Regjeringen ønsker å innføre studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS-området. Argumentene for dette har vært økonomiske; fordi man antar at tallet på internasjonale studenter i Norge vil gå drastisk ned, representerer dette en innsparing. Kunnskapsgrunnlaget for dette «sparetiltaket» synes svakt, og studieavgifter er et klart brudd med den ekspansive politikken for internasjonalisering i høyere utdanning som har vært ført siden 1990-tallet.
Jannecke Wiers-Jenssen, førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet – Storbyuniversitetet
Elisabeth Hovdhaugen, Forsker 1, NIFU
Mari Elken, Forskningsleder, NIFU
Internasjonalisering har i flere tiår vært en sentral del av norsk politikk for høyere utdanning. En viktig del av politikken har vært å tilrettelegge for internasjonal studentmobilitet, både i form av kortere utveksling og helgradsmobilitet.
Utelandske studenter og «internasjonalisering hjemme»
Nordmenn har lange tradisjoner for å studere i utlandet. På 2000-tallet har det også vært en sterk vekst i tallet på internasjonale studenter som har kommet til Norge. Mobilitetssatsingen har i hovedsak vært begrunnet med kvalitetshensyn. Internasjonale studenter i Norge har vært holdt fram som viktige for internasjonalisering hjemme, det vil si at studenter og undervisere som ikke kan reise ut, får internasjonale impulser gjennom å møte internasjonale studenter på eget lærested.
Regjeringen Solberg la i oktober 2020 fram en stortingsmelding om internasjonal studentmobilitet.[1] Da meldingen ble behandlet i Stortinget, var det bred enighet om å videreføre en politikk som framhevet behovet for at norsk høyere utdanning skulle tilføres internasjonale impulser, blant annet gjennom å tiltrekke seg studenter fra andre deler av verden.
Lite kunnskapsbasert kuvending
Kun FrP hadde vesentlige innvendinger til hovedlinjene i meldingen. I Hurdalsplattformen blir prinsippet om gratis høyere utdanning videreført. Men nærmest ut av det blå har nå Senterpartiet og Arbeiderpartiet går inn for å innføre studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS-området. Denne kuvendingen bryter med sentrale prinsipper i utdanningspolitikken, og framstår som lite kunnskapsbasert.
Solberg-regjeringen signaliserte i meldingen et behov for en mer strategisk politikk for hvilke internasjonale gradsstudenter Norge skal tiltrekke seg. De ønsket å opprette en arbeidsgruppe for å se internasjonal studentmobilitet i lys av blant annet nasjonale kompetansebehov og nærings-, innvandrings-, bistands- og sikkerhetspolitikk. De ville også vurdere å gjennomføre en sosioøkonomisk analyse av hva internasjonale gradsstudenter betyr for norsk økonomi, arbeidsliv og samfunn, både under og etter studiene.
Slike utredninger kunne dannet viktige kunnskapsgrunnlag for justeringer i politikken, men er så langt ikke blitt foretatt. Den nåværende regjeringen har altså valgt å foreta drastiske endringer i politikken uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, noe som har bidratt til mye mostand både i og utenfor UH-sektoren.
Seks av ti internasjonale studenter er fra utenfor EØS-området
Av de drøyt 13 000 studentene som var registrert som internasjonale studenter i Norge i 2021, kom 8000 fra land utenfor EØS-området, flertallet fra Asia.[2] Årsakene til at internasjonale studenter søker seg til Norge er pragmatiske – engelskspråklige programmer og gratis utdanning.[3] Kvalitet er lenger ned på listen av begrunnelser for å velge Norge.
Regjeringen antar, i tråd med utviklingen man har sett i våre nordiske naboland, at langt færre vil komme hit når studieavgifter innføres. Hvilke studenter som ikke har mulighet til å betale studieavgifter i størrelsesorden 130 000 kroner, synes ikke å bekymre regjeringen.
Da Sverige innførte studieavgifter for studenter fra utenfor EØS-området, var reduksjonen i tallet på innkommende studenter størst for svært fattige land.[4] Historisk har Norge hatt en solidarisk og bistandsorientert utdanningspolitikk, der studenter fra det globale sør fikk utdanning i Norge, for så å kunne bidra til å bygge opp sitt hjemland. Slike prinsipper synes nå å være fraværende.
Da kvoteprogrammet ble nedlagt av Solberg-regjeringen i 2016, spurte representanter fra nettopp Arbeiderpartiet om hva den daværende regjeringen skulle gjøre for å få flere studenter fra utviklingsland til å komme til Norge, fordi «vi mister verdifull kompetanse og perspektiver når disse studentene forsvinner»[5]. Nå kan det samme spørsmålet rettes til dem.
