Forskningsbevilgningene kuttes, og den nye langtidsplanen er tom for investeringsplaner. Tiden for prioritering gjennom vekst i norsk forskning synes å være over. Nå er det omprioritering, systemendring og «habil statsstyring» som gjelder.
Av Espen Solberg, forskningsleder, NIFU
Den tredje langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ble lagt fram samtidig med statsbudsjettet for 2023. Planen har ikke akkurat fått noen «flying start». Krig, energikrise og prisvekst har feiet bort alt som kan ligne investeringsplaner og økonomisk forutsigbarhet. Tilbake står standardformuleringer om oppfølging i de årlige budsjettene og «prioritering innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer».
Neste års statsbudsjett gir en første indikasjon på hva det kan bety: Realnedgang i de samlede forskningsbevilgningene og spesielt i Forskningsrådets bevilgninger.
Med dette utgangspunktet er det overraskende at langtidsplanen i det hele tatt ble lagt fram denne høsten. Regjeringsskifte, krisetider og den uavklarte situasjonen i Forskningsrådet hadde vært grunner nok til å utsette planen ett år. Isteden legger regjeringen fram en plan som skyver de viktigste spørsmålene foran seg – nøyaktig det Senterpartiet i opposisjon beskyldte den forrige langtidsplanen for.
Forskningsrådet forbigås
Riktignok foreslår den nye planen noen justeringer i prioriteringene, men i hovedsak er prioriteringsbildet en videreføring av de forrige langtidsplanene. Dette er i tråd med innspillene til planen, og vil sannsynligvis få bred støtte i Stortinget. Et viktigere spørsmål er hvordan prioriteringene skal følges opp.
Mens den forrige planen la mest vekt på oppfølging gjennom virkemiddelaktørene, forventer den nye planen at prioriteringene skal følges opp direkte av alle institusjoner som mottar grunnfinansiering.
Forskningsrådets rolle er overraskende lite omtalt. Den nye planen indikerer dermed et skifte fra prioritering gjennom vekst via Forskningsrådet til omprioritering i regi av forskningsmiljøene selv. Forskningsrådskuttene i budsjettet for 2023 kan ses som et steg i den retningen. Hvis dette blir mønsteret framover, betyr det en forbigåelse av Forskningsrådet som prioriteringsverktøy og et høyst diskutabelt systemskifte.
Nødvendig systemgjennomgang
Nettopp derfor varsler den nye planen en egen stortingsmelding om forskningssystemet. Her skal tydeligvis alle steiner snus, ikke minst de som berører Forskningsrådet. Hvorvidt dette er nødvendig, er det delte meninger om.
På den ene siden har forskningssystemet og Forskningsrådet vært gjenstand for en rekke evalueringer og gjennomganger de siste årene. På den andre siden er det et faktum at de tidligere langtidsplanene har vært nærmest kjemisk fri for systemiske vurderinger og grep. Dermed har planenes overordnede mål levd atskilt fra de kreftene som egentlig driver retningen i norsk forskning. Hvis den nye systemgjennomgangen går inn på de virkelige drivkreftene i forskningen, kan den ha mye for seg.
Fra kapasitetsutbygging til kapasitetsutnyttelse
En av drivkreftene som åpenbart skal under lupen, er trangen til ekspansjon. Langtidsplanen mer enn antyder at oppmerksomheten nå skal rettes mot å ta kunnskapen i bruk og utnytte den kapasiteten som er bygd opp.
Blant annet hevdes det at det publiseres for mange artikler som ikke leses, det sendes for mange søknader som ikke når opp, og det utdannes for mange forskere som havner i midlertidige stillinger og som står bak de samme søknadene. Kort sagt et «selvekspanderende system» som det kan være god grunn til å gjennomgå nærmere.
Men en slik gjennomgang må bygge på kunnskap om hvilke krefter som egentlig er i sving, ikke kun på makrotall som antyder at «nok er nok».
Månelandinger på sparebluss
Et annet systemisk grep som varsles, er oppstarten av to målrettede samfunnsoppdrag (missions) rettet mot henholdsvis bærekraftig fôr og inkludering av barn og unge.
Dette er en ny tilnærming i norsk politikk. Den innebærer at myndigheter og samfunnet for øvrig skal forene krefter og ressurser for å nå et bestemt mål eller løse et bestemt problem. Det som særlig skiller denne tilnærmingen fra vanlige satsinger, er at målet settes i sentrum. Det er måloppnåelsen som styrer hvor mye ressurser og innsats som trengs, mens det i vanlige satsinger er de tilgjengelige ressursene som bestemmer hvor langt man er villig til å gå.
Bruken av samfunnsoppdrag har vært grundig diskutert og utredet i forkant av langtidsplanen. Det knyttet seg derfor store forventninger til regjeringens oppfølging. Likevel er det noe overraskende at regjeringen har funnet plass til to potensielt svært ressurskrevende satsinger i et budsjettår hvor ressursrammene er så til de grader begrenset.
Det er i hvert fall lite som tyder på at de norske samfunnsoppdragene har fått det økonomiske «carte blanche» som den amerikanske månelandingen hadde. Ei heller virker de spesielt forankret i regjeringsapparatet. Fagproposisjonene til de berørte sektordepartementene har liten eller ingen omtale av samfunnsoppdragene, og ingen fagstatsråder trakk fram samfunnsoppdragene som flaggsak da statsbudsjettet ble lagt fram.
Den nærmere innretningen av samfunnsoppdragene er fornuftig nok lagt til en senere design- og implementeringsfase. Men det ser ut til at også den politiske forankringen gjenstår. Månelandingene kan med andre ord ha en lang og kronglete vei foran seg.
Det meste gjenstår
Det samme kan sies om oppfølgingen av langtidsplanen: De økonomiske rammene er overlatt til de årlige budsjettene. Systemendringer er skjøvet til en egen stortingsmelding. Spørsmålet om næringslivets FoU vil bli fulgt opp i en egen strategi. Og det svært overgripende spørsmålet om samfunnets kompetansebehov kommer i en egen melding til våren. De viktigste sidene ved langtidsplanen er altså det som ikke er planlagt. Kanskje var dette den siste langtidsplanen?
Foto: tatyana tomsickova