Måling av Norges bioøkonomi: overraskelser og utfordringer

En ny undersøkelse viser at den norske bioøkonomien har økt produktiviteten sterkt de siste årene og spesielt innenfor fiske og havbruk. I den farmasøytiske industrien ser vi et sterkt skifte mot biobasert produksjon.

Av Marco Capasso og Antje Klitkou, NIFU

Behovet for å måle Norges bioøkonomi

Bioøkonomien kan forstås som det økonomiske systemet som er knyttet til verdiskaping basert på bioressurser. Vår oppfatning av bioøkonomien er i ferd med å endre seg, ikke minst på grunn av klimautfordringene. Behovet for å håndtere klimaendringene, for eksempel gjennom en reduksjon i CO2 utslipp, går på tvers av de tradisjonelle skillene mellom landbruk, skogbruk og fiskeri. I dag utvikler de seg alle mot bærekraftige økonomiske sykluser.

Verdiskapningen i bioøkonomien bør forstås som summen av flere komponenter, hver og en relatert til en bestemt økonomisk næring, med sine egne særegenheter når det gjelder teknologi og markeder.

I 2017 ble kvantitative analyser av bioøkonomien presentert for medlemslandene i EU (Ronzon et al. 2017). Resultatene er oppsummert av Ronzon og M’Barek (2018). Analysen er «næringsbasert», i den forstand at den bygger på statistikk som følger tradisjonelle NACE-koder for næringslivet – det vil si bransjebaserte koder. Norge var ikke inkludert i denne studien.

NIFU har laget en ny analyse av prosessene for biobasert verdiskaping i Norge, for å vurdere dagens situasjon og den pågående utviklingen av norsk bioøkonomi (Capasso og Klitkou, 2020). Denne analysen bruker den samme metoden som den som ligger til grunn for EU-dataene, men den bygger også på tidligere sosiotekniske analyser av det norske bioøkonomiske potensialet (NHO 2015) og tidligere kvantitative oversikter over den norske bioøkonomiske konteksten (Falk-Andersson, Forbord og Vennesland 2016; Mikkelsen 2017).

Rene og hybride bioøkonomiske næringer

Hvis vi følger en NACE-klassifisering av næringslivssektorer og dermed innfører en tradisjonell kategorisering av økonomiske næringer, er hovedspørsmålet hvilke næringer som kan defineres som bioøkonomiske og hvilke som ikke kan det.

Et godt utgangspunkt er å henvise til næringene som lettest kan knyttes til bioøkonomien. Disse næringene kan, ifølge Ronzon og M’Barek, oppsummeres som: de bioøkonomiske primærnæringene (landbruk, skogbruk, havbruk og fiske) pluss sekundærnæringene som nesten utelukkende bruker biomateriale som hovedinnsatsfaktorer (mat, drikkevarer, tobakk, lær, treprodukter ekskl. møbler, papir).

En mer omfattende analyse av norsk bioøkonomi bør imidlertid også vurdere hva Ronzon og M’Barek (2018) kaller «hybride» næringer: tekstiler, klær, møbler, kjemikalier, legemidler, plast og gummi. For disse næringene kan bare en del av produksjonen betraktes som «biobasert».

For hver av disse næringene har Ronzon og M’Barek estimert en biobasert prosentandel som varierer mellom EU-land og over tid. Intervjuer med norske næringslivseksperter har gitt NIFU mulighet til å definere de «biobaserte» andelene av de norske «hybride» næringene, ved å sammenligne dem med de tre nordiske EU-landene (Danmark, Sverige og Finland), som er basert på Ronzon og M’Bareks estimater.

Høy og økende produktivitet

Figuren under  viser den totale verdiskapingen av Norges bioøkonomi, beregnet for året 2017: cirka 130 milliarder norske kroner (NOK). Denne verdien representerer en sterk økning fra rundt 76 milliarder kroner i 2008.

Antallet sysselsatte i den norske bioøkonomien gikk ned fra 144 227 i 2008 til 130 472 i 2017, samtidig som verdiskapingen økte.

