Europa

På innsiden av EUs mission-prosess og Horisont Europa

EU-kommisjonens mission-prosess er godt i gang. For å få et innblikk i arbeidet har vi tatt en prat med Per Espen Stoknes. Han sitter i styret som skal foreslå missions knyttet til fokusområdet «Adaptation to climate change including societal transformation».

Linn Meidell Dybdahl, kommunikasjonsrådgiver, BI

Horizon Europe er EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon og og vil gjelde i årene 2021–2027. Nytt i dette programmet er de såkalte missions eller tematiske oppdrag som skal adressere globale utfordringer og resultere i høy grad av impact eller effekt.

For å definere de tematiske oppdragene har EU-kommisjonen satt sammen fem mission boards, hvert bestående av 15 eksperter med ulik tilknytning og bakgrunn.

Utvalgt til å bestemme EUs missions

Per Espen Stoknes ble plukket ut blant de 2100 personene som hadde meldt seg til å være med i styrene. Å være med i et styre gir mulighet til å sette kursen for Europa de neste årene. Hvorfor tror du at du ble utvalgt?

– Jeg har vært i EU og snakket om klimapsykologi tidligere. Mine perspektiver knyttet til atferdsendring, klimakommunikasjon og engasjement ble kanskje spesielt verdsatt. Jeg bidrar med denne typen kompetanse til styret.

Stoknes har allsidig erfaring. Han er psykolog med doktorgrad i økonomi og jobber som forsker og førstelektor ved Institutt for rettsvitenskap på Handelshøyskolen BI. I tillegg har han mange år fra næringslivet, som konsulent og gründer, og er dessuten vararepresentant på Stortinget for Miljøpartiet De Grønne.

Hatt flere møter allerede

Kommisjonen har gitt frist til å definere opp til tre missions i løpet av 18 måneder, og de har anbefalt å ha minst fire møter i året. Ellers er det opp til styret å bestemme hvordan prosessen skal foregå.

– Så langt har vi hatt to møter, og vi skal ha ett til før utgangen av året. I 2020 har vi planlagt seks møter og bevisst valgt å treffes på ulike steder i Europa. Horizon Europe begynner 1.1.2021, og arbeidet må være ferdig før det.

Ut over selve styremøtene, kan medlemmene delta på ulike konferanser som arrangeres rundt omkring i Europa for å få innspill i prosessen. Stoknes sier han egentlig kunne brukt all sin tid på å reise rundt for å skape engasjement rundt dette.

Tverrfaglig kompetanse

Stoknes’ mission board er sammensatt av ulik kompetanse og med personer fra mange land. Hvordan har du opplevd de første møtene?

– Jeg synes de har vært veldig inkluderende. Personene i styret ser seg selv som del av et team og har ikke trumfet gjennom sine faglige perspektiver eller nasjonale interesser, i hvert fall ikke så langt.

Han opplever det som nyttig at flere fag og nasjoner er representert. Diskusjonene har allerede tydeliggjort at det er ulike utfordringer i ulike land.

– Connie Hedegaard sitter som styrets leder. Hun har erfaring med EUs multilaterale tilnærming, noe som er en klar fordel. Jeg oppfatter henne som saklig og allsidig, samtidig er hun utålmodig nok til å trekke trådene sammen. Dette er gode egenskaper for et styre som må lykkes i tverrfaglig dialog.

Per Espen Stoknes er medlem av styret som skal foreslå Horisont Europa-missions som skal adressere klimaskiftet. Foto: Torbjørn Brovold

Mål om inkluderende prosesser

Å inkludere ulike aktører fra samfunnet er en sentral del av mission-arbeidet. I september i år var 5000 deltakere samlet på European Research and Innovation Days for å hjelpe til med å forme Horizon Europe.

I løpet av disse dagene uttalte visstnok EUs avtroppende kommissær for forskning og innovasjon, Carlos Moedas: «I want to cocreate these missions with the people … and transform them into something very easy to understand.»

