Vi trenger tverrfaglig forskning og utdanning – både for å adressere komplekse samfunnsproblemer og for å fornye forskningssystemet. Men tverrfaglighet har mange odds mot seg og blir for ofte overgitt til ungdommers utdanningsvalg eller midlertidige forskningsprosjekter.
Professor Magnus Gulbrandsen, TIK-senteret
Da jeg arbeidet i studentavis i Trondheim på begynnelsen av 1990-tallet, intervjuet jeg en professor i fysikk om en ny satsing han var en del av. Jeg tror det dreide seg om senvirkningene etter Tsjernobyl-ulykken, og jeg husker samtalen godt. Han snakket varmt om tverrfaglighet, jeg spurte hvorfor, han så på meg en tusendels evighet og sa: «Vi skal jo forstå naturen. Og den skjønner ikke forskjellen på fysikk, kjemi og biologi».
Den tradisjonelle fagligheten
Historien virker banal i ettertid, men den gang gjorde intervjuet dypt inntrykk. Skillet mellom fag var innprentet gjennom hele skoletiden, og jo eldre jeg ble, desto flere fag dukket opp. Naturfag forsvant på videregående og ble erstattet av fysikk, kjemi og andre fag.
Hvert fag markerte ikke bare en avgrenset læringsarena på skolen, men en framtidsutsikt til studier og arbeid. En kunne studere kjemi, ende opp som kjemiker, bli ansatt et sted av en annen kjemiker og så arbeide med kjemi. Eller juss, psykologi, religion, økonomi – prosessen syntes den samme. Det var både trygt og konkret.
Som ny student i Trondheim var det åpenbart at slike inndelinger var selve fundamentet for organiseringen av universitetet, både for studier og forskning. Hvert fag hadde sitt eget institutt, eller fakultet hvis det var mange nok studenter, ofte med imponerende resultater.
Noen institutter hadde lagt grunnlaget for hele industrier eller kunne vise til historisk betydningsfulle samfunnsbidrag. Andre kunne smykke seg med nobelprisvinnere eller faglig samarbeid med kjente norske og utenlandske bedrifter og forskningsmiljøer.
Likevel, naturen skjønner ikke forskjellen på fysikk, kjemi og biologi. Den på mange måter suksessrike spesialiseringen hadde en bakside.
Løse samfunnets problemer …
Ingen land utenfor Sovjetunionen mottok mer radioaktivt avfall etter Tsjernobyl enn Norge. Mye nedbør gjorde at avfallet havnet i næringskjeden, og spørsmålet om det var trygt å spise lam og reinsdyr, ble diskutert overalt. Heller ikke reinsdyr skjønner forskjellen på fysikk, kjemi og biologi, og det er slike store praktiske utfordringer som utgjør den viktigste begrunnelsen for satsing på tverrfaglig forskning.
Norges forskningsråds internasjonale rådgivningspanel utga i 2019 sin første rapport nettopp om tverrfaglighet, og den uttrykker behovet for dette i sterke ord. De mest presserende problemene i samfunnet – som i mange tilfeller behøver forskning for å forstås bedre og for å kunne løses – presenterer seg ikke for forskerne i pent ordnede kategorier som i universitetenes organisering. Rapporten argumenterer godt, basert på tunge vitenskapelige referanser, og argumentet er dessuten både lettforståelig og logisk.
Også de fundamentale teknologiene som spres i samfunnet, slik som digitalisering, krever og leder til tverrfaglige satsinger som skal forstå slike fenomener, bruke teknologiene og identifisere og løse problemer knyttet til dem. I den store britiske forskningsevalueringen REF fra 2014 var de mer enn 6000 eksemplene på samfunnsnytte som regel knyttet til forskning fra flere ulike fagfelt.
… og forskningens problemer
Samtidig kan tverrfaglige satsinger bidra til å fornye forskningen. Forskningsrådets internasjonale panel viser til at halvparten av de første mottakerne av de prestisjefylte Starting grant-stipendene i ERC hadde endret sin faglige spesialisering i betydelig grad minst to ganger. Miljøer og personer som representerer mangfold står mye oftere bak gjennombrudd i forskningen.
