Et Senterparti-kontrollert Kunnskapsdepartement kutter i støtten til Regionale forskningsfond og vil legge ned fondet i Oslo. Hva i all verden er det som foregår?
Av Per Koch, Forskningspolitikk
Jeg kan huske intense diskusjoner fra min tid i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet/Kunnskapsdepartementet om nytten av å sette av egne midler til forskning i og for regionene. Det var mange som var bekymret over at de offentlige FoU-midlene ville bli «smurt for tynt utover», at vi ville få «et forskningsråd på hvert nes» og at «grunnforskningen ville tape.»
Disse diskusjonene reflekterte langvarige og overlappende skillelinjer i norsk forskningspolitikk, både utenfor og innenfor dette departementet.
Diskusjonene speilet kampen mellom såkalt «fri» grunnforskning og strategisk anvendt forskning, mellom «effektiv konsentrasjon» og «gjødslende mangfold» og naturligvis (som i all norsk politikk) kampen mellom by og land.
Forskningspolitisk bevisstgjøring
Etter hvert som de regionale virkemidlene begynte å virke, var det imidlertid mange skeptikere som i hvert fall aksepterte den politiske nytten av regional forskning. Forkjemperne for mer penger til forskning hadde nå allierte «på hvert nes», som alle argumenterte for mer penger til forskning – i fylkene og på Stortinget.
Dette var til stor hjelp for forskningens forsvarere i departementene.
Regionale innovasjonssystemer
Denne tiltakende aksepten skyldtes også en endret forståelse av forskningens rolle for innovasjon og omstilling, et skifte som for alvor begynte med OECDs Technology/Economy Programme på begynnelsen av 1990-tallet og med begrepet «nasjonale innovasjonssystemer.»
Målet for politikken ble nå å hjelpe bedriftene til å utvikle en god kapasitet til læring, nettverksbygging og endret adferd i samspill med andre aktører. Forskning ble ett av mange verktøy bedriftene kunne bruke til å innovere, om de nå fant forskningen innomhus, i andre bedrifter eller ved universiteter og forskningsinstitutter.
I Norge viste forskningen at det norske innovasjonssystemet var preget av et intenst samspill mellom by og land og mellom hovedstaden og resten av landet. Industrien hadde for det meste flyttet ut av byene, men bedriftene gjorde aktiv bruk av kunnskap og kompetanse utviklet andre steder. Du fant ikke mange verft eller fabrikker i Oslo, men hovedstaden hadde mange tjenesteytende bedrifter som betjente hele landet. Forskerne fant også at de regionale nettverkene spilte en spesielt viktig rolle, blant annet gjennom såkalte regionale næringsklynger.
Forskerne fant mye av det samme når det gjaldt offentlige institusjoner.
2010: Regionale forskningsfond (RFF) blir opprettet
På denne bakgrunn ga det god mening å etablere regionale forskningsfond i 2010. Forskningsfondene skulle på den ene siden supplere de innovasjonspolitiske virkemidlene man fant i institusjoner som Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd, og på den andre siden knytte forskningsmiljøene tettere opp mot regionale behov og regionale aktører.
Tilskuddsordningen ble opprinnelig organisert med syv fondsregioner. Regionreformen førte imidlertid til at antallet ble utvidet fra syv til elleve fra og med 2020. Det var da RFF Oslo ble skilt fra RFF Viken som et eget fond.
Fondenes formål
Ordningen skal «styrke regionenes forskningsevne gjennom tilskudd til forskning og innovasjon og gjennom mobilisering til økt FoU-innsats». Fondene skal støtte opp under regionens prioriterte innsatsområder, og bidra til langsiktig, grunnleggende kompetansebygging i regionens forskningsmiljøer. De skal også støtte FoU-prosjekter initiert av bedrifter, offentlige virksomheter, samt universiteter, høyskoler og forskningsmiljøer.[1]
Fondene forvaltes av fylkeskommunene (med hjelp fra Norges forskningsråd) og finansieres av Kunnskapsdepartementet.
Senterpartiets tilnærming
I den nye budsjettproposisjonen varsler et Senterparti-ledet Kunnskapsdepartement til dels dramatiske kutt i ordningen.
