I femti år har NIFU vært del av norsk forsknings- og utdanningspolitikk, to saksfelter som har vokst seg store i løpet av halvsekelet. NIFU har utarbeidet FoU-statistikk, studert forskningssektoren, utdanningssystemet og fra 2000-tallet innovasjon. NIFU ble dannet for å utføre spesialiserte oppgaver verken forskningsrådene, forvaltningen eller et universitetsmiljø kunne, eller ville, ta på seg. NIFU fylte et kunnskapens tomrom. Rommet har vokst, men samtidig blitt trangere.
Av Vera Schwach, Forsker 1, NIFU
Akademia, arbeidskraft og statistikk
NIFU har sin rot i årtiene etter andre verdenskrig. Landet skulle gjenreises økonomisk og velferdsstaten bygges. Kunnskapsinnsatsen for næringer, forvaltning og kunnskapsallmenningen skulle styrkes og samordnes.
En post på det politiske programmet var utdanning for alle. Koblingen politikk og vitenskap fikk ett uttrykk med tre forskningsråd, senere kom to til; likevel var forskningsinnsatsen beskjeden, sett med dagens øyne.
Forskningsrådene og deres samordningsorgan, Forskningsrådenes fellesutvalg (FFU), skulle kartlegge tilgangen på artianere, altså dem som kvalifiserte for universitetsstudier, og dessuten antallet universitetsutdannede som arbeidskraft, i og utenfor akademia. I 1954 ansatte det ene rådet, Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), en nyutdannet sosialøkonom, Sigmund Vangsnes (1926– 2017), til å lede arbeidet sammen med fellesutvalget.
Samordningen fungerte dårlig, og NAVFs tomannsstab arbeidet mye på egen hånd. I 1961 ble staben til en utredningsavdeling i NAVF med eget styre. Utredning betyr her nærmest å kartlegge etter vitenskapelige metoder, dokumentere og oppsummere funnene. Egne resultater ble sjelden diskutert i forhold til andres undersøkelser og faglitteratur.
I 1960-årene ble det etablert en OECD- statistikk for forskning og utvikling (FoU).
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling definerte en felles medlems- standard for innrapportering av FoU-arbeid. Statistikken la vekt på innsatsfaktorer for forskning – hva FoU kostet staten, og dessuten FoU-personalet. Fra 1963 hadde NAVFs utredningsavdeling et praktisk ansvar for å samordne de norske tallene for OECD.
Studentveksten på 1960-tallet bidro til å synliggjøre et kunnskapsbehov og prognoser for høyere utdanning og uteksaminerte. Disse oppgavene og det faktum at NAVF helst var et sekretariat for pengestøtte til forskning, gjorde at avdelingen i 1969 ble skilt ut til det selvstendige, menrådseide NAVFs utredningsinstitutt – et av de få instituttene NAVF eide.
Ved opprettelsen hadde det 22 ansatte inkludert kontorpersonale. Fire av dagens fem fagpilarer var reist: 1) FoU-statistikk, 2) rekruttering til forskning og forskningssystemet, 3) studenter, kandidater og arbeidsmarked, 4) skolegang på videregående nivå ble tidvis undersøkt, mens opplæring på lavere nivåer kom rundt 2000. 5) Innovasjon kom da STEP fusjonerte med NIFU i 2004 (se egen artikkel).
Vangsnes og Hans Skoie (1938–2016), sistnevnte begynte i 1965, bidro aktivt. Erling Fjellbirkeland (1911–1986) som også ble instituttets første styreformann, ytte drahjelp. Fjellbirkeland var kontorsjef i
NAVF fra 1953 til 1966 og deretter generalsekretær i Hovedkomiteen. Han engasjerte seg for å bygge forskning som politikkområde og styrke forskningspolitisk rådgivning. Driftige initiativtakere kunne fylle et tomrom der bakteppet var en velvillig NAVF-administrasjon, et sektordelt rådssystem og svake politikkorganer. Fellesutvalget innfridde ikke, det samme gjaldt for Hovedkomiteen. På utdanningsfeltet fantes det heller ikke noe samlende organ.
Utdanningssamfunnet
Veksten i høyere utdanning og forsknings- systemet på 1970-tallet tjente instituttet godt. Flere strømmet til universitetene, distriktshøyskoler ble etablert, lærer-, sykepleier- og førskolelærerutdanningene ble omdannet til høyskoleutdanninger.
Instituttets utredninger dannet et kunnskapsgrunnlag for å gripe utviklingen, blant annet fikk det oppmerksomhet om påvisningen av geografiske og sosiale skjevheter i rekrutteringen til gymnaset, datidens allmennfag.
Med veksten i nyutdannede ble interessen vakt for hvordan det gikk med dem. I 1972 kom den første «kandidatundersøkelsen» som har løpt kontinuerlig siden, og dannet en viktig kilde til kunnskap om arbeidsmarkedet. Den belyste overgangen fra utdanning til arbeid, men ble siden gradvis utvidet til å omfatte karrieremønstre og samsvar mellom utdanning og arbeid.
Statistiske oversikter over student- og kandidattall dominerte instituttets undersøkelser. Da Statistisk sentralbyrå overtok nasjonal statistikk om høyere utdanning og en ny generasjon samfunnsvitere kom til NIFU, ble de statistiske oversiktene nedtonet.
Nye spørsmål skulle besvares, deriblant om styrings-, omstillingsproblemer og studieinnhold. I 1984–1985 gjennomførte instituttet den første store nasjonale student-undersøkelsen. Den avdekket problemer med studieeffektivitet og viste at studentene var en høyst sammensatt gruppe.
Hernesutvalget brukte undersøkelsen som grunnlag da det skrev NOU-en Med viten og vilje, utredningen som la et grunnlag for 1990-tallets utdanningspolitikk med tydeligere vekt på studiekvalitet og resultater.
