– Medisinske forskningsartikler inneholder mer beskrivelser av observasjoner og data og
mindre direkte uenighet og diskusjoner, enn hva som er vanlig i andre disipliner og sjangre.
Disse kjennetegnene er med på å skape en form for vitenskapelig fellesskap innenfor et
fagfelt, sier førsteamanuensis Daniel Lees Fryer ved Høgskolen i Østfold.
Nina Skajaa Fredheim, seniorrådgiver, Høgskolen i Østfold
Alle vitenskapelige tekster preges av den kulturen som er typisk for den aktuelle disiplin og sjanger. Ifølge Fryer kommer ikke forfatternes egne stemmer like tydelig frem i de medisinske tekstene i forhold til hva som kanskje er vanlig innenfor andre disipliner og sjangre. Dette er kanskje ikke er så overraskende, ifølge ham, da forskningsartiklene kan ha over 50 medforfattere.
Fryer gav nylig ut boka Engagement in Medical Research Discourse, der han har sett på både typiske og atypiske trekk ved medisinske forskningsartikler.
– Det snakkes mye om vitenskapelige miljøer uten at vi alltid er klar over hvordan disse miljøene skapes, opprettholdes og noen ganger trues gjennom tekst, forklarer Fryer. I tillegg til å inneholde informasjon, er vitenskapelige tekster også med på å skape et fellesskap, noe mellommenneskelig.
Av de 100 mest siterte artiklene innenfor generell medisin har Fryer sett nærmere på 50. Her har han sett på både språklige og ulike visuelle uttrykk som bilder og grafer som på forskjellige måter er med på å skape mening og dialog.
Få tegn til uenighet
Et av funnene han gjorde var at uenighet mellom forskere forekom sjelden i de vitenskapelige artiklene han undersøkte. Og dersom det var tegn til uenighet, viste det seg på en veldig diskret måte.
Grunnene til dette kan være flere, mener Fryer.
– Det kan skyldes forsiktighet; at forfatterne vil være helt sikre på at de ikke har misforstått det de siterer eller viser til i teksten. Det kan også skyldes kollegiale hensyn, at de ikke vil være for krasse mot kollegaer eller andre forskningsgrupper. Eller det kan rett og slett handle om høflighetsstrategier, at man ikke ønsker å tape ansikt
eller at andre skal tape ansikt. Slik har det ikke alltid vært, men over tid har disse strategiene
blitt normalisert.
Medisinske tekster kjennetegnes i større grad av å være beskrivelser av observasjoner og data og ikke i så stor grad preget av mellommenneskelige faktorer, forteller han. Det betyr ikke at disse faktorene er fraværende, noe som ikke alltid kommer fram når man sammenligner ulike fagfelt. De er bare ikke like synlige.
Akademiske tekster kan ses på som samtaler mellom forskere
Et akademisk språk er den skrive- og talestilen som brukes av faglige kolleger innenfor forskning og utdanning. Og hvert fag har altså sin fagtradisjon og sin språkbruk, skrivestil og sjanger.
En ung forsker som skal skrive for første gang, må lære seg akademisk skriving, men også lære om hvordan forskere uttrykker seg gjennom det visuelle. De må være bevisste på det de leser, men også på at det de selv produserer, preges like mye av visuelle symboler og uttrykk som av selve den skriftlige teksten.
Ifølge Fryer er ikke den ene måten å skrive vitenskapelige tekster på nødvendigvis bedre eller dårligere enn en annen måte, men det er viktig for forskere og andre som jobber med tekst- og diskursanalyse, å være klar over og forstå at det er ulike trekk ved den spesifikke sjangeren de ser på.
Vi må forstå samtalen for å forstå hvordan kunnskap skapes og deles
Fryer er ikke så opptatt av hva forfatterne av artiklene han studerer skriver om, men hvordan de skriver om det. Ifølge ham har forskere en dialog eller en samtale seg imellom gjennom disse tekstene, der de utveksler informasjon og forhandler om relevansen og viktigheten av denne informasjonen.
– Det å forstå denne samtalen eller disse samtalene, er en viktig del av det å kunne delta i samtalen, sier Fryer.
Tekstene forteller oss også noe viktig om hvordan kunnskap skapes og forhandles i visse vitenskapelige institusjoner og miljøer. Hvor bastant for eksempel en konklusjon er, og hvilke elementer som danner grunnlaget for konklusjonen, er vesentlige trekk ved en tekst.
Uttrykk som «dette viser at» og «dette tyder på», og ord som «kan», «bør» og «må», er eksempler på språkbruk som Fryer ser på i sitt forskningsmateriale, og som sier noe om hvor bastante eller lite bastante forfatterne er i sine tolkninger og konklusjoner.
Ifølge Fryer har statistikk også noe å si for relasjonen mellom teksten og leseren. Det handler ikke bare om å analysere relasjoner mellom tallfestede dataobservasjoner.
Visuelle uttrykk er med på å gi en bestemt mening
Det å kunne uttrykke seg akademisk, handler ikke bare om det språklige. Tekstkompetanse handler også om hvordan man uttrykker seg visuelt, og som i tekstene Fryer har sett på, også matematisk.
– Det er viktig å se på hvordan disse ressursene fungerer sammen, og at helheten henger nøye sammen, forklarer han.
Hvordan visuelle uttrykk er presentert, for eksempel som bilder eller tegninger, har betydning for inntrykket det gir av å være noe konkret eller mer abstrakt, og dermed hva slags forhold som bygges mellom teksten og leseren.
– Et fotografi av en blodåre gir inntrykk av å være et spesifikt eksempel, men brukes det i stedet en tegning, kan det bli mer som en modell for blodårer generelt, sier han.
Boka Engagement in Medical Research Discourse – A Multisemiotic Approach to Dialogic
Positioning er Open Access, med støtte fra høgskolens bibliotek og høgskolens språksatsing.
Foto: Fredheim