Det politiske systemet står ikke bare overfor genuin usikkerhet i vurderingen av den økonomiske utviklingen, men står også overfor usikkerhet i forhold til det forskningsbaserte kunnskaps- og ressursgrunnlaget for utformingen av politikken.
Nyklassisk økonomi har blitt kritisert for å være forfeilet og misvisende av den evolusjonære økonomien. Denne kritikken er i seg selv feilaktig og misforstått, men kritikken har spilt en rolle i en tidlig fase i utviklingen av innovasjons forskning. Denne tiden er nå ute, og det er på tide å komme videre.
Av Johan Hauknes, tidligere leder av STEP og forsker i NIFU STEP
Denne artikkelen ble første gang publisert i STEPs magasin Innovista i 2003.
Politikkutformere er tvunget til å forholde seg til faglige ressurser og innspill som spriker, har alvorlige begrensninger og i verste fall kan være i konflikt med hverandre.
Han eller hun er dermed nødt til å forholde seg til dette på en reflektert og innsiktsfull måte, bevisst søke opp grensene for kunnskapsgrunnlaget, og systematisk utvikle en robust syntese, basert på en «føre var»-holdning.
Forskeren har på den andre siden et eksplisitt ansvar for å være syntetiserende og kritisk til eget håndverk i sin rolle som rådgiver og tydeliggjøre begrensningene i de konklusjonene som gis. Til sammen betyr dette at policy-rådgiving må være en kunnskapsbasert dialogprosess mellom eksperter og ikke en diagnose-stillende formidling fra ekspert til klient.
Evolusjonær mot nyklassisk økonomi
I løpet av de siste tiårene har det vært under utvikling en forskningslitteratur – gjerne kalt evolusjonær økonomi – som ofte omtales på en måte som indikerer at det er et nytt, alternativt paradigme under utvikling med en målsetting om å erstatte den dominerende ortodoksi innenfor samfunnsøkonomi.
Etter den «nyklassiske» syntesen på 1950-tallet har økonomifaget, basert på metodologisk individualisme, vært dominert av en ortodoks «nyklassisk» økonomi som har blitt kritisert for å være forfeilet og misvisende av den evolusjonære økonomien.
Denne kritikken er i seg selv feilaktig og misforstått, men nyttig som verktøy for å skape gruppetilhørighet og utviklingsperspektiv. Som sådan kan kritikken ha hatt en rolle å spille i en tidlig fase i utviklingen av innovasjonsforskning, men denne tiden er nå ute. Det er på tide å komme videre.
Nyklassisk samfunnsøkonomi har vært kritisert med alt fra argumenter som er direkte gale, via argumenter som kan framstå som rimelige med en naiv tilnærming til samfunnsøkonomiens standardiserte verktøyarsenal, til argumenter som definitivt er vanskelig å takle med det nyklassiske verktøyarsenalet.
Tre forhold
Jeg vil her indikere noen av de svake, men vanlig benyttede argumentene, før jeg peker på tre forhold som er sentrale for en videre utvikling av økonomifaget samlet. Jeg skiller ikke her skarpt mellom alternativer til nyklassisk økonomi, utviklingen framover må integrere perspektiver og resultater fra både evolusjonær og institusjonell økonomi.
Den ortodokse samfunnsøkonomien kritiseres bl.a. for å være:
Tidsuavhengig og statisk. Tatt bokstavelig er dette feil. Dynamisk utvikling av det økonomiske systemet har stått og står fortsatt sentralt i utviklingen av det moderne økonomifaget – allerede tidlig på 1900-tallet var dette kanskje den sentrale problemstillingen.
Men det kan reises spørsmål om tidsbegrepet som ligger til grunn, med et behov for simultant å operere med flere tidsbegrep. Dette er velkjente problemstillinger fra andre fag – først og fremst fysikk – hvor forskningsfokus er dynamiske prosesser i sammensatte systemer. Dette peker i retning av en viktig utfordring.
Standard teori og den forståelse som er utviklet er grunnleggende sett strukturelt statiske hva gjelder basal institusjonell struktur og spesifikasjoner av dynamiske sammenhenger. En manglende såkalt «endogenisering» – og dermed grenser for det systemet dynamikken utspiller seg i – av slike forhold setter grenser for hvilken dynamikk verktøyarsenalet kan beskrive og modellere. [Endogenisering viser til at et visst fenomen ses på som en integrert del av det systemet man studerer, og ikke noe som påvirker systemet utenfra. Red.anm.]
Utilitaristisk – med maksimering av personlig nytte og utbytte som sentralt for etablering og videreføring av likevektstilstander.
