Regjeringen vil heve næringslivets forskning og utvikling til 2 prosent av BNP innen 2030. Det betyr en dobling på åtte år. Ambisjonene er det lite å si på. Men kanskje er politikken selv det største hinderet?
Ambisjonen om å øke næringslivets forskning og utvikling (FoU) har vært en klar prioritering i Norge helt siden 1970-tallet. Omtrent like lenge har vi konstatert at det hos oss er næringslivet som henger etter, mens den offentlige FoU-innsatsen er på innhøyt internasjonalt nivå.
Det framgår også av Hurdalsplattformen, hvor regjeringen vil «vidareføre treprosentmålet i forskingspolitikken og leggje fram ein strategi for at forsking og utvikling i næringslivet skal utgjere 2 prosent av BNP innan 2030».
Litt avhengig av hvordan vi regner, er avstanden til 2-prosentmålet i dag 30–40 milliarder. Samtidig er det offentlige allerede i mål med sin 1-prosent (se figur). Strengt tatt betyr det at den offentlige innsatsen har nådd taket, mens den private skal dobles.
Den strategien som skal løse det, bør være knakende god. Men når det først skal lages en strategi, er det verdt å reflektere over hvor skoen trykker og hva som egentlig kreves.
Svakt begrunnet
Bakgrunnen for 3-prosentmålet er som kjent EUs Lisboa-strategi fra tidlig på 2000-tallet. Her var målet å tette det økonomiske gapet mellom EU og konkurrentene USA, Japan og Sør-Korea. De tre sistnevnte hadde alle på det tidspunktet en FoU-innsats på rundt 3 prosent av BNP, mot EU-landenes 1,9 prosent.
Ved å øke til 3 prosent innen 2010, hvorav 2 prosent fra næringslivet, skulle EU bli «verdens mest kunnskapsintensive og konkurransedyktige økonomi». Målet utløste en rekke strategi- og oppfølgingsprosesser, både på europeisk og nasjonalt nivå.
Norge var intet unntak, og adopterte det samme målet fra 2005. I dag kan vi konstatere at både EU og Norge har en FoU-innsats på 2,3 prosent av BNP, og begge er langt unna målet om 2-prosent for næringslivet.
Upresist mål
Til å være så kostbart og krevende er 3-prosentmålet overraskende slumsete formulert, ikke minst når det gjelder ansvarsdelingen mellom staten og næringslivet. For hva menes egentlig med «næringslivets FoU»?
Er det den aktiviteten som utføres i næringslivet eller den som finansieres av næringslivet? Avgrenser vi «næringslivet» til private bedrifter, eller inkluderer vi også næringsrettede institutter, slik OECD og Eurostat gjør med kategorien «foretakssektoren»?
Og hva med utenlandske og andre private kilder? Disse spørsmålene er ikke flisespikkeri. Forskjellen på den smaleste og bredeste forståelsen utgjør ca. 10 milliarder for Norges del. Ved å velge den «billigste» målformuleringen, kan avstanden til målet reduseres med en fjerdedel.
Vel så viktig er de politiske implikasjonene. Hvis målet kun er å øke næringslivets egen finansiering, begrenses statens rolle til indirekte stimulering og tilrettelegging. Men hvis hensikten er at det skal foregå mer forskning og utvikling i næringslivet, åpnes døren for at økningen også kan finansieres av det offentlige, blant annet gjennom offentlige innkjøp og støtte gjennom næringsrettede institutter. Slik kan avstanden til målet bli vesentlig mindre, samtidig som myndighetene får flere knapper å trykke på.
Ingen sinke
Å øke næringslivets FoU handler heller ikke om å snu en negativ trend. Norsk næringsliv har hatt en sterk vekst i FoU-investeringene over flere tiår. Veksten har vært fullt på høyde med det offentliges innsats og vesentlig sterkere enn hos våre nordiske naboland.
Det er derfor all grunn til å avlive myten om norsk næringsliv som FoU-sinke. Problemet er bare at målet er så høyt, og at det øker i takt med BNP-veksten.
