Bør universitetene og høgskolene måles på om studentene får jobb når de er ferdige med utdanningen? Skal finansieringen påvirkes av denne måloppnåelsen? På Stortinget har Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet gått inn for det. Høyre, Sosialistisk venstreparti og Kristelig folkeparti går imot.
Per Koch, redaktør Forskningspolitikk
Relevans
Det er mange gode argumenter for å knytte universitetene og høgskolene tettere opp mot samfunnets behov for kunnskap og kompetanse. Helt siden 1980-tallet har vi da også sett et sterkere fokus på samfunnsrelevans, nå i det siste eksemplifisert ved reorienteringen mot samfunnsutfordringer og bærekraftsmål. Institusjonene for høyere utdanning og forskning har mye å lære av samfunnet, og samfunnet har mye å lære av dem. Disse institusjonene er og må være en integrert del av samfunnet.
Men denne dreiningen har hele tiden vært basert på en forståelse av at institusjonene skal sørge for en type kunnskap og kompetanse som åpner for mer læring, i arbeidslivet og ute i samfunnet. Institusjonene skal bidra at til at studentene lærer seg å lære, lærer seg å tenke og utvikle sin evne til problemløsning. Slik skal universitetene og høgskolene sette folk i stand til å møte fremtidens utfordringer, også utfordringer vi ikke kjenner til i dag.
I økende grad blir de også bedt om å bidra med utdanningstilbud som hjelper enkeltmennesker, bedrifter og institusjoner med kontinuerlig læring, etter at de ansatte er kommet ut i arbeidslivet. Det gir mening.
Fagkunnskap går ut på dato
Man kan diskutere om det virkelig er sant at den teknologiske og kulturelle utviklingen går raskere i dag enn tidligere. Men det er helt klart at fagkunnskap har en kort holdbarhetsdato. Som en direktør i et stort norsk konsern sa til meg: «Vi forventer ikke at kandidatene skal være oppdatert på den nyeste teknologien. Universitetene og høgskolene har ikke det utstyret. Men vi forventer at de har evnen til å lære å bruke det, raskt og på en kreativ og kritisk måte.»
Dette gjelder også for profesjonsstudiene og i en viss grad for fagskolene. Innstillingen fra Utdannings- og forskningskomiteen understreker da også betydningen av livslang læring og at «ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse».
Likevel: Forslaget om å fordele deler av finansieringen ut fra en indikator for arbeidslivsrelevans synes å være basert på en relativt mekanisk og statisk forståelse av kunnskap og kompetanse. Universitetene og høgskolene skal produsere produkter (kandidater) som umiddelbart skal kunne tas i bruk av kundene (arbeidslivet). Institusjonene skal så belønnes for å utdanne studenter som raskt kommer i arbeid og i en jobb som passer godt overens med den utdanningen de har.
Det tar tid å justere utdanningsløpene
Men det tar tid å identifisere utfordringer og kompetansebehov. Det tar tid å utvikle et utdanningsløp. Og det tar tid å utdanne kandidater.
NIFU har dokumentert at det er svært vanskelig å forutsi hvor fremtidens etterspørsel etter kompetanse kommer, og det også under relativt korte tidsspenn. Dessuten: Selv de «mistilpassede» får som oftest en jobb der de får utnyttet sine kunnskaper og ferdigheter etter et par år.
Vi trenger for øvrig mer tverrfaglighet og mer læring på tvers av bransjer og samfunnsområder. Det er ikke noe galt i at folk gjør bruk av kompetansen sine andre steder enn opprinnelig planlagt. Tvert imot.
Institusjonene har videre en samfunnskritisk rolle. Fagene skal ha mulighet til å kritisere etablerte strukturer. Det er ikke sikkert den dreiningen etter kompetanse bedrifter og institusjoner etterspør alltid fører til at vi når de overordnede målene vi setter oss om bærekraft, velferd, sosial rettferdighet, ansvarlighet og nødvendig omstilling.
Tellekanter og insentiver
Mål og resultatstyringsindikatorer kan ofte få uventede konsekvenser. Institusjonene dreier gjerne virksomheten mot de tellekantene man har, og denne dreiningen kan gå ut over formål det ikke er like lett å måle. Bare se på hvordan den relativt marginale publiseringsindikatoren har vært med på å endre adferden i hele sektoren – på godt og vondt. Så selv om arbeidslivsrelevansindikatoren formelt sett bare vil styre en liten del av finansieringen av UH-sektoren, kan den få en stor effekt på institusjonenes virksomhet.
Det er nå flertall på Stortinget for innføring av en slik tellekant. Regjeringen har imidlertid fortsatt muligheten til å påvirke hvordan denne reformen blir gjennomført. Forslaget skal utredes og presenteres i en melding som kommer neste år.
Foto: rclassenlayouts