Per Koch, redaktør, Forskningspolitikk
På mange måter føles det som om vi er statister i en dårlig Hollywood-film: Global pandemi møter vaksinenektere. «Alternative fakta» blir fulgt av en okkupasjon av den amerikanske kongressen. Klimakrisen blir møtt med ville konspirasjonsteorier. 15 prosent av amerikanerne tror nå at landet er kontrollert av pedofile djeveldyrkere.
Det er vel bare et spørsmål om tid før vi får beskjed om at jorda er besøkt av utenomjordiske vesener. Og ganske riktig: Pentagon, Obama og flere forskere har nå bekreftet at amerikanske marinefartøy, fly og militære installasjoner har hatt besøk av fremmede objekter som ikke følger naturens lover. Det er lite trolig at russerne eller kineserne har slik teknologi, så en populær hypotese akkurat nå er at vi har besøk av fremmede fra andre dimensjoner (sic!).
Ikke vet jeg om dette medfører riktighet. Her er det grunn til en sunn skepsis. Men for meg er alt dette tegn på at den tradisjonelle forestillingen om at vi lever i en verden fundert på en trygg og forutsigbar vitenskap og en rasjonell og kunnskapsbasert diskurs knaker i sine sammenføyninger.
Troen på en slik kultur går tilbake til senrenessansen og opplysningstiden, noe Kjetil Rommetveit kommer inn på i denne utgaven av Forskningspolitikk.
Han viser til at omfanget, kompleksiteten og endringstakten i den utviklingen vi står overfor skaper store problemer for en universitetskultur som er vant til lange tidslinjer, disiplinbasert forskning og stor autonomi. Jeg vil legge til at de sosiokulturelle endringene som følger med den nåværende digitale transformasjonen, ikke bare har skapt en utrygghet som gjør at mange søker tilflukt i enkle konspirasjonsfortellinger og nye former for heksejakt, men at den samme revolusjonen også har gitt oss verktøy som gjør det mye enklere å spre slike narrativer.
Samtidig kan det nå se ut som om både forskere, politikere og andre samfunnsaktører på en for naiv måte har solgt budskapet om at vitenskapen er en rasjonell, objektiv og uavhengig kilde til sannhet. Alle som har studert vitenskapens historie, vet at forskere kan være så irrasjonelle som alle andre mennesker, at vitenskapelige «sannheter» jevnlig blir erstattet av andre «sannheter» og at forskningen ofte blir brukt i kampen om makt og kulturelt hegemoni.
Vitenskapens store styrke er at den gir oss etterprøvbare metoder for en kritisk diskurs omkring teorier og funn, ikke at den til enhver tid sitter inne med sannheten. Men når du selger forskning som Sannheten med stor S, er det ikke rart at mange mister tiltroen når forskerne skifter mening eller politikere velger de resultatene som passer dem best. Jeg tror det hadde vært bedre å kommunisere usikkerheten og det faktum at forskning er en prosess.
Det er mulig det amerikanske forsvaret har holdt tilbake UFO-dataene fordi det kan se ut som om de ikke er i stand til å forsvare landet mot disse unidentified aerial phenomena. Det kan også være at de har trodd at det å gå ut med slik informasjon, vil undergrave forsvarets seriøsitet og ledernes karrierer. UFO-teorier er, som kjent, normalt forbeholdt konspirasjonsteoretikere og tenåringsgutter.
I ettertid er det lett å se problemene med å holde tilbake slike funn. Ideen om at myndighetene holder tilbake informasjon er blitt bekreftet, noe som ytterligere svekker tilliten mellom eliten og allmennheten. Og nå som de har mistet kontrollen over UFO-fortellingen, fylles den opp med enda mer fantastiske spekulasjoner, samtidig som de fleste seriøse forskere vil kvi seg for å ta i temaet. Ikke noe av dette er bra.
Vi trenger en skikkelig diskusjon om hvordan forskningens rolle i samfunnet skal forstås og presenteres.