Forsknings- og innovasjonssamfunnet
I 1975 kom den første forskningsmeldingen: «Forskningens organisering og finansiering». Meldingen ble siden fulgt opp av en rekke slike meldinger, et tegn på økt politisk fokus på forskning.
Skoie engasjerte seg og den avdelingen han ledet, for å gjøre instituttet til et sted for forsknings-politikk. Bladet Forskningspolitikk som Skoie redigerte fra 1978, fagseminarer og rapporter var et uttrykk for dette engasjementet. NIFU kunne bli et møterom for forskningspolitikk, fordi andre ikke fylte dette rommet. Verken Hovedkomiteen, Forskningsrådenes fellesutvalg (FSU), Forskningspolitisk råd (1981–1987) eller Vitenskapsakademiet på Drammensveien representerte noen langvarig tyngde.
En følge av forskningens økte omfang og politisk interesse var at FoU-statistikkens betydning vokste. Utgiftene til FoU var viktige nok, men hvordan ble penger og arbeidstid brukt? I 1972 begynte instituttet å kartlegge tidsbruk hos vitenskapelig/faglig ansatte. Kartleggingene har blitt gjentatt med ti års mellomrom siden.
Utenfor instituttet slo nye tanker om forskning og generiske teknologier som grunnlag for innovasjoner og ny økonomisk vekst inn. STEP- gruppen ble viktig for å omsette tankene om forsknings- og innovasjonspolitikk i Norge og OECD og brakte innovasjonspolitiske studier til NIFU ved sammenslåingen i 2004.
Ut av NAVF og stiftelse
I 1979 hadde 35 personer sitt daglige virke ved instituttet, i 1989 var de blitt 55, og mange flere med forskeridentitet. 1980-tallet var et vekstens tiår. Det ble innledet med at rådsinstituttene i Norges teknisknaturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) ble fristilt, og endte med et forslag om å slå sammen fem forskningsråd til ett.
Begge hendelsene fikk følger for utredningsinstituttet. Skulle det være flere forskningsråd tilordnet sine samfunnssektorer, eller ett felles forskningsråd? Den siste løsningen vant fram, og sammenføyningen til ett råd slettet NAVF-koblingen, og instituttet endret navn til Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning i 1993.
Tre år senere, i 1996, ble NIFU omdannet til en stiftelse under navnet Norsk institutt for studier av forskning og høyere utdanning. Navneskiftet markerte sluttpunktet for diskusjoner om statistikk og utredning versus ambisjoner om å være forskere og del av et akademisk fellesskap, men med fortsatt klare krav til samfunnsrelevans.
Kunnskapssamfunn og temautvidelse
Det nye forskningsrådet knaket i sammenføyningene, samtidig som kravene til styring og forskningsstrategi økte. NIFU fikk et spillerom som kunnskapsleverandør for spesielt rådet, departementer og annen forvaltning. Instituttet var aktivt i å utvikle indikatorer for å vurdere forskningsprosesser og resultater, slik som evalueringer og bibliometri.
Instituttet evaluerte flere større utdanningsreformer. En av dem, Reform 94, dannet grunnlaget for satsingen på videregående opplæring, her var direktør Petter Aasen (1998–2007) en drivkraft. På 2000-tallet var evalueringen av Kvalitetsreformen et stort prosjekt. De store reformevalueringene bidro sterkt til å bygge kompetanse på instituttet og dannet grunnlaget for samarbeidsrelasjoner med andre fagmiljøer. Undersøkelser av forskerrekruttering og forskerutdanning bidro også til ekspansjon ved instituttet.
I 1999 hadde instituttet 69 ansatte, ti år senere var det 93. Med Sveinung Skule som direktør (2010) utvidet NIFU sin tematiske kompetanse til å omfatte barnehage.
Hvor stort albuerom?
Instituttet har alltid arbeidet med bestillinger fra forskningsråd og departement, men siden tusenårsskiftet konkurrerte NIFU i et oppdragsmarked som ble momsbelagt og har langt flere oppdragsgivere. Samtidig konkurrerer instituttet om forskerprosjekter med de akademiske krav som settes til slike søknader.
N-en i NIFU betyr fra 2010 Nordisk, og navnet setter krav om å løfte blikket ut over det norske i den internasjonaliserte forskningens og utdanningens tid. Med større konkurranse åpnet et utvidet kunnskapsrom muligheter. Instituttet har stabilisert sin størrelse og har 93 ansatte i 2019.
På flere bein og fremdeles støtt?
NIFU har gjenspeilet sine kunnskapspolitiske omgivelser, samtidig har instituttet levert grunnlagsmateriale som har bidratt til å forme den måten politikere, forvaltere, forskere og andre har tenkt om forskning og utdanning på i femti år. Koblingen mellom statistikk, utredninger og mål om samfunns- og politikkrelevans har vært avgjørende for det faglige rommet NIFU dannet seg.
Kontinuitet i saksfeltene skinner gjennom, selv om politikkens virkemidler, teknologiske nyvinninger og rammevilkår har endret måten å arbeide på. NIFU har utvidet sitt tematiske nedslagsfelt. Kunnskapsfeltene som NIFU forvaltet, befant seg på det politiske bakrommet. I løpet av de femti årene som er gått, har temaene rykket fram på den politiske scenen, interessen for og konkurransen om en plass i kunnskapsrommet er i 2019 sterkere enn noen gang.
Se også: STEP, et av Europas viktigste miljøer for innovasjonsforskning og innovasjonspolitikk
Hovedfoto: Randi Søgnen og NAVFs utredningsinstitutts direktør Sigmund Vangsnes på seminar på Lysebu 1989. Foto: Forskningspolitikks arkiv.