Det blir for enkelt å betrakte høy offentlig forskningsfinansiering som statlig overforbruk. Finansieringsmodellen vår er resultat av strukturelle forhold og politiske veivalg. En styrking av norsk forskning bør bygge på den modellen, ikke bygge den ned.
Espen Solberg, forskningsleder, NIFU
Det mangler ikke på overraskelser i norsk forskningspolitikk. Rett før sommeren ble Forskningsrådets hovedstyre avsatt for å ha styrt rådet mot underskudd. Et halvt år senere går regjeringen inn med 1,6 mrd. kroner og dekker opp det samme underskuddet. Det skjer kort tid etter at regjeringen ettertrykkelig hadde avvist en slik redningsoperasjon. Med dette «kraftfulle engangsgrepet» kan norsk forskning være kvitt en verkebyll som ville ha preget systemet i flere år. Nå kan norsk forskning igjen se framover, som det heter i Kunnskapsdepartementets pressemelding. Men utfordringene er ikke borte av den grunn.
Naturlig høyt nivå på offentlig FoU
Utgangspunktet for offentlige forskningsmidler er godt. Sist oppdaterte tall viser at kun Tyskland, Japan og Sør-Korea bruker flere offentlige FoU-kroner enn Norge som andel av BNP. Målt per innbygger bruker Norge mest av alle OECD land. De siste årene har imidlertid veksten i Norge flatet ut, og signalene i langtidsplanen tyder på at trenden vil fortsette. Forsknings- og høyere utdanningsministeren har ved flere anledninger sagt at «festen er over». Men før den avblåses helt, er det grunn til å minne om hvorfor den offentlige finansieringen er så høy.
- Norge har, i hvert fall inntil nylig, hatt et ubestridt prinsipp om gratis høyere utdanning. Det gjør at våre høyere læresteder ikke kan ta skolepenger og dermed er helt avhengige av offentlig finansiering.
- Vi har ved to nylige anledninger avvist tanken om å gjøre universitetene og høgskolene til statlige foretak. En slik endring ville ha gitt institusjonene rom til å opptre mer markedsorientert og mindre avhengig av staten, for eksempel ved å ta opp lån og kreve skolepenger. Forslaget møtte bred motstand både i sektoren og politikken. Interessant nok var Senterpartiet blant de tydeligste motstanderne.
- Gjennom hele etterkrigstiden har Norge bygget opp en betydelig instituttsektor. Ifølge Hurdalsplattformen skal instituttene fortsatt spille en sentral rolle i kunnskapssystemet. Det forutsetter en viss grunnfinansiering og en offentlig sektor som er aktive brukere av anvendt forskning.
- En stor andel av norsk forskning er rettet mot helse. Med et offentlig helsevesen er det naturlig at mye av den forskningen finansieres av det offentlige.
- Sammenliknet med mange andre land har Norge en svak tradisjon for å finansiere forskning gjennom private fond, stiftelser og donasjoner. Uten at slike mekanismer bygges ut, vil staten ha et særlig stort ansvar for forskning i Norge.
- Og sist, men ikke minst, har Norge en næringsstruktur preget av mye verdiskaping i råvarebaserte næringer med lite FoU. Hvis målet om omstilling til mer forskningsintensive næringer skal være mer enn ønsketenkning, trengs det kraftige offentlige incentiver.
Det blir derfor for enkelt å betrakte høy offentlig forskningsfinansiering som statlig overforbruk. Finansieringsmodellen vår er resultat av strukturelle forhold og en rekke bevisste politiske veivalg.
«One ring to rule them all»
Disse veivalgene betyr også at prosessene rundt statsbudsjettet er helt avgjørende. I tur og orden har vi avviklet alle mekanismer som fordeler forskningsmidler etter andre hensyn. Fram til tidlig på 2000-tallet ble mye av grunnforskningen finansiert av tippemidler. I det første tiåret etter 2000 utgjorde Fondet for forskning og nyskaping en annen alternativ mekanisme, hvor neste års avkastning var kjent på forhånd og kunne heve seg over de årlige budsjettkampene. Begge mekanismene er for lengst avviklet, og det med god grunn. Sett i ettertid har det vist seg at vårt oljesmurte statsbudsjett var en bedre garantist for vekst i forskningsmidlene. Men det er ikke gitt at dette vil fortsette.
