Innovasjon

Omstilling og særstilling i Norges mest innovative næring

Taran Thune dokumenterer leverandørindustriens store betydning for norsk innovasjon og verdiskaping. Hun mener politikerne må tenke på hva som skal til for at den betydelige næringen som har vokst opp rundt norsk olje, kan finne anvendelse utenfor oljesektoren.

Av Taran Thune, professor ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur 

I 2015 lanserte Erna Solberg mantraet at norsk økonomi måtte gjøre seg beredt til reisen «fra særstilling til omstilling» som følge av en forventet kort- og langsiktig nedgang i inntekter fra den norske oljesektoren.

Ordene ble ytret på et tidspunkt da den norske oljesektoren var midt i den siste oljeprisnedgangen (2014–2017), men de reflekterte også en økende interesse (om ikke gjennomslag) for tanken om behovet for en strukturell omstilling i norsk økonomi, økt vekst i nye bransjer, mer innovasjon og på sikt utfasing av oljesektoren. På sikt kunne mange se for seg et strukturelt, «grønt skifte» i norsk økonomi.

Men oljebransjen (bredt definert) er en langt større del av norsk økonomi enn mange kanskje tror, og mange av de mest innovative, dynamiske og trolig omstillbare delene av næringslivet er tett knyttet til oljesektoren i dag.

For å forstå potensialet for omstilling i norsk økonomi må man forstå bedre hvor viktig oljesektoren er for norsk næringsliv, og ikke minst hvor dominerende oljebransjen er som kunde og samarbeidspartner for de mest kunnskapsintensive og innovative bedriftene i norsk næringsliv.

Dette er det overraskende lite kunnskap om. Til tross for oljebransjens dominerende plass i så vel norsk økonomi som i det nasjonale innovasjonssystemet, har oljebransjen sjelden vært gjenstand for teoretiske eller empiriske undersøkelser av innovasjonsforskere verken internasjonalt eller i Norge. Det nylig avsluttede SIVAC-prosjektet* har hatt som mål å utvikle ny kunnskap på dette feltet.

Her har vi tatt utgangspunkt i en av Norges viktigste næringer – leverandørindustrien – for å kaste lys over spørsmål knyttet til innovasjon og omstilling i norsk næringsliv.

Leverandørindustrien – viktig for innovasjon både i og utenfor oljesektoren

Den upresise benevnelsen «leverandørindustrien» rommer en stor og mangfoldig næring, som etter oljebransjen selv er Norges største eksportnæring. Når det gjelder sysselsetting, er leverandørindustrien langt større enn oljesektoren, og dessuten spredt over det ganske land.

Leverandørindustrien er ikke en næring i ordets snevre betydning, men en samling av ulike bedrifter som leverer produkter og tjenester til oljebransjens verdikjede.  Ifølge vår kartlegging representerer bransjen bedrifter som er plassert i mer enn 80 ulike næringskoder. Betydelige deler av landbasert industri, den maritime industrien og kunnskapsintensive tjenesteytende næringer som IKT-bransjen og konsulentbransjen leverer vesentlige bidrag til oljesektoren.

Supply båt.
Opp gjennom tidene har norsk maritim industri vist at den kan omstille seg. Deep Oceans Edda Freya utenfor Haugesund. Foto balipadma.

Norsk oljehistorie er et eksempel på hvordan både etablerte næringer og fremvoksende nye næringer bevisst er innrettet mot å tjene den fremvoksende oljebransjen. I oljebransjens barndom, da man ikke var redd for å sende sterke næringspolitiske signaler, ble det sågar utformet «10 oljebud» hvor et av dem var et påbud om at det skulle «utvikles ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i petroleum».

Oljesektoren har hatt høye investeringer over lang tid og vært et viktig hjemmemarked for bedrifter med opprinnelse i for eksempel mekanisk industri, verftsindustri, shipping, forsvarsindustri, elektronikk- og IKT-bransjer. Bedriftene har både på egen kjøl og i samarbeid med internasjonale og nasjonale oljeselskaper utviklet avanserte teknologiske løsninger tilpasset oljeutvinning i et krevende naturmiljø som Nordsjøen og Norskehavet er.

Oljebransjen selv er en krevende kunde, samarbeidspartner og testarena og ikke minst finansiør, av både kunnskapsutvikling og innovasjon på mange fronter. Et godt utviklet innovasjonssystem og en bred palett med støtteordninger for FoU og innovasjonsvirkemidler har medført vilje til stadig å utvikle ny kunnskap og nye løsninger, og evne til å ta dem i bruk.

Når vi sammenlikner innovasjonsinnsats og -resultater i ulike norske næringer og sammenholder dette med leverandørindustrien, ser vi at leverandørselskaper og oljebransjen representerer en viktig kjerne i det innovative norske næringslivet.

Leverandørselskaper investerer mer enn nesten alle andre norske næringer i FoU; de rapporterer om flere innovasjoner på markedet – både i form av nye tjenester og produkter, og om høy avkastning av innovasjonsinnsatsen. I motsetning til en del andre næringer som skårer høyt på innovasjonsinnsats, er det særlig samarbeidet med kundene som har betydning for innovasjon for leverandørselskapene.