Med den forståelse for avslørte preferanser som Paul Samuelson etablerte på 1940-tallet, ble dilemma knyttet til kardinal/ordinal nytte erstattet med et mer tilfredsstillende rammeverk, som også frigjorde teorigrunnlaget fra dens utilitaristiske arv.
Basert på perfekt informasjon i markedet. Igjen feilaktig; perfekt informasjon er ikke noen forutsetning, men i en teoretisk tilstand av såkalt økonomisk likevekt, er det per definisjon ingen informasjon som ville være relevant for økonomisk adferd som ikke er kjent av alle aktører på markedet.
Men det teoretiske rammeverket krever ergodisitet – en generalisert form for tidsuavhengighet – en ergodisk hypotese om forventninger og valg av adferd er nødvendig. [En ergodisitet hypotese forutsetter at et et utvalg på et bestemt tidspunkt tilsvarer gjennomsnitt over tid. Red. arm.]
Dette reiser igjen spørsmålet om tidsbegrepet i økonomisk teori.
En likevektsøkonomi. Likevektsbegrepet er en del av, men langt fra synonymt med «nyklassisk» økonomi. På mange måter er det et parallelt forhold mellom de to som mellom statistisk mekanikk – det teoretiske rammeverket for mangelegeme-problemer som ble utviklet på slutten av 1800- tallet – og likevekts-termodynamikk, så parallelt at en idehistorisk studie antakelig vil vise klare gjensidige inspirasjoner og påvirkninger.
En god del av de problemstillingene som er generert innenfor evolusjonær økonomi kan bidra til ny innsikt blant annet om og i så fall hvordan økonomiske systemer utvikler seg når det stadig genereres ny informasjon som har direkte relevans for økonomisk adferd i systemet.
En økonomi uten læring. Denne kritikken er igjen feilaktig, og tar sitt utgangspunkt i en sammenblanding av nyklassiske og likevekts-baserte økonomiske systemer.
I likevekt er det ingen insentiver for aktører til å endre adferd til å tilegne seg ny og økonomisk relevant informasjon, for korthets skyld, å lære. Som Frank Hahn har sagt det: pr definisjon er likevekt et «stage at which learning relevant to economic behaviour has ceased.» Tilstedeværelsen av (et behov for) læring og likevektsbetingelser er prinsipielt umulige å oppfylle samtidig – uavhengig av forutsetninger om transaksjonskostnader knyttet til spredning av ny informasjon.
Et annet og viktig spørsmål for anvendte problemstillinger er vurderingen av spredningshastighet for ny informasjon hvor lang tid trenger det økonomiske systemet for å spre informasjonen, omforme den til handlingsvalg og justere agentenes handlinger til hverandre.
Endogenisering av endringer i adferd
Hva er så det virkelige skillet mellom nyklassisk og evolusjonær økonomi hvis det nå er noe skille? På tross av et par tiårs innsats med forskning – dessverre for lite av teoretisk karakter – er ikke de ansatsene til en mer robust forståelse av økonomisk endring som evolusjonær økonomi gir blitt systematisk utviklet.
Det er mange ansatser, hypoteser og delargumenter, men det mangler en systematisk tilrettelegging og utvikling av analyseverktøy og begrep som kan realisere det potensialet som ligger der. I dette potensialet ligger det grunnleggende nye bidraget til økonomifaget, en forståelse for økonomiske tilstander og endringer, i og utenfor likevekt, når aktører i systemet kontinuerlig genererer ny økonomisk relevant informasjon og dermed endrer forutsetningene for andre aktørers adferd. Denne endogeniseringen av endringer i økonomisk adferd er det viktige nye bidraget til økonomifaget.
Tre bidrag fra evolusjonær økonomi
I denne sammenheng vil jeg betone tre viktige bidrag fra evolusjonær økonomi. To av disse gjelder utgangspunktet for en mikro-basert analyse – for en mikroøkonomisk teori – mens det siste punktet gjelder fortolkning av økonomisk utvikling.
Det er verdt å understreke at likhetene allikevel er større enn forskjellene; begge tilnærminger tar som utgangspunkt at bedrifter og forbrukeres adferd er betinget av en økonomisk rasjonalitet – og at de på dette grunnlaget prøver å gjøre det beste ut av rammebetingelsene.
En oppfatning fra «evolusjonær» side om at «nyklassikere» er fullstendig på jordet er like feilaktig som en oppfatning fra «nyklassisk» side om at «evolusjonære» er motstandere av alt som har med ortodoks økonomisk teori å gjøre. Det er lite tabloid stoff i det, men et desto bedre grunnlag for å kunne skape bedre innsikt i det som ofte omtales som kapitalismens dynamikk – og gjennom det gi et mer meningsfylt grunnlag for vurderingen av de velferdsimplikasjonene som danner grunnlag for eventuelle policy-implikasjoner.