Hvis den statsfinansielle kulda for alvor setter inn, kan det være utfordrende at vi har lagt så mange egg i én kurv. Er det virkelig hensiktsmessig at alle bevilgninger til forskning skal veies opp mot sykehjemsplasser, tryggere veier, flere politi i gatene og andre presserende formål? Kan vi bytte ut muligheten for årlig vekst med innføring av mer stabile finansieringsmekanismer på områder som krever særlig forutsigbarhet? Danmarks sentre for fremragende forskning er for eksempel finansiert av Danmarks Grundforskningsfond. Det er et offentlig fond utenfor statsbudsjettet, som kan fordele midler og planlegge uavhengig av de årlige budsjettkampene. Innføring av slike beskyttede mekanismer er selvsagt kontroversielt. Men vi trenger nytenkning om offentlig forskningsfinansiering i Norge, spesielt nå som all økonomisk oppfølging av langtidsplanen er prisgitt utfallet av de årlige statsbudsjettene.
Mer FoU i næringslivet: Fra hybris til realisme
I tillegg trenger vi nytenkning om privat finansiering. Her har regjeringen uttalt en klar ambisjon om å heve næringslivets FoU-innsats til 2 prosent av BNP innen 2030. Tar vi målsettingen bokstavelig, er den det reneste
hybris. De siste tallene tyder på at det i dag mangler 40–45 milliarder kroner for å nå målet, og avstanden øker i takt med BNP-veksten.
Det kan også stilles spørsmål ved hele rasjonalet bak ambisjonen. Sammenlikner vi næring for næring, foregår det nemlig like mye FoU i norsk næringsliv som i de landene vi samarbeider og konkurrerer med. Det er næringssammensetningen som gjør at det samlede nivået blir lavt. Slik sett kan vi egentlig slå oss til ro med tingenes tilstand. Men innen 2030 har regjeringen ambisjoner om å kutte klimagassutslippene med 55 prosent og øke eksporten utenom olje og gass med 50 prosent. Det krever en helt annen næringsstruktur med en mye høyere FoU-aktivitet.
Hvordan det skal skje, er det store spørsmålet. Vi kan alltids skru og justere på de næringsrettede virkemidlene. Her har regjeringen startet en full gjennomgang – knappe to år etter at den forrige ble lagt fram (!?). Men det er tvilsomt om helhetlige gjennomganger løser utfordringen. Sannsynligvis må vi trykke på noen knapper som både kan skape støy og gjøre vondt. Blant annet er staten en betydelig eier i mange av de selskapene som skal omstilles. Kan dette eierskapet brukes mer aktivt for å få fart på FoU-innsatsen? Kan noe av det utbyttet staten henter ut som eier settes av til forskning? Og kan det opprettes ordninger som tvinger fram fellespotter til forskning og utvikling innenfor enkelte næringer? Det siste praktiseres allerede i flere norske næringer. En av dem er fiskeri- og havbruksnæringen, som årlig setter av 0,3 prosent av eksportinntektene til å finansiere FoU på vegne av næringen. Hvis olje- og gassnæringen gjorde det samme, ville det ha gitt 2,5 til 3 milliarder årlig til FoU, for eksempel rettet mot den grønne omstillingen som næringen selv og regjeringen har et uttalt mål om å gjennomføre.
Rike onkler i Sveits
Privat finansiering av forskning handler ikke bare om næringslivet. Private gaver, fond, stiftelser og foreninger kan spille en viktig rolle, både som supplement og alternative kilder til det offentliges og næringslivets prioriteringer. Med noen få unntak har slike kilder spilt en marginal rolle for finansiering av forskning i Norge. Men nå kan tiden være inne for et løft også her. Blant annet er det stadig flere privatpersoner med betydelige formuer i Norge. Bladet Kapitals siste oversikt viser at Norges 400 rikeste disponerer formuesverdier tilsvarende 1 900 milliarder kroner, altså et drøyt statsbudsjett. Det skal ikke mange prosentene til før noen av disse midlene kan monne i forskningssammenheng. Dessuten er det økt oppmerksomhet om den samfunnsbyggende rollen til private, ideelle stiftelser. Her som ellers ser det ut til at vi både har pengene og mekanismene. Men vi trenger å tenke nytt og dristig om finansiering av forskning i Norge, både når det gjelder offentlig og privat finansiering.
Hovedbilde: NTB og DrAfter1231.