Det er mange som ikke ser nyansene og kompleksiteten i det norske forsknings- og utviklingssystemet. Dette gjør at norsk politikkutforming på dette området svekkes og at man ikke får utnyttet de mulighetene mangfoldet gir.
Carina Hundhammer, leder for høyere utdanning og forskning, Abelia
FoU-systemet på 1-2-3
I Norge sier vi at vi har tre FoU-utøvende sektorer: universitets- og høyskolesektoren (inkludert helseforetak med universitetssykehus), næringslivet og instituttsektoren.1
Det er i mange sammenhenger krevende å snakke om forskningsinnsats på utvalgte tematiske områder, fordi definisjonen av forskning og utvikling omfatter to ganske så forskjellige måter å utvikle ny kunnskap på.
Næringslivet står for hele 46 prosent av all FoU-aktivitet i Norge i 2019. Der er tyngden mer på U-en (utviklingsarbeidet) enn på F-en (forskningen).
Et godt eksempel på dette finner vi innenfor FoU på IKT. Der er næringslivet den desidert største aktøren. Der har man størst fokus på utvikling av programvarer, brukergrensesnitt og tjenester. Det fører til at FoU-andelen blir høy, men forskningsandelen er i realiteten mye lavere enn tallene kan gi inntrykk av (Kilde: NIFU, 2021:12).
Universitets- og høyskolesektoren stod for 34 prosent av total FoU-aktivitet i Norge i 2019. Selv om denne sektoren fremstår som relativt homogen i dag, er også dette en sektor med både statlige og private aktører, og med ulik andel grunnfinansiering. Noen enheter er primært innrettet mot fagdisipliner og akademiske mål, mens andre heller mer mot det praksisnære.
En annen sentral del av det norske FoU-systemet er forskningsinstituttene. Disse instituttene stod for 20 prosent av all FoU i 2019. Forskningsinstituttene har i hovedsak vokst fram gjennom siste halvdel av 1900-tallet.
Noen av de teknisk-industrielle instituttene ble etablert i etterkrigstiden, for mer enn 70 år siden, for å bistå med å få norsk industri opp å gå igjen etter krigen. De regionale instituttene kom på 1970–1980-tallet, og på 1980-tallet ble en del statlige institutter flyttet ut av departementsstrukturen for å få en armlengdes avstand til myndighetene. Mange ble til selvstendige stiftelser eller selskaper.
Ut fra dette kan man si at instituttene mer eller mindre er delt inn i fire grupper ut fra hvordan de ble etablert: (1) institutter etablert av de tidligere forskningsrådene, (2) institutter etablert på regionale og andre, private, initiativ, (3) institutter etablert av departementene som sektorpolitiske virkemidler og (4) institutter etablert av private/ næringslivet (bransjeinstitutter).2
I norsk forskningspolitikk kan det virke som om forskningsinstituttene er en sektor som nesten alltid faller utenfor, både retorisk og politisk. Hvem er disse mystiske instituttene, hva er deres rolle, og hvorfor får de så lite oppmerksomhet i politikkutformingen – selv om alle evalueringer viser at dette er en sentral og viktig sektor for Norges omstillingsevne og samfunnsliv?
Hvem er egentlig disse forskningsinstituttene?
Forskningsinstituttene kan også deles opp i tre undergrupper basert på finansiering.
Vi har 32 forskningsinstitutter som er private, ideelle og har forskning som et hovedformål, og som også er en del av den statlige grunnfinansieringen over Forskningsrådet.
Den andre undergruppen er statlige institutter som i stor grad finansieres direkte av staten, og som har forvaltningsoppgaver. Man har også en tredje gruppe offentlige institusjoner som forsker, men som har et annet
hovedformål.
De 32 instituttene som har grunnfinansiering, representerer en særnorsk sektor. I andre land vi liker å sammenligne oss med, er mange av instituttene innfusjonert i universitets- og høyskolesektoren, eller de er definert innunder næringslivet på en måte som gjør at man ikke ser et så tydelig sektorskille som i Norge.
