Innovasjon

Nytt nordisk læringsnettverk for tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk

I perioden etter andre verdenskrig har to ulike grunnfortellinger preget debatten om forholdet mellom forskning og samfunn. Den ene fortellingen handler om arbeidsdeling og avstand og viktigheten av å opprettholde dem. Den andre handler om samspill og samfunnsdialog og forutsetninger for å stimulere dem. Samspill, med tilhørende kompleksitet og dynamikk, er temaer som i økende grad har preget den europeiske forsknings- og innovasjonspolitiske debatten de siste 20 årene.

Elisabeth Gulbrandsen, spesialrådgiver, Norges forskningsråd

De siste 10 årene er debatten intensivert gjennom et engasjement i, med og for de store samfunnsutfordringene (Lund-deklarasjonen 2009) samt FNs bærekraftsmål fra 2015. Bakgrunnen er en erkjennelse av at de store sosio-tekniske systemene som gir oss energi, helse, matforsyning, transport og utdanning, ikke er bærekraftige.

Begrunnelsen for å bruke offentlige midler på forskning og innovasjon endrer seg tilsvarende. Det handler ikke lenger bare om markedssvikt eller systemsvikt, men også om transformasjonssvikt. Vi skal ikke bare bygge og fostre økosystemer som inkluderer forskning, teknologi og innovasjon, vi skal endre dem også.

Et krevende politikkområde

Forskningens samfunnsmessige gjennomslag og suksess gjør at den kan virke som de facto politikkutvikling. Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig å utforme en «politikk for forskning» (bedre rammer og vilkår for forskningsutførende nivå) eller «forskning for politikk» (forskning for sektorpolitikk/ produktutvikling, den såkalte «sektorinngangen»).

Det må fokuseres på den politikkutviklingen som drives fram mer direkte gjennom aktivitetene i sektoren selv. Vi har fått en debatt om forskningen og forskningsinstitusjonenes egen samfunnsmakt som har preget framveksten av det som nå stadig oftere omtales som «tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk» – motivert av transformasjonssvikt.

Tredjegenerasjons forskningspolitikk argumenterer for at grensene mellom forskning og politikk ikke er entydige og klare  kunnskapsintensive samfunn som våre. Noen kaller dette «den nye uoversiktligheten».

Forskningens samfunnsmakt er selvsagt helt legitim, men krever at det utvikles gode måter å utøve samfunnsansvar på. Avhengigheten mellom aktørene øker, og dette gjør styringsordninger basert på avstand og klar arbeidsdeling – som for eksempel mål- og resultatstyringsregimer – mindre produktive i forhold til store samfunnsutfordringer. Forsknings- og innovasjonspolitikken får dermed også nye styringsformer og arbeidsmåter å vurdere. Forsknings- og innovasjonspolitikk er i ferd med å bli et svært krevende politikkområde.

Læringsnettverk for tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk

Dette var bakteppet som motiverte 6 nasjonale organisasjoner med oppgaver knyttet til forsknings- og innovasjonspolitikk til å danne et konsortium i 2016; Transformative Innovation Policy Consortium (TIPC) i den hensikt å øke læringskapasiteten i egen organisasjon relatert til store samfunnsutfordringer.

Etter et første pilotår med utvikling av innovasjonspolitiske diagnoser for deltagerlandene, samlet konsortiet seg om et femårig program med hovedvekt på læring fra policyeksperimenter hos partnerne. Diagnosene og de nasjonale eksperimentene ble presentert på konsortiets konferanse i Pretoria i september 2017: Prospects for Transformative Innovation Policy.

I arbeidsprogrammet står behovet for lærende følgeevalueringer (formative and concurrent evaluations) knyttet til policyeksperimenter sentralt. I tillegg er utvikling av kurs- og undervisningsopplegg vektlagt.

Tidlig i konsortiets arbeid ble det tydelig at tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk også treffer forskersamfunnet på nye måter. I en artikkel publisert i Science and Public Policy (2018) – «Next-Generation Innovation Policy and Grand Challenges» – drøfter Stefan Kuhlmann og Arie Rip dette. De konkluderer på følgende måte:

«… coping with Grand Challenges is a challenge in its own right, for policy as well as for science, technology and innovation actors».

Dette har motivert konsortiet til et samarbeid med tre forskernettverk – Eu-SPRI, Globelics og Sustainability Transitions Research Network – om utvikling av en forskningsagenda knyttet til tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk. Starten ble markert på konsortiets konferanse i 2019.

TIPC er nå midtveis i sitt femårige program for å gi substans til tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk. Konsortiet har vokst raskt, og det er dannet regionale TIP-nettverk i Afrika og Latin-Amerika.

Nytt nordisk nettverk for innovasjonspolitikk

I høst samles de nordiske deltagerne i TIPC – Vinnova, Business Finland og Norges forskningsråd – i et nytt nordisk nettverk: Nordic TIP Hub. Et felles utgangspunkt for de tre er OECDs gjennomganger av landenes innovasjonspolitikk (2016–2017) der utfordringer knyttet til store samfunnsutfordringer sto sentralt.

OECD fremhever i den sammenheng at det er behov for å investere i strukturer for eksperimentering og for oppskalering av velfungerende løsninger. For Norges del ble også læringskapasiteten i sektoren tematisert med henvisning til en analyse av 21- prosessenes samfunnsansvar (side 175–177).

Ved å dele erfaringer fra policyeksperimenter i de nordiske landene, er ambisjonen å komme videre med felles utfordringer gjennom å bygge læringsnettverk, kapasitet og kunnskap. COVID-19 fører til eksperimentelle måter å samhandle på – også i TIP-sammenheng. I løpet av tre digitale økter i september–oktober kommer deltagerne sammen i interaktive øvelser basert på aktuelle prosjekter i de tre organisasjonene. Dette året er det et særlig fokus på Vinnovas eksperimenter knyttet til utvikling av partnerskap for missions , mens utvikling av framtidskompetanse vil prege nettverkets aktiviteter i 2021.

Hovedbilde fra TIPC-arrangement ved Universitetet i Sussex Foto:  TIPC.