Norge ser ut til å tilhøre den «nordiske bioøkonomiklyngen», i den forstand at den norske bioøkonomien er preget, som bioøkonomien i de andre nordiske land, av en relativt lav andel sysselsatte i bioøkonomiske næringer og av en veldig høy arbeidsproduktivitet i de samme næringene. Med andre ord: Selv om det ikke er mange som arbeider i den norske bioøkonomien, er deres samfunnsøkonomiske innvirkning høy.

Dette skyldes ikke bare en høy produktivitet på tvers av alle bioøkonomiske næringer – noe som er forventet gitt utviklingsnivået i norsk økonomi – men også en veldig høy produktivitet i fiske og havbruk. Også i sin helhet har norsk bioøkonomi økt sin produktivitet sterkt de siste årene.

Næringer knyttet til mat og drikke – som allerede kunne vise til høy vekst – har  fortsatt å øke sitt bidrag til den norske verdiskapningen. Samtidig opplever farmasøytisk industri et dramatisk skifte mot biobasert produksjon, noe som fører til kvalitative endringer i den norske bioøkonomien.

Vi finner også positive gjensidige effekter mellom sektorer. Verdiskapingen i havbruket har for eksempel utviklet seg massivt de siste ti årene, noe som har ført til økt etterspørsel etter vaksiner i biobasert farmasøytisk industri, og vaksinene har igjen vært med på å øke produktiviteten i havbruket.

Hva er en bioøkonomisk næring?

Vi tror at vi kan ta med mange flere næringer i en fremtidig analyse av den norske bioøkonomien. Et eksempel på en næring med sterke bioøkonomiske sider er byggenæringen. Satsing på trebaserte bygg i Norge bidrar til en økt «bioandel» i denne næringen.

Trehusene bruker faktisk konstruksjonselementer som er output fra sekundære industrinæringer (for å være nøyaktig, av «bioandeler» i noen sekundære næringer). Derfor kan en del av verdiskapingen i byggenæringen betraktes som et resultat av bioøkonomiske prosesser.

I en tid hvor det snakkes mye om overgang til sirkulærøkonomien burde også en annen økonomisk næring blitt inkludert i en slik analyse av bioøkonomien: innsamling, behandling og gjenvinning av avfall.

For fremtidig forskning vil det også være viktig å løfte frem hvilken betydning endringer i norsk teknologi- og leverandørindustri har for bioøkonomien. Økonomene har gjerne fokusert på teknologi- og leverandørindustriens leveranser av kunnskapsbaserte tjenester og utstyr og maskiner til olje- og gassindustrien. Den nye bioøkonomien kan komme med krav om å omorganisere noen teknologi- og leverandørindustrier mot andre behov.

Bioøkonomien kan virkelig bli en ny plattform for verdiskaping og sysselsetting, en utvikling som ikke bare involverer primærnæringene, men også mange andre næringer i norsk økonomi. Her vil det ikke bare være snakk om å levere materielle varer, men også immaterielle varer og tjenester. Analysen av norsk bioøkonomi har vist oss at det er nødvendig å se utviklingen av bioøkonomien på tvers av næringene og finne årsakene til den dynamiske utviklingen i noen deler av bioøkonomien.

Referanser

Bugge, M., Hansen, T., & Klitkou, A. (2016). What is the bioeconomy? A review of the literature. Sustainability, 8(7), 691.

Capasso, M. and Klitkou, A. (2020). Socioeconomic Indicators to Monitor Norway’s Bioeconomy in Transition. NIFU report 2020/5.

Falk-Andersson, J., Forbord, M., & Vennesland, B. (2016). Mapping the bioeconomy: Biological resources and production in forestry, agriculture, fisheries and aquaculture across Norway.

Mikkelsen, E. (2017). Value added in the Norwegian Bioeconomy.

NHO. (2015). Mot bioøkonomien – NHOs innspill til et nytt internasjonalt og konkurransedyktig næringsliv.

Ronzon, T., & M’Barek, R. (2018). Socioeconomic Indicators to Monitor the EU’s Bioeconomy in Transition. Sustainability, 10(6), 1745.

Ronzon, T., Piotrowski, S., M’Barek, R., & Carus, M. (2017). A systematic approach to understanding and quantifying the EU’s bioeconomy. Bio-based and Applied Economics Journal, 6(1050-2018-3682), 1-17.

Hovedfoto fra Lofoten: Dieter Meyrl