Forskningspolitikk fikk følgende uttalelse fra statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel:
«På grunn av de stramme rammene for årets budsjett, har det vært nødvendig å kutte i bevilgningen til Regionale forskningsfond, for at regjeringen skal kunne bruke midlene til andre formål. Denne regjeringen har prioritert forskning og regional innovasjon og utvikling i distriktene. Derfor har kuttene i budsjettet vært innrettet slik at distriktsprofilen i ordningen styrkes. Dette gjøres ved at Regionalt forskningsfond Oslo avvikles og RFF Trøndelag, RFF Viken og RFF Vestland kuttes særskilt med 2 millioner kroner per fondsregion. Den resterende delen av kuttet (18 mill. kroner) fordeles på de gjenværende 10 fylkeskommunene etter gjeldende fordelingsmodell som tilgodeser distriktsfylker.»
Merk at finansieringen av ordningen gikk ned fra 195 millioner kroner i 2021 til 159 millioner i 2022. Forslaget for 2023 er 122 millioner, et ytterligere kutt på rundt 24 prosent.
Gitt den økonomiske og sikkerhetspolitiske situasjonen Norge nå står overfor, er det fullt mulig å argumentere for at offentlige FoU-bevilgninger må flate ut (se lederartikkel). Men hva er det som får Senterpartiet til å kutte i noe som gjerne regnes som partiets kjerneområde?
Distriktspolitikk versus regionalpolitikk
Svaret synes å ligge i statssekretærens skille mellom regionalpolitikk og distriktspolitikk.
Det er ikke lett å finne en offisiell definisjon på begrepet distriktspolitikk, men som oftest settes distrikt opp mot byområder. En region er en geografisk avgrenset del av landet som omfatter både bygder og byer.
Det ser altså ut som om Senterpartiet ønsker å gjøre de regionale forskningsfondene om til distriktsrettede fond.
Dette er problematisk av flere grunner:
- De regionale forskningsfondene ble opprettet for regional utvikling i bred forstand, ikke distriktspolitikk i snever forstand. Hvis man virkelig vil gjøre om ordningen til en distriktspolitisk ordning, må man endre forskriften. Det holder ikke å endre finansieringsprofilen.
- Å kutte i støtten til fylker med store byer er ikke distriktspolitikk, ettersom kuttene også går ut over distriktene i de fylkene som rammes.
- Som vist ovenfor, er det umulig å skille klart mellom by og distrikt når det gjelder innovasjon og bruk av forskning. Innovasjonsprosessene er ofte basert på et samspill mellom by og land, forskning og innovasjon. Flertallet av de relevante forskningsmiljøene er lokalisert i byer.
- Det er mulig å bestemme at denne forskningen bare skal komme bedrifter og institusjoner utenfor byene til gode, men det er å kaste bort muligheten for samspill og gjensidig nytte.
Er Senterpartiet blitt et rent bygdeparti?
Senterpartiet hadde en oppslutning i meningsmålingene på over 20 prosent i 2020. Partiet hadde klart å etablere seg som et stort nasjonalt parti. Nå er oppslutningen rundt seks prosent, og partiet blir av mange sett på som bygdenes parti.
Forslaget om å gjøre RFF om til en distriktsutviklingsordning kan være ett av mange tegn på at partiet har gitt opp tanken om å være et parti for hele Norge. Forslaget om å avvikle fondet i Oslo virker som en ren provokasjon.
Er dette noe regjeringspartneren Arbeiderpartiet faktisk aksepterer? Har Arbeiderparti-statsrådene sovet i timen? Regner de med at Stortinget vil se bort fra forslaget og opprettholde dagens ordning?
Vi vet ikke.
Arbeiderpartiets næringsbyråd i Oslo, Victoria Marie Evensen, er i hvert fall ikke enig med Oddmund Løkensgard Hoel.
«Det regjeringen nå foreslår betyr i praksis en avvikling av Regionalt forskningsfond i Oslo,» sier hun. «Vi har ønsket å styrke dette viktige virkemiddelet, og jeg mener derfor dette er svært uheldig.»
Hun viser til at Regionalt forskningsfond Oslo har hatt god søkning hele tiden, og kvaliteten på prosjektene som får støtte, er fullt på høyde med prosjektene i Forskningsrådet:
«I 2021 hadde Oslo nest flest søknader (etter Viken) og det høyeste søknadsbeløpet sammenlagt. Det er et paradoks at RFF Oslo også hadde flest avslag. Dette viser at det ikke bare er stor etterspørsel etter fondets midler, men at bevilgningen kunne vært økt», fortsetter hun.
Kampen om de regionale forskningsfondene er ikke over.
Foto fra Vågan i Lofoten ved Ana del Castillo.