Kort fortalt er de to prinsippene fra evolusjonær økonomi som legger grunnlaget for dette følgende:
- Forutsetningen om en samtidig og samvirkende prisbasert og teknologisk konkurranse. Konkurransen på markedene skjer både som en konkurranse på pris mellom – i en viss forstand – like produkter og som en konkurranse mellom forskjellige varianter eller produkter.
- I valget av ny adferd i denne konkurransen skjer handlingsvalget under såkalt «begrenset rasjonalitet» (i Herbert Simons betydning), prinsipielt og praktisk.
Disse to tilsynelatende uskyldige prinsippene har betydelig sprengkraft i forhold til å generere nye former for økonomisk dynamikk. Sammen danner de det evolusjonære grunnlaget for en rikere forståelse av kapitalistisk dynamikk.
Økonomisk utvikling er historisk betinget
De har to direkte implikasjoner – de medfører at økonomisk utvikling er historisk betinget – viser veiavhengighet – og de medfører at markedet blir en kompleks seleksjonsmekanisme. Dette har igjen som konsekvens at markedet selv genererer informasjon, og ikke bare formidler den.
Det glemmes ofte at også et nyklassisk økonomisk system – fundert på standard mikro-økonomisk teori – grunnleggende sett er et evolusjonært system. Men det er betydelige kvalitative forskjeller i karakteren på den evolusjonære prosessen i de to tilfellene og hvilken rolle den spiller. Mens den utviklingsprosessen som er basert på prinsippene over kan beskrives som en Lamarckiansk utviklingsprosess (dvs. gjennom arv av tillærte egenskaper), kan den andre bare forstås som en Darwinistisk utviklingsprosess.
Det er kanskje lettest å se i det siste tilfellet; de produsenter som dør ut – som velges bort – på et «nyklassisk» marked, er ikke konkurransedyktige: De dør ut nettopp fordi det ikke er noe å lære av dem! I det «evolusjonære» tilfellet er det helt sentralt å generere ny adferd og imitere de som har suksess å arve adferd fra dem.
Dette legger grunnlag for et betydelig og spennende forskningsfelt i seg selv – et forskningsfelt hvor spørsmålene er mange og svarene foreløpig få. Men det har også store konsekvenser under et mer anvendt – eller normativt – perspektiv. Hvilke konsekvenser har slike argumenter for utviklingen av samfunnsøkonomiens grunnlag for utforming av offentlig politikk?
Mangel på analyseverktøy
Den kanskje største svakheten i vår forståelse av innovasjonsdrevet økonomisk utvikling er mangelen på konsistente og systematiske velferdsteoretiske prinsipper og analyseverktøy. Bare gjennom etablering av dette kan det utvikles en sammenhengende forståelse av utfordringer og implikasjoner for utforming av nærings- og innovasjonspolitikk.
Hvordan skal for eksempel styrking av samarbeid mellom bedrifter – som potensielt kan intensivere læringsprosessen – balanseres i forhold til styrket konkurranse mellom bedrifter som øker robusthet og velferdsgevinster i seleksjonsmekanismen på markedet? Når er kunnskapsmarkeder så velfungerende at det offentlige bør trekke seg ut? Og hva er grunnleggende sett formålet med den offentlige politikken?
Poenget er ikke at vi står på bar bakke – tvert i mot. Det er en omfattende innsikt innenfor samfunnsøkonomi om sider ved alle slike spørsmål. Med et evolusjonært utgangspunkt er det raskt mulig å identifisere et sentralt mål med en offentlig innovasjonspolitikk. Denne politikkens fundamentale oppgave er å gjøre den innovasjonsbaserte – eller teknologiske – konkurransen sterkest mulig. Innovasjonspolitikk skal ikke redusere konkurransen skal ikke velge løsninger for markedet.
På samme måte som med utgangspunkt i tradisjonelle forutsetninger om perfekt priskonkurranse, synes det å kunne utvikles et laissez faire-argument. Det vil nødvendigvis se annerledes ut siden markedsteorien avviker, men vil like fullt være et laissez faire-argument.
Men for å komme videre og svare på spørsmål der dette grunnlaget helt åpenbart kommer til kort må det et systematisk og målrettet forskningsarbeid til. Dette arbeidet er ennå bare i startfasen og det er derfor vanskelig å forutse hvordan resultatet av dette vil se ut.
Se også vårt intervju med Johan Hauknes: Innovasjonspolitikk mellom mikro og makro, et intervju med Johan Hauknes
Illustrasjon: uzenzen