Mastere inn i utvikling, ikke doktorer inn i forskning
En annen utbredt misoppfatning er at mer FoU i næringslivet vil kreve tusenvis av nye forskere med doktorgrad. Næringslivets FoU-aktivitet handler nemlig primært om utviklingsarbeid (U) og mindre om forskning (F). Fordelingen er ca. 80/20, og det samme mønsteret finner vi i andre land.
I det såkalte Barcelona-målet fra 2002 konstaterte derfor EU at: «the great majority of R&D is industrial development work rather than scientific research; thus, the major expansion of R&D will have to be development-focused».
Og hva er så utviklingsarbeid? Jo, fritt etter OECDs definisjon handler det om eksperimentelt, systematisk og kreativt arbeid hvor utfallet er forbundet med usikkerhet. Utviklingsarbeid kan bygge på forskning, men behøver ikke å gjøre det. Det kan også bygge på praktisk erfaring.
Av norsk næringslivs totale FoU-personale i 2019 var det kun 6 prosent som hadde doktorgrad. Heller ikke den fordelingen er spesielt uvanlig internasjonalt. En eventuell dobling av FoU-innsatsen i næringslivet vil derfor først og fremst kreve at flere med høy utdanning engasjeres i næringslivets utviklingsprosjekter. Med en høyt utdannet befolkning og et næringsliv i omstilling burde det være både nødvendig og naturlig.
Satser mest der skoen trykker minst
En tredje myte som bør knuses, er at norsk næringsliv har lite FoU fordi de mange småbedriftene trekker innsatsen ned. I virkeligheten er det motsatt.
I Europa er det nesten ingen land som har mer FoU i små og mellomstore bedrifter enn Norge. Kun Island og Belgia ligger foran Norge i FoU-intensitet for bedrifter med under 50 ansatte. Det er altså ikke her vi henger etter.
Likevel er mye av det næringsrettede virkemiddelapparatet rettet mot nettopp små og mellomstore bedrifter. Brorparten av Innovasjon Norges støtte treffer små bedrifter. Og Skattefunn-ordningen, vårt desidert største enkeltvirkemiddel, er en utpreget SMB-ordning. Vi satser altså mest der skoen trykker minst.
It’s «the næringsstruktur», stupid!
Er det så de store bedriftene som har forsømt seg og ikke forstått verdien av FoU? Heller ikke det er en riktig påstand. Innenfor hver enkelt næring er nemlig FoU-innsatsen i norsk næringsliv fullt på høyde med andre land, også medregnet de store bedriftene. Det gjelder blant annet innenfor olje og gass og metallvarer. I noen næringer er vi til og med blant de mest FoU-intensive, for eksempel innenfor IKT- og informasjonstjenester og bank og forsikring.
Mange rynket på nesen da DNB for noen år siden figurerte som Norges største FoU-bedrift. «En bank kan da ikke ha så mye forskning!?», ble det sagt. Det har de neppe heller. Men de har trolig mye utviklingsarbeid, i likhet med næringen ellers i Norge og internasjonalt.
Norges «problem» er altså at vi har mye verdiskaping i næringer med generelt lite FoU, og tilsvarende lite verdiskaping i næringer hvor det er vanlig med mye FoU.
To hovedveier til Rom
Når regjeringen gjenopptar 2-prosentmålet, er det altså en formidabel strukturutfordring de gir seg i kast med. Mener de alvor, er det grovt sett to veier til målet:
1) Vi kan gjøre det på vår måte, det vil si satse mer der vi allerede er langt framme og sprenge alle rammer for hva som er gjengs FoU-aktivitet i småbedrifter, ressursbaserte næringer og tjenesteytende sektor.
2) Eller vi kan ta 2-prosentmålets underliggende rasjonale på alvor, det vil si at det handler om å kopiere de antatt beste, det vil si bli som Sverige og Sveits. Da er det bare én ting å gjøre: Raskest mulig utvikle en håndfull store industribedrifter i FoU-intensive næringer som farmasi eller data og elektronisk industri.
I begge tilfeller handler det om å bli noe ganske annet enn det vi er i dag. Spørsmålet er hvordan det henger i hop med en næringspolitikk som vil videreutvikle petroleumsnæringen og bygge framtidens næringsliv på toppen av den næringsstrukturen vi har i dag.