«Åpne samfunnsvitenskapene!», oppfordret Gulbenkian-kommisjonen i 1996. Hovedargumentet i kommisjonens bok (norsk utgave i 1997) er at inndelingen innenfor samfunnsvitenskapene er basert på historiske konstruksjoner som gir liten mening i dag, for eksempel forestillingen om at stat, marked og sivilsamfunn er separate sfærer som må studeres med distinkte teoretiske og metodologiske briller.
I boken The Public Value of the Social Sciences (2013), argumenterer John D. Brewer for at de tradisjonelle fagene fortsatt lever videre og forsvarer seg heftig i hver sin «bunker». Bare omfattende og nye former for tverrfaglighet kan gjøre samfunnsvitenskapene i stand til relevans for samfunnets utfordringer og dets grunnleggende verdier.
Et problem er at faginndelingen ikke bare finnes ved universitetene, men i store deler av systemet rundt. De fleste søknader om forskningsmidler vurderes av disiplinære fageksperter og paneler, og fordelingen av tidsskrifter mellom nivå 1 og 2 i publiseringssystemet avgjøres på samme måte.
Da samfunnsvitenskapene i Norge ble evaluert i 2018, var det bare tradisjonelle disiplinære vurderingspaneler. Ikke overraskende syntes fagpanelene at den disiplinære forskningen hadde høyere kvalitet enn den tverrfaglige. Forskningsrådets internasjonale panel viser hvordan tverrfaglig forskning straffes i alle deler av det vitenskapelige systemet som utfører vurderinger– fra penger til publikasjoner til ansettelser.
Tverrfaglig utdanning
Den norske instituttsektoren representerer tverrfaglighet, og noen vil hevde at universitetene derfor kan organisere seg tradisjonelt. For en del faglig aktivitet vil dette argumentet ha mye for seg, men samtidig skjer forskningens bidrag til samfunnet i stor grad gjennom utdanning og studenter. Argumentet for tverrfaglighet her er mye av det samme: det forbereder studentene på å møte kompliserte samfunnsutfordringer, og det gir dem en bredere form for personlig utvikling og dannelse enn en disiplinær utdanning.
Tverrfaglige utdanningsprogrammer er populære og organiseres på ulike nivå. Industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU, populært kalt indøk, har et av landets høyeste opptakskrav. Det startet som en mulighet til å kombinere tekniske og økonomisk-administrative fag fra tredje år i et sivilingeniørløp, men ble raskt utvidet til et femårig tverrfaglig studium forankret i et eget institutt. I takt med økende studenttilstrømming og suksess på arbeidsmarkedet er antall studieplasser blitt femdoblet.
Universitetet i Oslos satsing på «Informatikk: digital økonomi og ledelse» er blitt MatNat-fakultetets mest populære studieprogram. TIK Senter for teknologi, innovasjon og kulturs to masterprogrammer har 30 plasser, men selv om mer enn fem ganger så mange søkere har disse programmene som førstevalg – samme forholdstall som indøk – har antallet plasser stått på stedet hvil.
Hva skal til?
Eksemplene indikerer at forutsetningene for fremveksten av tverrfaglighet varierer mellom fag, fakulteter og institusjoner. Men tverrfaglighet er vanskeligi seg selv. Det å kombinere ulike perspektiver og metoder til noe nytt som opprettholder høye krav til metodologisk soliditet og utvikler gode standarder for originalitet, akademisk relevans og formidling, krever betydelig tid, ressurser og kvalifiserte og motiverte fagpersoner.
Tverrfaglighet er ikke additivt, en enkel kombinasjon av ett fag med ett eller flere andre, er integrativt og leder mot noe nytt, basert på faglige eller samfunnsmessige behov og på et ønske om å gjøre et intellektuelt eller praktisk bidrag.
Å overlate tverrfaglighet til 19-åringers utdanningsvalg eller midlertidige forskningsprosjekter som retter seg mot spesifikke samfunnsutfordringer, vil ikke nødvendigvis gi oss den dynamikken som forskningssystemet behøver. Selv om 19-åringene lar seg begeistre av å forstå forskjellen mellom fysikk, kjemi og biologi.