Den norske publiseringsindikatoren har som mål å fremme god forskning og skape oversikt over og innblikk i forskningsaktivitetene ved norske universiteter og høgskoler. Lone Wanderås Fossum har sett på hvordan OsloMet følger opp denne rapporteringen internt og de utfordringene som følger med bruken av indikatoren.
Lone Wanderås Fossum, masterstudent, OsloMet
Nils Pharo, professor, OsloMet
Evalueringen av publiseringsindikatoren fra 2014 utpekte lokal bruk som en av hovedutfordringene med indikatoren1 og oppfordret til å systematisk kartlegge praksis ved institusjonene for å skape et grunnlag for diskusjon om hensiktsmessig bruk. Høsten 2019 kom en Civita-rapport med funn som viser at dette fremdeles er en utfordring2.
Oppfordringen fra evalueringen er utgangspunkt for en studie av bruk av og holdninger til publiseringsindikatoren ved et større universitet, publisert i en masteroppgave ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved OsloMet – storbyuniversitetet (Fossum, 2019).
Dette universitetet ble også brukt som case for studien, der det ble gjennomført en dokumentanalyse og 23 dybdeintervjuer med mellomledere på ulike nivåer ved universitetet. Alle fakultetene ble balansert representert, og instituttledere utgjorde en stor andel av utvalget.
Utgangspunktet for analysen var hypoteser basert på et sett generelle tendenser i den lokale bruken presentert i 2014-evalueringen:
Incentiver videreføres nedover i institusjonen
Evalueringen antydet at incentivene fra publiseringsindikatoren fører til sterkt press nedover i institusjonene, spesielt gjennom monitorering, fremstilling og sammenligning av enheter og ved tildeling av FoU-tid og driftsmidler.
Hovedfunnene i undersøkelsen viser at publiseringsindikatoren brukes på individnivå, men at bruken varierer mellom enhetene. Hvordan publiseringsindikatoren brukes, varierer også; man kan skille mellom bruk for å monitorere forskningsaktiviteten og bruk i avgjørelser.
Publiseringsindikatoren brukes først og fremst til monitorering av forskning, i form av fremstilling og offentliggjøring av gjennomsnittlig antall publiseringspoeng per årsverk ved hver enhet. Flesteparten av lederne på instituttnivå forteller at de følger opp enheten som helhet, men enkelte ledere forteller at de også holder oversikt på individnivå.
Monitorering foregår på alle nivåer, men er mindre utbredt på individnivå. Dette skjer typisk i forbindelse med medarbeidersamtaler og for å forsikre seg om at alle med FoU-tid oppnår kravene som er satt for å opprettholde videre FoU-tid – i form av antall publikasjoner eller publiseringspoeng. Bruk foregår også i avgjørelser og regelverk, som i tildeling av FoU-tid.
Et fakultet bruker publiseringspoeng på individnivå som måltall, mens andre bruker antall publikasjoner. Enkelte ledere uttrykte også et ønske om å bruke publiseringsindikatoren i større grad, for eksempel å benytte publiseringspoeng på individnivå ved tildeling av driftsmidler. De argumenterer med at det vil gi en mer rettferdig konkurranse om midlene med tanke på resultater i form av vitenskapelig publisering.
Humaniora og samfunnsvitenskap
Evalueringen antydet at ledere innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag tillegger publiseringsindikatoren mer vekt enn ledere på andre fagområder. I studien var de intervjuede lederne tilknyttet samfunnsvitenskapelige områder generelt mer opptatte av og positive til publiseringsindikatoren enn ledere på humanistiske områder. De samfunnsvitenskapelige lederne var mer åpne for å anvende publiseringsindikatoren som lederverktøy.
Lederne i humanistiske fag tilla ikke publiseringsindikatoren større betydning enn kollegaene på andre fagområder. Tvert imot uttrykte flere humanioraledere at de var kritiske til anvendelsen av publiseringsindikatoren og anså det som høyst urettferdig at deres ansatte i stor grad ble målt ut fra publiseringsmål og ikke ut fra andre aktiviteter de var ansatt for å drive med, som i manges tilfelle var kunstnerisk utviklingsarbeid. Dette skaper, ifølge lederne, situasjoner der kunstneriske arbeider som er offentliggjort og vurdert av en fagjury, i etterkant også forventes dokumentert i form av vitenskapelige
publikasjoner.
De påpekte at de var i en prekær situasjon, der deres tilhørighet stiller dem i en annen posisjon enn kollegaer ved institusjoner der kunstnerisk utviklingsarbeid utgjør hovedvekten av virksomheten. Innenfor humaniora er det et stort mangfold av fagmiljøer av både teoretisk og praktisk art, der publiseringstradisjonene vil kunne variere. I denne studien er begge disse områdene representert.