Budsjettkutt og samfunnseffekter
Ved å pålegge lærestedene å innkreve studieavgifter, kan Kunnskapsdepartementet kutte tilsvarende sum fra lærestedenes budsjett. Lærestedene som klarer å rekruttere studenter, får riktig nok beholde inntektene de får fra disse, men det vil ta tid å lykkes med å tiltrekke seg nye grupper av studenter. Lærestedene må sette inn ressurser på profilering og markedsføring, og de må utvikle administrative systemer for innkreving av studieavgift. Vinninga kan dermed gå opp i spinninga. Det som er en innsparing for departementet, er i realiteten et budsjettkutt for lærestedene.
Noen fagområder og studieprogrammer har tiltrukket seg særlig mange internasjonale studenter, og studieavgifter vil kunne true eksistensen til enkelte utdanningstilbud. Dette er noe flere har uttrykt bekymring for.[6]Kunnskapsminister Ola Borten Moe har åpnet for å vurdere å innføre stipendordninger for utenlandske studenter på et senere tidspunkt. Stipender kan kompensere for uheldige rekrutteringsmønstre, men om man venter med å innføre dem, risikerer man at fagmiljøer forvitrer i mellomtiden.
Er det norske søkere?
Borten Moe har også hevdet at færre internasjonale studenter frigjør plasser for norske studenter. Men er det slik at det står norske studenter i kø for disse studieplassene? Internasjonale studenter er overrepresentert på fag med et begrenset antall norske søkere – som teknologi og realfag.[7] Dermed risikerer man at studieplasser blir stående tomme. Innføringen er varslet alt fra høsten 2023, og lærestedene har dermed kort tid på å omstille seg.
Færre internasjonale studenter kan på sikt også føre til mangel på kompetanse innenfor deler av norsk arbeidsliv, ettersom en del av studentene blir værende i Norge etter fullført utdanning. At innføring av studieavgifter også berører andre deler av samfunnet enn UH-sektoren, illustreres ved at rektorer ved landets universiteter har gått sammen med NHO og Tekna om et opprop om at det må utarbeides et langt bedre saksgrunnlag før en eventuell innføring av studieavgifter.[8]
Internasjonale studenter betyr ikke bare utgifter for norsk økonomi, men også inntekter. De betaler husleie, kjøper varer og tjenester og har deltidsjobber, og bidrar dermed inn i den nasjonale og lokale økonomien. Størrelsen på dette bidraget er usikkert, noe som illustrerer behovet for samfunnsøkonomisk analyse
Borten Moe, og andre tilhengere av studieavgifter, argumenterer gjerne med at det er rett og rimelig at utenlandske studenter i Norge betaler for seg, ettersom norske studenter betaler studieavgifter i utlandet. Dette er en sannhet med modifikasjoner. «Utlandet» består av flere land, og ikke alle krever studieavgifter. Mønstrene i inngående og utgående mobilitet er ganske ulike, og det er få norske studenter i de deler av verden Norge mottar flest internasjonale studenter fra. De landene norske studenter legger igjen mest penger i, sender få studenter til Norge.
Sparetiltak – eller uttrykk for noe annet?
Samtidig med innføringen av avgifter for studenter fra utenfor EØS-området, kuttes det også i stipendet for norske masterstudenter i utlandet. Samlet sett er dette vanskelig å tolke som noe annet enn at internasjonal studentmobilitet anses som mindre viktig enn tidligere. Det representerer et klart brudd med den linja som vekslende regjeringer har fulgt siden 1990-tallet.
Mobilitetspolitikken kan absolutt være moden for justeringer, ikke minst i en tid med store utfordringer relatert til bærekraft og geopolitisk utvikling. Men i stedet for å forholde seg til disse utfordringene, velger regjeringen en rask innføring av studieavgifter. Det er overraskende, ikke minst sett i lys av at denne typen forslag er noe som tidligere har kommet fra høyresiden i norsk politikk.
Foto: adl21
[1] En Verden av muligheter – internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning Meld. St. 7 (2020–2021).
[2] Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (2022). Tilstandsrapport for høyere utdanning 2022, Tabell V56.
[3] Wiers-Jenssen, J. (2022). International Students in Norway: Satisfaction, Coping and Social Networks. Journal of Studies in International Education. https://doi.org/10.1177/10283153221082720; SIU (2016) International
students in Norway. Report 6.
[4] Bryntesson, A. & Börjesson, M. (2019) Internationella studenter i Sverige: Avgiftsreformens påverkan på inflödet av studenter. Delmi rapport 4.
[5] https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2017-2018/refs-201718-11-15?m=2#125802-15-1
[6] Se for eksempel bekymring om utviklingen av masterutdanninger i distriktene: https://khrono.no/innforing-av-skolepenger-er-darlig-distriktspolitikk/728693 og rekruttering av viktig arbeidskraft til Nord-Norge: https://khrono.no/skolepenger-kan-svekke-rekruttering-av-arbeidskraft-til-nord-norge/728502