Bransjeorganisasjonen for forskningsorganisasjoner i Europa ønsker å se til Norges definisjon av institutter for å kunne få en felles definisjon av og tydeligere rolle for disse, dette for å vise hvilken effekt denne sektoren har på samfunnet.
Svak grunnfinansiering
Forskningsinstituttene med grunnfinansiering er private, uavhengige og kan ikke betale utbytte, alt overskudd går tilbake til forskning ved egen organisasjon.
De må også hente inn forskningsmidler gjennom oppdrag eller i åpen konkurranse om offentlige FoU-midler, der Forskningsrådet er den største konkurransearenaen ved siden av EUs rammeprogram for forskning og innovasjon.
Den statlige grunnfinansieringen for disse forskningsinstituttene er den laveste i hele Europa: ca. 10 prosent. Til sammenligning er UH-sektoren i Norge på topp med en gjennomsnittlig grunnfinansiering på 70 prosent.
For å kunne få statlig grunnfinansiering må man godkjennes gjennom kriterier satt av Kunnskapsdepartementet og som forvaltes gjennom egne retningslinjer i Forskningsrådet. I Forskningsrådets synteserapport fra 2018 kan vi lese at «formålet med den statlige basisfinansieringen av forskningsinstitutter er å sikre en sterk instituttsektor som kan tilby næringsliv og offentlig sektor relevant kompetanse og forskningstjenester av høy internasjonal kvalitet».
Dette er et samfunnsoppdrag som er spesielt viktig for næringslivet, som må bygge opp kunnskap som det per i dag ikke er betalingsvilje til, eller som trenger kunnskap og teknologi som ennå ikke er moden nok til å tas ut i markedet. De kundeorienterte instituttene kan hjelpe dem med dette. En av grunnene til at så mange bedrifter klarer seg med mye U og lite F, er at instituttene hjelper dem med F-en.
Instituttene møter også krav om spredning av resultater og et ønske om å benytte resultatene videre inn i nye sektorer og fagområder. Den vitenskapelige kvaliteten skal være like god som for annen forskning. Undersøkelser viser at kvaliteten på grunnforskning og anvendt forskning er like god; forskjellen ligger mer i relevans. På tross av alt dette er grunnbevilgningene lave.
Syv ting vi bør vite om forskningssystemet
Det er derfor minst syv ting man bør vite om FoU-systemet som kan bidra til å gjøre beslutninger og politikkutviklingen bedre:
- Norsk forskning og utvikling er dominert av tre hovedsektorer: universiteter og høyskoler, næringslivet og forskningsinstitutter.
- FoU-systemet består av både statlige, private og ideelle aktører.
- Forskningsinstituttene er primært fordelt på tre kategorier med ulik grad av finansiering av staten.
- Forskningsinstituttene som er underlagt grunnfinansieringsordningen, har den laveste grunnfinansieringen i Europa.
- Forskningsinstituttene må tilfredsstille strenge kriterier gitt i retningslinjene som skal bidra til vitenskapelig kvalitet, internasjonalisering og en driv for samarbeid.
- Forskningssystemet er bygget opp over lang tid og har vært preget av godt samarbeid, komplementaritet og økt konkurransekraft.
- Det er i ferd med å etablere seg en ubalanse i FoU-systemet og den norske modellen, der ulike typer institusjoner blir presset til å bli mer like, samtidig som konkurransevilkårene blir mer ulike.
På tide med en helhetlig politikk
Det paradoksale med dette er at man ikke ser på FoU-systemet som et helhetlig system. Det gjøres for eksempel endringer i politikken overfor UH-sektoren uten at man ser på hvilke konsekvenser dette får for andre deler av systemet, herunder instituttsektoren.
Den norske modellen med tverrsektorielt samarbeid mellom UH, næringslivet og institutter har vist seg slagkraftig. Da er det et paradoks at sektoren som siden etterkrigstiden har stått på for å styrke læringen og nyskapingen i næringslivet og offentlig sektor, instituttsektoren, svekkes gjennom svake rammevilkår.
1 Se for eksempel Indikatorrapporten 2019
2 Forskningsrådet, Synteserapporten, 2018
Foto Sverre Hjørnevik og NGI