Håvard Teigen har skrevet en omfattende og grundig gjennomarbeidet bok om distriktspolitikkens historie fra slutten av 1950-tallet til starten på 2010-tallet. Det er den smale distriktspolitikken der virkemidlene har en geografisk avgrensning som er Teigens hovedanliggende.
Av Bjørnar Sæther, professor i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
Dokumenter i form av stortingsmeldinger, stortingsproposisjoner, innstillinger og andre offentlige dokumenter er det viktigste kildematerialet. Intervjuer med personer som har hatt sentrale posisjoner som politikere eller byråkrater, er den andre viktige kilden.
Fra Distriktenes utbyggingsfond til Innovasjon Norge
Teigen gir en detaljert beskrivelse av politiske beslutningsprosesser som i avgjørende grad har formet distriktspolitikken. Etableringen av Distriktenes utbyggingsfond (DU) i 1960 og kombinasjonen av EU-avstemning og at Norge ble en oljenasjon på starten av 1970-tallet la grunnlaget for distriktspolitikkens gullalder.
Omorganiseringen av de distriktspolitiske virkemidlene innen rammene av Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND) i 1992 og etableringen av Innovasjon Norge (IN) i 2003 er nøye beskrevet og forklares som bidrag til distriktspolitikkens forvitring siden 1990-tallet.
Erik Brofoss og gjenreisingen av Nord-Norge
Politikkområdet ble utviklet med basis i erfaringene fra gjenreisingen av Nord- Norge på 1950-tallet og ledet av Erik Brofoss. Brofoss var sosialøkonom og direktør for Norges Bank, styreleder i DU og samtidig medlem av sentralstyret i Ap. Teigen legger vekt på rollen Brofoss hadde i etableringen av DU samt å gi fondet et mandat stort sett i tråd med hans ønsker.
I forgrunnen Peder Holt. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Samtidig var det tverrpolitisk støtte til etableringen av DU som finansierte industrietablering i næringssvake områder over hele Norge og som bidro til at industriveksten i en periode var sterkere i slike områder enn i storbyene.
Pressproblemer i OsloPå 1960- og 70-tallet var Oslos vekst ansett som et problem av et bredt politisk flertall. Tilflyttingen til Oslo skapte pressproblemer som politikerne ønsket å demme opp for.
Den unge regionaløkonomen Tormod Hermansen reiste sammen med Brofoss på studieturer til Frankrike, der de ble inspirert av regionaløkonomen Perroux’ forslag om å etablere vekstsentre for å demme opp for veksten i Paris. Kunne noe lignende gjøres i Norge for å demme opp for veksten i Oslo?
Etter omfattende debatter ble Senterpartiet og Høyre enige om en kritikk av vekstsenterstrategien. De trodde den innebar en videre utbygging av storindustri i regi av staten og Ap, og en reell satsing på vekstsentre ble dermed lagt død. Den tverrpolitiske støtten til en aktiv distriktspolitikk var imidlertid ikke truet.
Ottar Brox kritiserer Arbeiderpartiet
Teigen vektlegger, med støtte i Trond Berghs arbeid om arbeiderbevegelsen fra 1987, at Ap knyttet sammen distrikts-, velferds- og industripolitikken under ledelse av Brofoss.
På 1970-tallet ble imidlertid Aps løsninger stemplet som teknokratiske og kritisert «nedenfra», først og fremst av Ottar Brox. Den unge Brox tok utgangspunkt i hva som skjedde i Nord-Norge på 1960-tallet, der mange lokalsamfunn ble fraflyttet.
Brox ble professor og stortingsrepresentant, og sammen med Berge Furre la han grunnlaget for at SV fikk en sterk distriktsprofil. SVs distriktsprofil favnet bredere grupper enn Senterpartiets, som valgte å prioritere jordbruket.
Distriktspolitikk mot næringspolitikk
Mens det på 1960- og 1970-tallet var en politisk enighet om hovedlinjene i distriktspolitikken, ble det en mer grunnleggende diskusjon om politikken på 1990-tallet. Diskusjonene forut for etableringen av SND bar preg av strid mellom ledende Ap-politikere om hvorvidt man skulle satse på en spesifikk distriktspolitikk eller en generell næringspolitikk.
Industridepartementet ble lagt ned, og i stedet kom Næringsdepartementet med Finn Kristensen som en dyktig minister. Spørsmålet var hvilket departement som skulle styre distrikts- og næringspolitikken. Kommunalminister Kjell Borgen var en dreven politiker som jobbet for at SND skulle rapportere til hans departement, men han tapte kampen, og SND ble lagt under Næringsdepartementet.
