Med boken «Innovation, Human Capabilities and Democracy» går Reijo Miettinen langt i å sette velferdsordningene i sentrum for innovasjonssystemet. Første del av boken er viet framveksten av tenkningen rundt nasjonale innovasjonssystemer (NIS) på 1990-tallet. Denne gjennomgangen er både grundig og innsiktsfull. Blant annet tilbakeviser Miettinen myten om at Finlands framgang på 1990-tallet skyldtes systematisk implementering av NIS-politikken.
ESPEN SOLBERG, SPESIALRÅDGIVER, NIFU
espen.solberg@nifu.no
I den forbindelse gir boken også en interessant problematisering av OECDs rolle som hoffleverandør av trendanalyser og politisk tankegods. Dette er en fornøyelig, men faktisk også ganske treffende gjennomgang av hvordan OECD jobber.
Bokens andre del presenterer Miettinens alternativ til den bedriftsorienterte forståelsen av innovasjonssystemer. I Miettinens innovasjonssystem er det helt andre aktører som framheves, blant annet kommunale musikkskoler, biblioteker og barnehager. Ifølge forfatteren spiller disse institusjonene en hovedrolle i å fostre kritisk tenkning, kreativitet og fantasi («human capabilities»). Med sin bakgrunn fra psykologi går Miettinen grundigere inn i de kognitive aspektene ved disse egenskapene enn det man vanligvis finner i innovasjonslitteraturen.
Avslutningsvis skisserer Miettinen en innovasjonspolitikk som primært bør rette seg mot barnehager, skolesystem og kommunale tilbud. Ingen vil bestride betydningen av å styrke disse institusjonene. Men boken kunne med fordel trukket opp implikasjonene også for den tradisjonelle forsknings- og innovasjonspolitikken.
Boken inneholder nok av ansatser til det, men disse ballene blir det opp til leseren å ta ned.
Reijo Miettinen:
Innovation, Human Capabilities and Democracy Towards an Enabling Welfare State .
Oxford University Press, Oxford, 2013
ISBN 978-0-19-969261-3. 236 Sider