Et PS om forskningens plass i samfunnet
Etter at jeg skrev denne lederen for den trykte utgaven av Forskningspolitikk, kom jeg over følgende ferske TEDx Talk- video av Alex Dainis. Hun er en genetiker som nå arbeider med forskningsformidling.
Hun viser blant annet til at skolen bidrar til at mange misforstår forskningens sanne natur. Skolebøkene må med nødvendighet overforenkle sine presentasjoner av forskning, noe som gir elevene et inntrykk av at en vitenskapelig «sannhet» alltid er et uforanderlig enten/eller. Enda vanskeligere blir det naturlig nok om skolelærdommen ble tilegnet på 1960-tallet.
Pressen er med på å forsterke denne tendensen, idet de ofte populariserer bort alle nyanser under klikkagnaktige overskrifter. Dainis’ eksempel er et godt et: Én dag er kaffe godt mot Alzheimer. Dagen etter er overskriften at kaffe bidrar til demens.
Men disse kaffeartiklene inneholder i hvert fall historier som betyr noe for oss og våre nærmeste. Det er ikke uten grunn at Dagbladet og VG har så mange forskningsbaserte forsider om flått, kreft, diabetes og demens. Dainis viser til at historier kommuniserer bedre enn data. Skal man motvirke dagens manipulasjon av folks følelser gjennom misvisende presentasjoner av forskning, må forskerne selv bli gode historiefortellere. De må bevege seg fra abstrakte forestillinger om hva – for eksempel – klimakrisen vil bety for kloden, til hva klimakrisen kan komme til å bety for deg og dine.
Forskningspolitisk medfører dette at vi må bevege oss fra forestillingen om at forskningsformidling er en enveis overføring av «fakta» til en uvitende befolkning til en samtale der forskerne aktivt setter seg inn i mottakernes livsverden, deres drømmer og behov. Fakta får ikke folk til å skifte mening. Men ser de sine egne liv reflektert i den fortellingen som blir presentert, kan de faktisk endre standpunkt. Da er de også mer villige til å akseptere nyanser og usikkerhet.
Forskningspolitisk betyr dette også at vi må slutte å se på forskning som noe som befinner seg utenfor samfunnet. Forskning, forskere og forskningsresultater er en del av en sosial diskurs og en kulturell kamp som er langt større enn debatten om vitenskapelige resultater. Forskerne og forskningsinstitusjonene må derfor ta sin del av ansvaret for den måten deres forskning blir kommunisert på og virker i samfunnet. De fleste forskningsinstitusjoner har strategier for forskningsformidling. Færre har strategier for samfunnsanalyse og forskningsdialog.
Dette er også et nasjonalt forskningspolitisk anliggende. Dette er ikke primært et spørsmål om forskningsetikk. Den pågående diskusjonen om ansvarlig forskning og innovasjon er mer relevant, men selv den mangler ofte tanker om forskningens kulturelle effekter. Her snakker vi ikke om hvordan forskningen kan bidra til innovasjoner som påvirker klimaet. Her snakker vi i stedet om hvordan forskningen påvirker folks oppfatning av klimakrisens betydning og hvordan det igjen påvirker deres adferd.
Dette er en forskningspolitisk problemstilling også av en annen grunn. Alle som gjør bruk av forskning i policy-utvikling, må også forholde seg til det faktum at borgerne ikke er passive mottakere av informasjon. De er aktive deltakere i en bredere diskusjon basert på reelle behov, imaginære fordommer, behov for trygghet og en ofte høyt relevant livserfaring. Dainis bruker pandemien som et eksempel her. Mens vaksineutviklingen var en suksess, skapte forskningskommunikasjonen store utfordringer. Det er mye å lære av den prosessen.
Kan forskningen bidra til rasjonalitetens sammenbrudd? Ja, den kan faktisk det. Den er ikke den vaksinen mot fordommer og illusjoner mange trodde den var. Men forskningen beriker fortsatt samfunnet og den demokratiske debatten med en metode og med resultater som gjør det mulig å bringe en kunnskapsbasert korreks inn i debatter som ellers lett ender opp i lekeplassens «Derfor det!!!» Vårt demokrati trenger forskningen.
Illustrasjon: kts-image