SND og Innovasjon Norge
Industribanken, Industrifondet, Småbedriftsfondet og DU ble slått sammen til Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond (SND) i 1992. Kommunaldepartementet mistet med det kontrollen over DU, som var den sentrale aktøren for iverksetting av distriktspolitikken. Fagmiljøet ble imidlertid igjen i Kommunaldepartementet, og Næringsdepartementet fikk ansvar for et politikkområde de ikke hadde kompetanse på.
Med opprettelsen av Innovasjon Norge (IN) i 2003 ble mandatet for distriktsutvikling ytterligere utvannet og var ikke med blant INs sentrale målsettinger.
Under Bondevik II-regjeringen med Erna Solberg som kommunalminister ble det en partipolitisk polarisering, der regjeringen sammen med Frp ville satse på byer i vekst heller enn distrikt med folketallsnedgang. Generelle tiltak som skatte- og avgiftslette og støtte til entreprenørskap skulle erstatte den tradisjonelle distriktspolitikken.
Ingen revitalisering av distriktspolitikken
Den rød-grønne regjeringen bidro ikke med noen reell revitalisering av distriktspolitikken. IN jobber i dag med et bredt spekter av oppgaver der klyngeprogrammene har en sentral plass for å nå målet om et vekstkraftig næringsliv i regioner og distrikt. Det er ikke etablert noen slik klynge i det distriktspolitiske virkemiddelområdet, og det er ikke kjent om klyngene har noen effekt i disse områdene.
Redusert arbeidsgiveravgift i en lang rekke kommuner er et sentralt virkemiddel som består, i 2013 var verdien av den reduserte avgiften på 7,5 milliarder kroner. Finnmark og Nord-Troms utgjør en egen sone, der det i dag ikke ilegges arbeidsgiveravgift. Midlene til bedriftstilskudd er kraftig redusert, og Norge utnytter langt ifra det handlingsrommet EØS-avtalen gir oss på dette feltet, ifølge Teigen.
Bokens bidrag
Boken bidrar først og fremst på to områder. Den gir en kildenær framstilling av utviklingen og forvitringen av distriktspolitikken basert på inngående studier av offentlige dokumenter. Framstillingen er utpreget saklig, og forfatteren har i store deler av boken brukt lite plass på egne vurderinger av politikken som ble ført.
Det var på høy tid at det kom en bok om distriktspolitikken, og at den kommer fra en professor som har bidratt på feltet siden 1970-tallet, er ikke tilfeldig. I takt med avviklingen av viktige deler av distriktspolitikken har det knapt nok vært regionalforskning siden tidlig på 2000-tallet. Det er nå et spinkelt kunnskapsgrunnlag for en mulig revitalisering av distriktspolitikken.
I dag velger departementene konsulentfirmaer til å evaluere virkemidler, og det er et spørsmål i hvilken grad firmaenes inntjeningskrav kan kombineres med en kritikk av sentrale oppdragsgivere. Kunnskap om regionaløkonomi er i mindre grad til stede hos evaluatorene, slik at INs distriktspolitiske oppdrag i liten grad blir forstått.
Storbyer og distrikter
Boken bidrar betydelig til at leserne kan sette dagens diskusjoner om forholdet mellom storbyer og distrikter i perspektiv. Vi lever nå i en epoke der storbyene framstilles som miljøvennlige, og de som er bosatt utenfor disse byene, bes om å bidra til videre byvekst gjennom bompenger og over skatteseddelen, for til slutt ved selv å flytte til byen om ikke eiendomsmarkedet har lukket denne døren.
Slik bidrar dagens sektorpolitikk til å styrke veksten der den fra før er sterkest, mens fylkeskommunenes økonomiske muligheter til å drive samfunnsutvikling i distriktene er redusert, særlig siden 2013. I dagens idealsamfunn leves det gode livet i leiligheter nær jernbanestasjoner med kort vei til nærmeste flyplass. Samtidig er det ikke så lenge siden vi hadde politiske partier som mente at arbeidsfolk ikke skulle stues sammen i høyblokker i storbyene og på bred front ville demme opp for storbyveksten.
Boken til Håvard Teigen minner oss om disse debattene og redegjør for det faglige og politiske grunnlaget. Derfor er boken så viktig.
HÅVARD TEIGEN:
DISTRIKTSPOLITIKKENS HISTORIE I NORGE
CAPPELEN DAMM AKADEMISK, OSLO 2019, 360 SIDER
Hovedfoto: ansonmiao