En gjennomgang av hvordan norske universiteter forholder seg til åpen tilgang (open access) til publikasjoner viser et stort engasjement og nye praksiser som har funnet sin plass i institusjonene. Universitetene vektlegger særlig at åpen tilgang er et virkemiddel for kontakten med samfunnet. Samtidig omtales dette i svært generelle vendinger. Innføringen av åpen tilgang pirker også i liten grad bort i etablerte skillelinjer knyttet til akademisk frihet og autonomi.
Lars Wenaas og Magnus Gulbrandsen.
Senter for teknologi, innovasjon og kultur, UIO
Vi har nylig analysert hvordan de norske universitetene har innført åpen tilgang i egne planer og aktiviteter. Utenlandske undersøkelser har vist at tydelige retningslinjer er viktige for å gjøre flere artikler åpent tilgjengelige. Ser man på den norske utviklingen, for eksempel OA-barometeret til Sikt[1], er det liten tvil om at norske institusjoner har lykkes godt med å øke andelen åpent tilgjengelige artikler. Hva har skjedd i kulissene her?
Hvorfor åpen tilgang?
Norsk forskningspolitikk har i økende grad vektlagt åpen tilgang som et viktig prinsipp innen forskningspublisering, med en forventning om at det som publiseres, skal være åpent tilgjengelig for alle. Åpen tilgang har gått fra positiv omtale i stortingsmeldingen fra 2005, via et etablert prinsipp i stortingsmeldingen fire år senere, til norske Nasjonale retningslinjer i 2017.
De senere års utvikling har vært preget av Norges forskningsråds tilslutning til den ambisiøse Plan S. Denne utviklingen i norsk forskningspolitikk har Norges 10 universiteter måttet forholde seg til.
Temaet for vår undersøkelse har derfor vært hvordan universitetene har innført åpen tilgang i sine eksisterende oppgaver, samt i hvilken grad de ser åpen tilgang som nyttig for utdanning, forskning og samfunnskontakt.
Vi var opptatt av hvordan institusjonene diskuterte og kommuniserte sin satsing på åpen tilgang, derfor analyserte vi offentlig tilgjengelige dokumenter som strategier, retningslinjer og årsrapporter fra perioden 2009–2021. Totalt gjorde vi en systematisk gjennomgang av nesten 200 slike dokumenter. Dette materialet kan fortelle både om forholdet mellom åpen tilgang og universitetenes kjerneoppgaver, og om det har vært en utvikling i dette forholdet.
Generelle argumenter, ambisiøs innføring
Alle universiteter begrunner satsing på åpen tilgang med at det vil være viktig for samfunnskontakten og et middel til å kommunisere forskning utenfor akademia. De fleste universitetene argumenterer også for at åpen tilgang vil være nyttig for innovasjon. Disse koblingene omtales i hovedsak i generelle vendinger uten konkretiseringer eller eksempler på innovasjon og samfunnskontakt som ikke ville ha skjedd uten åpen tilgang.
Det at universitetene legger mer vekt på samfunnskontakten enn fordeler for forskningen i seg selv, kan være fordi åpen tilgang sees på som en integrert del av forskningen. Fordelene er dermed selvinnlysende. Dette var spesielt tydelig i overordnede strategidokumenter som ofte henvender seg til andre lesere enn forskerne sammenlignet med for eksempel interne retningslinjer. Det er lite oppmerksomhet rundt åpen tilgang som spesielt nyttig for utdanning, til tross for at de fleste institusjonelle retningslinjer for åpen tilgang også omfatter studenter og avlevering av masteroppgaver og studentarbeider i institusjonsarkiv.
Siden 2009 har institusjonelle retningslinjer for åpen tilgang utviklet seg med mer insisterende ordbruk («skal» i stedet for «bør») og klarere formulerte forventninger og krav. Vår tolkning er at retningslinjene er blitt modnere og institusjonaliserte.
Vi finner ingen konflikt mellom nasjonale retningslinjer, Plan S og institusjonelle retningslinjer. Tvert imot er det godt samsvar mellom det nasjonale og det institusjonelle nivået. Dette er kanskje ikke så overraskende, siden norske forskningsinstitusjoner hele veien er blitt tatt med på råd og aktivt har deltatt i utformingen av denne delen av norsk forskningspolitikk. Flere institusjoner har også gått lenger enn det som er forventet av myndighetene og kan beskrives som proaktive, for eksempel ved å ha innført lokale insentiv-ordninger for åpen tilgang.
Spenninger og uklarheter?
I senere tid, spesielt med Plan S, har nasjonal forskningspolitikk kommunisert en preferanse for såkalt umiddelbar åpen tilgang og har dermed blitt tydeligere på hvilke (typer) tidsskrift det er ønskelig at forskere skal publisere i. Publisering bør skje i rene tilgangsåpne tidsskrift (gull) eller åpen publisering av enkeltartikler i abonnementsbasert tidsskrift (hybrid). Det siste må skje innenfor transformative avtaler som er ment å konvertere abonnementstidsskrift til rene tilgangsåpne.
Dette presset berører viktige tema som akademisk frihet og fritt kanalvalg, noe som også har vært oppe i den forskningspolitiske debatten. Selv om norske universiteter målbærer en tung forpliktelse til åpen tilgang, så utfordres ikke normer som akademisk frihet og fritt kanalvalg.
Det er derfor ingen av universitetene som fører en politikk som innebærer at forskere ikke selv kan velge publiseringskanal, selv om forskeres valg av kanal åpenbart er sentralt for å oppnå mer åpen tilgang. Institusjonenes retningslinjer er svært like på dette punktet, selv om arbeidet med retningslinjer har vært ganske forskjellig – fra komiteer for juridiske forhold knyttet til for eksempel ansettelseskontrakter til mer strategiske og biblioteksfaglige vurderinger.
Vår studie viser at norske universiteter har tatt åpen tilgang på alvor, og dette arbeidet har blitt en naturlig del av universitetenes oppgaver. At norske universiteter aktivt løfter frem nytteverdien av åpen tilgang for innovasjon og for allmenheten, passer nok godt til det bildet de presenterer av seg selv også i andre sammenhenger. Det kan betraktes som en tilpasning til den samme logikken som nasjonal og internasjonal forskningspolitikk målbærer: Forskning er et sentralt grunnlag for innovasjon, ergo må forskningen være åpent tilgjengelig for alle.
Det er altså påfallende få eksempler på at åpen tilgang har hatt slike effekter i materialet fra universitetene, som på ingen måter mangler eksempler og skryt. Hvorvidt åpen tilgang gjør at forskningen faktisk får (flere) positive effekter også utenfor akademia, er dermed fortsatt uklart, selv om strategidokumentene til norske universiteter målbærer den samme optimismen som vi finner ellers i forskningspolitikken.
Den vitenskapelige artikkelen er åpent tilgjengelig her: https://fpol.no/openaccess Her finnes også en lenke til datamaterialet og vår koding av det.
[1] https://www.openscience.no/oa-barometer
Foto: Trifonov Evgeniy