Kunnskapsdepartementet rapporterer at det skal lage en ny strategi for forskerrekruttering og karriereveier i høyere utdanning. Nå gjelder det å heve blikket.
Per Koch, Forskningspolitikk
«For å svare på de store utfordringene fremover er vi helt avhengig av kloke hoder og forskning i verdenstoppen som kan utvikle nye løsninger. Derfor skal vi lage en strategi for hvordan vi skal lykkes enda bedre med å tiltrekke oss, utvikle og holde på talentene», sier forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H).
NIFU ser allerede på hvor kandidatene ender i arbeidsmarkedet og på bruken av postdoktorstillinger.
Et system for store utfordringer
Asheim kobler også dette arbeidet opp mot bruk av forskning i møtet med store utfordringer:
«Koronakrisen har virkelig vist hvor sårbare vi som samfunn er i møte med store omveltninger. Som samfunn trenger vi omstillingsevne og fremragende forskningsmiljøer. Strategien skal derfor se nærmere på hvilke utfordringer særlig yngre forskere opplever. Med utgangspunkt i dette skal vi sette mål for framtidens karrierepolitikk i forskning og høyere utdanning. Vi skal foreslå tiltak og virkemidler for å nå målene og se på behovet for videre gjennomgang av dagens stillingsstruktur.»
Det er åpenbart en utfordring at systemet for norsk høyere utdanning ikke er satt opp for raskt å kunne møte nye utfordringer. Departementet viser da også til «manglende overordnet policy for målsettinger og dimensjoneringen av forskerutdanning og -rekruttering i og utenfor akademia» som en sentral utfordring.
Fordelingen av ressurser mellom fag og institusjoner reflekterer til en viss grad det norske samfunnets behov for kunnskap på områder som er spesielt viktige for norsk samfunnsliv og næringsliv. Mange av enhetene for forskning og utdanning ble etablert for å møte datidens spesifikke kunnskapsbehov, og svarer ikke nødvendigvis alltid på de utfordringene vi møter nå – eller vil møte i fremtiden.
Kalibreringen av utdanningstilbudene og rekrutteringen av vitenskapelig ansatte har dessuten ofte vært basert på enkle fremskrivinger og ikke komplekse analyser av fremtidens kunnskapsbehov. Studentenes egne valg har også vært bestemmende, og de ser ofte på hva slags kompetanse det er behov for i dag, ikke i morgen. Forskerne kan også lett havne i en form for innlåsing, idet det er tryggere å jobbe innenfor vel etablerte forskningsfelt og publisere i tidsskrifter for «gamle» disipliner.
Behov for omstilling og livslang læring
Samtidig må man også ta høyde for behovet for langsiktighet og kontinuitet i forskningen, og da spesielt den grunnleggende forskningen. Det er også vanskelig, om ikke umulig, å forutse alle fremtidige behov med stor sikkerhet. Studentenes valg og systemets innebygde treghet kan også levere kunnskap og kompetanse som kan brukes i møtet med store utfordringer. Dette har vi tydelig fått demonstrert i Norges håndtering av corona-krisen.
Fremtidsforskere understreker da også at future literacy (fremtidskompetanse) ikke dreier seg om å forutse fremtiden, men å bruke fremtidsscenarier til å utfordre fordommer og identifisere mulige utfordringer og muligheter. Det tilsier at man må lage systemer som er fleksible og omstillingsdyktige og ikke et rigid system som skal svare på det vi i dag tror blir fremtidens utfordringer.
Mange vil vel også hevde at det ikke lenger gir mening å se på norsk høyere utdanning som et system som leverer kunnskap med lang levetid. Det vil aldri være noe en-til-en-forhold mellom den kompetansen kandidatene har og den kunnskapen bedrifter og institusjoner trenger. Kunnskapsbehovene endrer seg for raskt.
I stedet kan det gi mer mening å se på høyere utdanning som det å oppøve evnen til kontinuerlig kunnskapsbasert, kritisk og kreativ læring. Utdanningen fortsetter der ute, i «livets skole». Universitetene og høyskolene skal ha lært kandidatene å lære.
Uansett er det viktig at dette arbeidet ikke reduseres til overforenklede fremskrivinger og et nærsynt fokus på dagens stillingsstruktur. Skal man utvikle et utdannings- og forskningssystem for omstilling, må man heve blikket.
Foto av kunnskapsminister Henrik Asheim (Kunnskapsdepartementet)