Hva er god bruk av forskning for politikkutforming? Hvordan kan vitenskapelig forskning best legges til grunn når politikk utformes i en tid med mye usikkerhet og kompleksitet?
Av G. Viken *)
Store samfunnsutfordringer som klima, tap av artsmangfold og migrasjon, er eksempler på komplekse problemfelt der forskning ofte forventes å bidra til løsninger. Samtidig er forskningen på slike felt også preget av usikkerhet og debatt.
SAEPA-rapporten
Dette ga bakgrunn for Europakommisjonens vitenskapsrådgiveres – Group of Chief Scientific Advisors – ønske om å sette lyset på seg selv og reflektere over egen praksis. Og etter ett års arbeid, i september 2019, publiserte de en såkalt Independent Expert Report med råd om forbedringer av kommisjonens egen Scientific Advice Mechanism (SAM), men også med adresse til andre europeiske instanser med vitenskapelig rådgivning på dagsorden: Scientific Advice to European Policy in a Complex World.
Rådene er basert på et større utredningsarbeid utført av et konsortium av akademinettverk i Europa; Science Advice for Policy by European Academies (SAPEA). SAPEA er finansiert av kommisjonen selv og en del av SAM. Norske miljø som Det Norske Videnskaps-Akademi og Academia Europaea Bergen Knowledge Hub (AEBergen) deltar i konsortiet via sine europeiske nettverk. Science advice er også et relativt nytt satsingsområde for DNVA.
Debattmøte i Oslo
4.november inviterte DNVA og AEBergen til debattmøte på Litteraturhuset i Oslo for presentasjon av SAPEA-rapporten med to spørsmål på dagsorden:
Hva er det som karakteriserer effektiv forskningsbasert politikkutforming i EU?
Kan erfaringene fra EU brukes under norske forhold?
Presentasjonene av SAPEA-rapporten reflekterte et omfattende og interessant utredningsarbeid basert på en litteraturgjennomgang av rundt 600 publikasjoner. De fleste er fra 2000-tallet og viser til en periode med intens internasjonal debatt om forholdet mellom forskning og samfunn, vitenskap og politikk.
Rapporten tar opp endringene i grunnleggende forestillinger eller modeller knyttet til denne koblingen samt sentrale og nærmest «klassiske» dikotomier som forholdet mellom faktakunnskap og verdier, kunnskap og handling– alt bearbeidet gjennom et år i en arbeidsgruppe oppnevnt av SAPEA, samt møter med relevant ekspertise.
Fra forskningsbaserte til forskningsinformerte beslutninger
Grunnleggende forestillinger og sentrale dikotomier reetableres, men med modifikasjoner som kan knyttes til anbefalingen om ikke lenger å forestille seg at man skal komme fram til forskningsbaserte beslutninger, men forskningsinformerte beslutninger.
Rapporten og presentasjonene la vekt på å drøfte og formidle usikkerheten som knytter seg til forskningsresultater i en kompleks og dynamisk verden. Her hentes inspirasjonen i hovedsak fra såkalt «postnormal vitenskap» (PNS) som etter hvert har fått godt fotfeste ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen. Flere forskere fra UiB har deltatt i utarbeiding av SAPEA-rapporten. De deltok også på debattmøtet.
I PNS er det et hovedpoeng at mer forskning ikke nødvendigvis fører til sikrere resultater, men tvert om kan lede til større usikkerhet. PNS har lagt stor innsats i utvikling av metodikk for bedre å kunne formidle denne typen usikkerhet til politiske beslutningstakere. Dette er tatt inn i SAPEA-rapporten på gode måter og øker rapportens anvendbarhet.
En gjennomgang av endringene i det finske systemet for vitenskapelig rådgivning bød også på interessante konkretiseringer. Endringene ble presentert som parallelle til anbefalingene fra SAM.
Det ble for øvrig opplyst at SAPEA ville arrangere et symposium i Helsinki om fremtiden for vitenskapelig rådgiving.
Forskning og politikk i Norge
I hvilken grad er så rådene fra denne prosessen relevante for norske forhold? Gjennom presentasjonen i den andre hovedbolken på debattmøtet ble det tydelig hvordan det bedrives mengder av forskning for politikkutforming i norsk sammenheng; departementer og direktorater henter inn forskning for egen politikkutvikling, og vi har et system for slik rådgivning knyttet til Norges offentlige utredninger. Stortingets utredningsseksjon kunne også nevnes.
Ifølge innlegg på debattmøtet er vi også godt skodd med særlig dyktige byråkrater i offentlig forvaltning som vet å gjøre forskning relevant som underlag for politiske beslutninger.
Arrangørenes bekymring gjaldt spørsmålet om denne rådgivningen er uavhengig nok. En av anbefalingene fra SAM om utarbeiding av retningslinjer samt et forslag om en egen gruppe som skulle følge opp implementeringen av retningslinjene, kunne kanskje derfor være noe å ta opp i norsk sammenheng?
Det ble for øvrig opplyst på møtet at Kunnskapsdepartementet (KD) ikke er ferdigtenkt med hensyn til etablering av en SAM-lignende mekanisme i norsk sammenheng.
Det var et savn at det var lite å høre fra politiske beslutningstagere på seminaret. Statssekretæren i KD fikk dessverre sykdomsforfall. Dermed ble også forestillingen fra de syv innlederne på podiet ikke bare «professoral», men også «enkjønnet». Dette gikk ikke upåtalt hen, da salen slapp til med kommentarer og spørsmål.
Tredjegenerasjons forskningspolitikk
Både SAPEA-rapporten og debattmøtet bekreftet således premisset om at forskning og samfunn, vitenskap og politikk tilhører ulike kulturer. Debatten om forskningen og forskningsinstitusjonenes egen samfunnsmakt, som har preget fremveksten av tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk (omtalt i Forskningspolitikks spalter) gis liten kraft i SAPEA-sammenheng.
Tredjegenerasjons forskningspolitikk argumenterer for at grensene mellom forskning og politikk langt fra er entydige og klare i kunnskapsintensive samfunn. Noen har kalt dette for «den nye uoversiktligheten».
Forskningens oppgave er ikke lenger begrenset til å være leverandør av kunnskapsgrunnlag for bruk i utforming av politikk på andre samfunnssektorer, eller som bidragsyter til løsning av samfunnsutfordringer.
Forskningens gjennomslag og suksess gjør at vi også må ta høyde for at forskningen virker direkte, nærmest som de facto politikkutvikling. Det bør understrekes at denne makten ikke er illegitim.
Henvisningen i SAPEA-rapporten til Eisenhowers advarsel fra 1961 knyttet til faren for at det politiske systemet kunne bli kapret av forskningseliten, ble gjentatt på debattmøtet og kunne tolkes i denne retning. Forskningens samfunnsmakt er legitim, men krever at det utvikles nye ferdigheter og etableres gode måter å ta samfunnsansvar på – også i forskersamfunnet.
Debatten om kunnskapsmakt som vi fikk i Norge i etterkant av siste runde med nordiske makt- og demokratiutredninger, koblet på en lang positivismekritisk tradisjon, kan gi et grunnlag for å supplere de PNS-inspirerte rådene fra SAM gjennom en vektlegging av forskning i og med politikkutvikling – ikke bare for.
Videoer fra seminaret i Oslo
Hovedfoto: Forskere kan bidra med kunnskap som hjelper policy-utviklere i møtet med store utfordringer som forurensing og klimaskifte Foto: SolStock.
*) G. Viken er et pseudonym. Redaksjonen vet hvem vedkommende er.