forskningsrådets interne kategorisering og med støtte i teorier om styring og deltakelse («governance») og forholdet mellom forskning og samfunn, inndelte jeg programmene i følgende kategorier (antall programmer i parentes): frittstående prosjekter/ren grunnforskning) (8); grunnforskningsprogrammer/tematisk grunnforskning (21); handlingsrettede programmer/anvendt forskning (36); brukerstyrte innovasjonsprogrammer (14); store programmer (5).
Vi ser at innenfor den rene grunnforskningen er programstyrene dominert av nasjonale og utenlandske akademikere, og utelukkende akademiske kriterier ligger til grunn for vurderingen av søknader. Det gjelder også i betydelig grad innenfor tematisk grunnforskning. Her er riktignok forskningen mindre «fri», siden de tematiske rammene er gitt på forhånd. Den anvendte forskningen kjennetegnes av at den er politikknær og innrettet på å gi svar på samfunnsmessige problemstillinger. Som en konsekvens er programstyrenes sammensetning mer variert, særlig er departementer, organisasjoner m.v. sterkere representert. Men også i disse styrene er flertallet av medlemmene fra UH-sektoren. Innovasjonsprogrammene skal utløse forskning og innovasjon i næringslivet, og i disse programmene er som ventet brukerrepresentantene fra næringslivet den dominerende gruppen.
De store programmene skal derimot, ifølge Forskningsrådet «(…) skape synergiar og samspel mellom strategisk grunnforsking, brukarretta forsking og innovasjon». De er de eneste programmene i Forskningsrådets programportefølje hvor anvendt forskning, innovasjon og grunnforskning eksplisitt er integrert innenfor rammene av den samme programkategorien. De er videre organisert på tvers av «(…) sektorar, verdikjeder og aktørar (…)», og den tematiske innretningen har kommet i stand gjennom dialog mellom forskere, næringsliv og styringsmakter. Styrene for de store programmene har en jevnere representasjon fra alle sektorer enn de andre programtypene.
Det er signifikante korrelasjoner mellom hvilke sektorer og institusjoner som er representert i programstyrene, og hvilke sektorer og institusjoner som mottar tildelinger fra de samme programmene. Det er variasjon mellom kategoriene, men dersom en gruppe aktører øker sin deltagelse i programstyret, er tendensen at andelen tildelinger til den samme sektoren øker. Den samme tendensen gjør seg gjeldende på institusjonsnivå, f.eks.: jo flere representanter fra Universitetet i Bergen, jo større tildelinger til dette universitetet. Unntaket her er Universitetet i Oslo, hvor det ikke er noen signifikante korrelasjoner mellom representasjon og tildelingsmønster. Imidlertid er andelen utenlandske medlemmer i programstyret signifikant positivt korrelert med tildelinger til nettopp Universitetet i Oslo. Ellers bør det bemerkes at andelen aktører fra organisasjoner og departementer er signifikant korrelert med økte tildelinger til instituttsektoren.
Store programmer er mer sammensatte
Det store samsvaret mellom sammensetning og tildelingsmønster gjelder samtlige programkategorier, med unntak av de store programmene som har en sammensetning og et tildelingsmønster som bryter med de øvrige. I denne kategorien finner vi flere eksempler på at forholdet mellom sammensetning og tildelingsmønster avviker markant fra det vanlige: UH-sektoren mottar 49 prosent av midlene fra programmet NORKLIMA , men i programstyret kommer bare én person fra denne sektoren. I programmet VERDIKT kommer 40 prosent av programstyrets medlemmer fra næringslivet, men denne sektoren har ingen tildelinger fra programmet. Programstyret i PETROMAKS har samme andel representanter fra næringslivet som VERDIKT, men her går 34 prosent av tildelingene til næringslivet.
I de store programmene dominerer samfunnsinteressene, samtidig som det er betydelig rom for tildelinger også til grunnforskning og UH-sektoren. I de store programmene kommer så mye som 30 prosent av medlemmene i programstyret fra næringslivet, og bare 23 prosent kommer fra universiteter og høyskoler. Programmet FUGE skiller seg fra øvrige store programmer ved at både sammensetning og tildelingsmønster ligner mer på de tradisjonelle grunnforskningsprogrammene. Holdes FUGE utenfor, er den gjennomsnittlige andelen aktører fra UH-sektoren lavere i de store programmene enn i alle andre kategorier i Forskningsrådet, innovasjonsprogrammer inkludert. Det er grunn til å merke seg at det nye programmet som fra 2013 erstatter FUGE, BIO2021, har en mer anvendt orientering og får en programstyresammensetning som er mer i tråd med de øvrige store programmene.
I styringen av de store programmene er altså normalt «samfunnsinteressene» i ulike avskygninger i flertall, mens de akademiske aktørene tilsynelatende spiller en mer underordnet rolle. De store programmene er orientert mot brede samfunnsmessige utfordringer, og betydelige grunnforskningsaktiviteter er integrert i disse «anvendte», store programmene på en måte som gjør at programstyrene må veie mange ulike hensyn opp mot hverandre. Tildelingsmønsteret til de store programmene kan derfor ikke forklares på samme måte som for de øvrige kategoriene. De store programmene dekker dermed gjerne også hele bredden av forskningsaktiviteter – fra grunnforskning over anvendt forskning til utviklingsarbeid og innovasjon. Resultatet er en kategori programmer som skiller seg betydelig fra de øvrige. Som brytningssted for så mange ulike hensyn blir de store programmene «smeltedigler» som synes å fungere etter en egen logikk.
Mer sammensatte målbilder, større vekt på samfunnsmessige utfordringer og deltakelse fra stadig flere berørte aktører i beslutningsprosessene synes å være et generelt trekk ved utviklingen innenfor forskning og høyere utdanning. Det er både teoretisk og forskningspolitisk interessant å konstatere at nye konstellasjoner, slik en ser i Forskningsrådets store programmer, gir nye tildelingsmønstre. Hvordan akademisk kvalitet defineres innenfor disse konstruksjonene, har stor interesse for både politikkutviklere og akademikere.
Artikkelen bygger på masteroppgaven: «Konsensus eller interessekamp? – Sammensetning og tildelingsmønstre i programstyrene til Norges forskningsråd: en kvantitativ analyse av governance i norsk forskningspolitikk». Datamaterialet utgjøres av samtlige medlemmer av Forskningsrådets programstyrer i perioden 2005-2011, i alt 800, og samtlige tildelinger fra de samme programmene i denne perioden, i alt 3600 enkelttildelinger.