Omstilling handler ikke bare om kunnskap og teknologi

Innovasjonsinnsatsen er altså svært høy i oljesektoren og blant leverandørselskapene. Mange av dem er også generiske teknologiselskaper med en lang tradisjon for omstilling. Dette gir et betydelig potensiale for videre omstilling.

Selskapene har høy teknologisk kapasitet som kan brukes til ulike formål. Kunnskap og teknologi knyttet til for eksempel stabilitetav flytende strukturer, kommunikasjon og operasjoner over store avstander og innhenting og analyse av enorme mengder ustrukturerte data kan godt komme til anvendelse utenfor oljesektoren også. Bedriftene og ingeniørene som jobber der, er optimistiske med tanke på anvendelse av oljeteknologi til nye formål, det er i bunn og grunn bare å gi dem et nytt problem å løse!

Men omstilling krever mer enn kloke hoder og smart teknologi. Våre studier viser at måten oljesektoren jobber med innovasjon på kan være en hindring for omstilling. Oljesektoren innoverer gjennom et tett samarbeid mellom kunde og leverandør. Leverandørselskapene er vant til at oljeselskapene tar en betydelig risiko når det gjelder utvikling, og setter rammene for oppdragene som skal løses.Fordi løsningene må være svært spesifikke og imøtekomme svært høye krav til sikkerhet og kvalitet, tar kunden risikoen og regninga. Dette står i motsetning til mange andre innovative næringer, hvor kostnader, risiko og gevinster er mer distribuert.

Oljeplattform.
Finnes det et liv etter oljen? Taran Thune mener leverandørindustrien har kompetansen. Foto Freddy Tb.

Leverandørselskaper som forsøker å utvikle eller overføre teknologi fra oljesektoren til nye markeder, opplever at den spesielle arbeidsmåten og finansieringsmodellen i oljebransjen ikke finnes andre steder. Å lykkes med innovasjon i nye bransjer krever at leverandørene selv finansierer teknologiutviklingen (eller har investorer som gjør det) frem til den er moden til å testes på markedet. Leverandørselskapene vi har undersøkt har ikke hatt forretningsmodeller som er tilpasset denne måten å jobbe med innovasjon på.

Mange gjør derfor bare begrensede forsøk på å videreutvikle tjenester og teknologi tilpasset nye markeder. De utforsker og gjør kortsiktige og begrensede investeringer i nye markeder, men snur nesa fort hjem når pilene i hjemmemarkedet peker oppover igjen. Enkelte leverandørselskaper har derimot mer stabil aktivitet i nye markeder; flere av disse har vært tidlig ute med omstilling og har investert i ny kompetanse og teknologi tilpasset nye markeder, i tillegg til at de selvsagt bruker kompetanse fra oljesektoren til nye formål.

Forsknings- og innovasjonspolitikk for omstilling

Oljesektoren er nok den næringen i Norge som har det mest omfattende forsknings- og innovasjonspolitiske apparatet knyttet til seg, og som har det mest velutviklede innovasjonssystemet. Dette er ikke rart, gitt hvor viktig oljesektoren er for den norske økonomien og for staten.

Innovasjonspolitikkens mål er å bidra til mer kunnskap og teknologi som kan gjøre sektoren til en enda mer lønnsom investering for den norske staten. Gitt at lønnsomheten i oljesektoren på sikt vil avta (ved at tilgangen til ressurser synker og ved at etterspørselen går betydelig ned), bør det være i politikkens interesse å tenke på hva som skal til for at den betydelige næringen som har vokst opp rundt norsk olje, kan finne anvendelse utenfor oljesektoren.

Politikken for oljebransjen har i flere tiår levd sitt liv parallelt med den mer generelle forsknings- og innovasjonspolitikken. Fordi oljesektoren – bredt definert – kommer til å spille en stor rolle i omstillingen av norsk økonomi, er det definitivt på tide at vi begynner å sette søkelyset på forholdet mellom innovasjonspolitikken og oljepolitikken.

Referanser

SIVAC-prosjektet (2014-18) var finansiert av Petromaksprogrammet i Norges forskningsråd, ledet av TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur. Prosjektet var et samarbeid med Universitetet i Stavanger, Universidad Candido Mendez i Rio de Janeiro og Aker Solutions.

Denne artikkelen er basert på flere kapitler i boken Thune, Engen & Wicken (2018): Petroleum Industry Transformations. Lessons from Norway and Beyond. Routledge, Milton Park, UK.

INTRANSIT

TIK-senterets nye forskningssenter INTRANSIT vil fortsette forskningen på omstilling av norsk næringsliv og betydningen av forsknings- og innovasjonspolitikk for omstilling. INTRANSIT studerer omstilling i etablerte næringer og samspillet mellom etablerte næringer og etableringen av nye bransjer og bedrifter. I tillegg til oljesektoren vil INTRANSIT se på omstilling i den maritime industrien, oppdrettsindustrien, industriell vareproduksjon og IKT-bransjen.

INTRANSIT er et åtteårig forskningssenter finansiert av FORINNPOL-programmet og er et tverrfaglig samarbeid mellom TIK-senteret, Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, Copernicus Institute of Sustainable Development ved Utrecht University og Sintef Digital. Senteret ledes av professor Taran Thune.

Hovedbilde: donvictorio

Se også: