I desembernummeret av Forskningspolitikk kastet Matthias Kaiser et kritisk blikk på Kystverkets bruk av forskning i håndteringen av ubåtvraket utenfor Fedje. I denne artikkelen kritiserer fire forskere Kaisers tilnærming.
Av Nils Roll-Hansen, Knut Bjørlykke, Per Aagaard og Jørgen Stenersen
Ubåtvraket på Fedje
Ubåtvraket på Fedje er blitt en klassiker i norsk miljøpolitikk. Omkring 60 tonn giftig kvikksølv holder på å lekke ut av en tysk ubåt som ble senket her i 1945. Kystverket har lenge holdt på at det beste er å dekke til vraket. Da vil lekkasjen av kvikksølv bli liten og ufarlig.
Lokalbefolkningen er derimot meget bekymret og ønsker at ubåten blir hevet og fjernet. De har fått sterk støtte både fra miljøvernere og fra stortingspolitikere. Vitenskapelig kunnskap har vært lite fremme i den offentlige debatten.
Kaiser om vitenskapelig rådgivning
Siste nummer av bladet Forskningspolitikk (Nr. 4/2019) har en artikkel om «Kunnskapspolitikk i Norge og en ubåt utenfor Fedje». Artikkelen er ikke bare et innspill til hva som bør gjøres med kvikksølvet i ubåten. Matthias Kaiser bruker også dette eksemplet til å utvikle et prinsipielt syn på hvordan vitenskapelig rådgivning til politikk bør organiseres. Kystverkets håndtering av saken kritiseres kraftig, og det hevdes at en vederheftig og vitenskapelig basert revurdering vil «lande entydig på heving som eneste etisk forsvarlige alternativ».
Matthias Kaiser er professor og leder for Senter for vitenskapsteori ved Universitetet I Bergen. Han har spesialkompetanse i forskningsetikk og har tidligere vært sekretariatsleder for den norske nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT).
Artikkelen forteller at hans synspunkter er utviklet i en uformell «ekspertgruppe» han har etablert sammen med Anders Goksøyr (miljøkjemiker) og Einar Sletten (kjemiker) som også er professorer ved Universitetet i Bergen.
Kystverket kritiseres for å mangle kompetanse og erfaring med et så komplisert forurensningsproblem som kvikksølvubåten på Fedje, og for at det har støttet seg på konsulentfirmaer som ikke har tilstrekkelig oppdatert og relevant vitenskapelig kunnskap.
Hvis man derimot hadde benyttet et slikt rådgivningssystem som de europeiske vitenskapsakademiene er i ferd med å bygge opp (beskrevet i SAPEA-rapporten Making sense of science), ville det ha sikret den vitenskapelige kvaliteten, og anbefalingen ville blitt en ganske annen, konkluderer Kaiser. (Det samme nummeret av Forskningspolitikkinneholder også en artikkel om hvordan Det Norske Vitenskaps-Akademi har engasjert seg i dette arbeidet.)
«Føre-var-prinsippet»
Fremgangsmåten i Kystverkets risikovurdering er for enkel når det gjelder en så kompleks trussel som det her er tale om. Derfor blir konklusjonen uholdbar, hevder Kaiser. Den farlige giften er ikke kvikksølv i seg selv, men forbindelsen metylkvikksølv. Den dannes på havbunnen og i vannmassene gjennom kompliserte kjemiske prosesser. Resultatet er «en høypotent miljøgift som påvirker alt liv i havet, og som spres videre med havstrømmene videre til hele Nord-Atlanteren».
Ifølge internasjonale avtaler som OSPAR (Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic) er Norge forpliktet til å følge føre-var-prinsippet. Kort forklart sier dette prinsippet at under stor grad av usikkerhet skal ikke det mest sannsynlige, men det verste mulige utfall legges til grunn for de tiltak som treffes.
Selv om den presise tolkningen er omdiskutert, er det i alle fall klart at den praktiske anvendelsen på de enkelte tilfellene er faglig krevende. At kunnskapen om hva som kommer til å skje, er mangelfull eller usikker, er ikke tilstrekkelig. Det er også nødvendig å vise hvordan meget skadelige eller katastrofale utfall er mulige i forhold til den faktiske kunnskapen vi har om situasjonen. Et truende utfall kan være meget usannsynlig, men umulig kan det ikke være, om det skal tas i betraktning.
En uholdbar risikovurdering
Kaiser hevder at hittil er det ikke foretatt «en såkalt verste-falls-analyse der man beskriver den mulige spredningen og de tilknyttede skadevirkningene av metylkvikksølv». Og han skisserer så et scenario for det han mener i verste fall kan skje når kvikksølv fra ubåten lekker ut og omdannes til metylkvikksølv: «Poenget er at vi ikke har data til å anslå når dette vil skje, og derfor er det like sannsynlig i neste uke som om 200 år. Men det vi vet, er at det vil skje og da sannsynligvis med slike katastrofale konsekvenser.» Det vil si vidstrakt spredning av «en høypotent gift som påvirker alt liv i havet».