Sakkyndige komiteer og bruk av publiseringsindikatoren
Flere av lederne forteller om komiteer som bruker publiseringsindikatoren i vurderingen av kandidater, og der publiseringskanaler vektlegges. Vi fikk blant annet høre om attraktive kandidater som havnet langt ned på listen over søkere fordi komiteene vurderte at vedkommende hadde for få publikasjoner, enten for få som eneforfatter eller for få i nivå 2-kanaler.
Selv om dette er anekdoter, viser det en praksis i avgjørelsesprosesser der publiseringsindikatoren har ligget til grunn i vurdering på individnivå.
PUBLISERINGSINDIKATORENS PLASS I UNIVERSITETENES OG HØGSKOLENES FINANSIERING
Den norske publiseringsindikatoren er ment å skulle måle publikasjonsaktivitet i universitets- og høgskolesektoren. Dataene skal blant annet brukes til å beregne størrelsen på forskningskomponenten i den offentlige grunnbevilgningen til disse institusjonene. Indikatoren opererer med to typer publiseringskanaler, der publisering i nivå 2- publikasjoner (prestisjetidsskrifter) gir høyere uttelling. For mer informasjon om publiseringsindikatoren, se https://npi. nsd.no/informasjon
Autonomi
Evalueringen antyder at autonomi er en avgjørende faktor for omfang av og variasjon i bruk av publiseringsindikatoren – mellom og innenfor institusjonene. Vår undersøkelse viser at universitetet har stor grad av autonomi og viderefører dette nedover, for eksempel gjennom å delegere avgjørelsesmakt. Dette gjør at fakultetene tilpasser styringen av virksomheten til bedre å understøtte de behovene som finnes ved hver enkelt enhet, og dermed at publiseringsindikatoren anvendes ulikt på forskjellige nivåer ved universitetet.
Blant annet har det muliggjort at forskningsmonitorering og resultatbasert tildeling av FoU-tid kan skje på individnivå, mens produksjon av publiseringspoeng per faglig årsverk og sammenligning mellom de ulike enhetene på forskjellige nivåer skjer på fakultets- og institusjonsnivå.
Manglende kommunikasjon og fraværende diskusjon
Ifølge evalueringen er det manglende kommunikasjon om egen praksis samt en nærmest fraværende diskusjon ved institusjonene om hva som kan anses å være hensiktsmessig bruk av publiseringsindikatoren. Det antas at dette bidrar til å skape usikkerhet rundt bruken av publiseringsindikatoren på individnivå.
Denne undersøkelsen bekrefter dette bildet gjennom at lederne forteller om manglende kjennskap til andres praksis ved institusjonen. De sier også at det er lite diskusjon om hvordan publiseringsindikatoren
skal og ikke skal brukes.
Konklusjon
Undersøkelsen kan oppsummeres med at det er lite kjennskap blant lederne til hvordan andre ledere bruker publiseringsindikatoren og at bruken dermed varierer mellom enhetene. Sektorens autonomi kan også være en årsak til variasjonen. Det er særlig bruk av publiseringsindikatoren for monitorering som er utbredt. Mindre vanlig er bruk av indikatoren for vurdering av forskning. Undersøkelsen antyder imidlertid bruk av indikatoren i sakkyndige komiteer, dette bør undersøkes nærmere.
REFERANSER
1Aagaard, K. Et al. (2014). Evaluering af den norske publiceringsindikator. Hentet 16.10.18 fra http://www.uhr.no/documents/Evaluering_ af_den_norske_publiceringsindikator.pdf
2 Brekke, T. et. al. (2019). Hvordan bør vi måle forskningskvalitet? https://www.civita.no/ publikasjon/hvordan-bor-vi-maleforskningskvalitet. Se også Brekke, T. (2019). Akademika i endring – åpen publisering og forskningskvalitet. Nytt
Norsk Tidsskrift 36 (3) 280-287. https://www. idunn.no/nnt/2019/03/akademia_i_endring_
Kilde: Lone W. Fossum, Mellom incentiv og individ – leders bruk og holdninger til publiseringsindikatoren: studie av holdninger til og bruken av publiseringsindikatoren på individnivå ved OsloMet – storbyuniversitetet, 2019, masteroppgave i bibliotek- og informasjonsvitenskap, OsloMet.
Se også: «Tidsskriftimpakt: Et villedende mål på vitenskapelig kvalitet», av Per Ottar Seglen, publisert i forrige utgave av Forskningspolitikk , http://bit.ly/2I92wjP
Hovedbilde: John Anthony Hughes, OsloMet.