Per Espen Stoknes kunne ikke være til stede, siden han på det tidspunktet var opptatt med å undervise i grønn vekst på BI. Men han har mottatt rapporter i etterkant. Noen stikkord har vært stort engasjement og intense parallellsesjoner, samtidig har det kommet noe kritikk om at det egentlig ikke var mange legfolk til stede.

Hva mener du skal til for å lykkes med genuint inkluderende prosesser?

– Bruk av sosiale medier og video i tillegg til hovedstrøms medier kan være én inngang. Brede surveys en annen. Når det kommer innspill fra engasjerte borgere og NGO-er [frivillige organisasjoner, red. anm.], må disse i alle fall noteres og synliggjøres. Synliggjøring av statens rolle i å drive innovasjon og forskning, kanskje av typen: «Takk for skattepengene; dette er de brukt til, her er resultatene.»

Interesse fra Norge

To nordmenn er representert blant de totalt 70 ekspertene som utgjør styrene. Det er Stoknes og Anne Lise Ryel, sistnevnte som generalsekretær for Kreftforeningen. Hun er naturlig nok medlem i styret med fokus på kreft. I det samme styret som Stoknes sitter, sitter dessuten Asun St. Clair. Hun kommer opprinnelig fra Barcelona, men er bosatt i Norge og jobber for DNVGL.

– Ryel tok kontakt med meg, og planen er at vi skal utveksle erfaringer fra de to styrene. Jeg ser frem til å møte henne for å høre om hvordan arbeidet foregår der.

Hvem andre har vist interesse?

– Forskningsrådet og flere norske departementer. De er veldig interessert i hele prosessen og fungerer som en «skyggegruppe» for oss.

Drivkrefter og skalerbare best cases

Styret har som mål å formulere en tentativ mission allerede i 2019. Dessuten har man bestemt å gjennomføre en foresight-prosess. Styret ønsker å identifisere drivkrefter som kan være med på å fremme de nødvendige endringene i samfunnet. Styret er opptatt av sosial systemendring fremfor kun teknologiske løsninger. Dersom man skal lykkes med en slik mission, vil det måtte bygge på dype samfunnsformende drivkrefter som allerede pågår i økonomien, slik som digitalisering, rimeligere energilagring og batterier, solenergi, dreining mot plantebasert kosthold etc.

– Som en del av foresight-prosessen ønsker vi å identifisere best practice-caser som viser potensial for å skaleres opp fra lokalt til europeisk nivå.

Uforutsette konsekvenser

Mariana Mazzucato har spilt en sentral rolle i å legge premissene for Horizon Europe med sitt tankegods om mission-oriented policies. Hun refererer stadig til månelandingen som et eksempel på nettopp en slik type politikk. Apollo-satsingen, som var en ovenfra-og-ned-bestilling, har definitivt resultert imange nedenfra-og-opp- innovasjoner, mange man ikke forutså den gang.

Har styret noen plan for hvordan vurdere uforutsette konsekvenser av de valgte missions?

– Det spørsmålet er det for tidlig å si noe om ennå. Vi har knapt formulert noen utkast til missions. Men som del av utvalgsprosessen og før endelig beslutning – en gang på høsten 2020 – må også den diskusjonen komme. Da blir det nyttig å ha et foresight-grunnlag, en systemisk tilnærming og kanskje noen modeller å drøfte uforutsette konsekvenser ut ifra.

Valgets kval?

Det ligger et stort ansvar i å bestemme Europas kommende missions. Det er ikke en enkel oppgave medlemmene står overfor.

Enorme ressurser ble i sin tid brukt til å vinne romkappløpet mot Sovjetunionen, samtidig som mange sosiale problemer eskalerte i amerikanske byer. Ved å velge noe, må noe annet velges bort. Det hadde vært interessant å være flue på veggen når styret skal bestemme seg for hvilke missions de skal gå for.

Hovedbilde: Koto-feja.