Det er to store svakheter i denne risikovurderingen: Tiden det tar å oppløse kvikksølvet i havvannet, og mengden av kvikksølv som allerede finnes i havet.
For det første: Kvikksølv er oppløselig i vann, men det tar lang tid. Selv om metallisk kvikksølv ligger åpent på havbunnen vil det ta år, tiår, eller mer før det meste er oppløst. Det er umulig at dette kan skje plutselig «i neste uke».
For det andre: Dersom 60 tonn kvikksølv spres over store havområder, vil det bare gi et ubetydelig tillegg til mengden av kvikksølvet som allerede finnes i havvannet.
På bakgrunn av denne forholdsvis enkle kunnskapen er det ganske utenkelig at kvikksølvet i vraket på Fedje på kort tid kan omdannes til metylkvikksølv og forårsake en alvorlig forgiftning av store havstrekninger.
En alvorlig lokal giftvirkning er også lite sannsynlig. På grunn av den relativt sterke strømmen ved Fedje vil metylkvikksølv som dannes raskt, bli ført vekk. Dette bekreftes av undersøkelser som Havforskningsinstituttet (HI) har deltatt i. (Se forskning.no, 12. mars 2019, «Kvikksølv i Fedje-fisken stammar ikkje frå ubåtvraket»).
Brosme er en fisk som befinner seg forholdvis høyt oppe i næringskjeden og derfor har relativt høyt innhold av kvikksølv, og den har vært mye brukt som indikator på forekomst av giftig kvikksølv i miljøet. Undersøkelsen viste at brosme fanget i nærheten av ubåtvraket inneholder omtrent like mye kvikksølv som brosme fra andre steder på kysten. Og en analyse av isotopsammensetningen viste at kvikksølvet i brosmen ikke samsvarte med det som finnes i vraket, men var likt det som finnes i fisk fra andre deler av norskekysten.
Vitenskap og politikk
Det er utbredt enighet om at formidlingen mellom vitenskap og politikk for tiden fungerer for dårlig, i klimaspørsmålet for eksempel. Og det er god grunn til å spørre hvordan systemet for vitenskapelig rådgivning kan forbedres. Derfor er Matthias Kaisers spørsmål om ikke «Norge trenger et bedre og mer uavhengig system for kunnskapsinnhenting» høyst betimelig.
Imidlertid er det viktig å se at menneskeskapt global oppvarming og ubåten på Fedje er høyst forskjellige problemer både vitenskapelig og politisk. I det første tilfellet kan internasjonale komiteer av fremragende fagfolk med bred kunnskap på de relevante feltene utvilsomt være nyttig for å sortere og klargjøre de mange spørsmålene som reiser seg. For eksempel har Vitenskapsakademiet utvilsomt gitt et nyttig bidrag ved å delta i en internasjonal utredning om klimavirkninger ved produksjon av biobrensel.
Når det gjelder et lokalt og konkret problem som kvikksølvubåten på Fedje, er det vanskeligere å se hva en slik internasjonal vitenskapelig komite kan bidra med. Handlingsalternativene er få, og den relevante kunnskapen er oversiktlig. Samtidig er lokal kjennskap og teknisk erfaring avgjørende. Og det finnes både norske forskningsinstitutter og konsulentfirmaer med solid faglig kompetanse og erfaring i rådgivning.
En vanskelighet som går igjen i all miljødebatt, er mangelen på et felles kunnskapsgrunnlag. Ikke minst beklager vitenskapelige eksperter seg over kunnskapsmangelen hos miljøvernere, og legger skylden på massemedier som bryr seg lite om presis kunnskap. Ekspertene klager over at de ikke engang får spalteplass eller sendetid til å rette opp misforståelsene, mens journalister og redaktører svarer at de først må lære seg et forståelig og engasjerende språk. Noe enkelt svar på dette dilemmaet finnes nok ikke.
På tross av massemedienes mangfoldige svakheter er det god grunn til å hevde at forskere svikter når de viker unna belastningen med å delta i offentlig debatt. Visst tar det både tid og krefter og medfører lett et anstrengt forhold til nære og fjerne kolleger. Men det er knapt noen virksomhet som så effektivt fremmer gjensidig kommunikasjon og læring som en engasjert og rimelig saklig offentlig diskusjon. Det bør nok både journalister og forskere huske på – til beste for miljøpolitikken.
Vi har argumentert for at katastrofescenariet som Matthias Kaiser skisserer, ikke er vitenskapelig holdbart. Han har ikke gitt gode argumenter for at det eksisterende systemet for vitenskapelig rådgivning har sviktet. Tvert imot ser det ut til at Kystverket, på tross av betydelig press fra offentlig opinion og politikere, har holdt fast ved en faglig vel fundert vurdering.
Forfatterne har bakgrunn fra vitenskapsteori (Nils Roll-Hansen), geologi (Knut Bjørlykke og Per Aagaard, og miljøtoksikologi (Jørgen Stenersen).
Illustrasjon: Den tyske ubåten U 864 ble senket av den britiske ubåten HMS Venturer i 1945. Sonarbilde av U 864 fra Kystverket.