Kunnskapsdepartementet vil ta fra Forskningsrådets dets vedtekter og oppnevne styret selv. Det begrenser rådets selvstendighet og styrker Kunnskapsdepartementets kontroll. Det bør ikke skje uten diskusjon.
Per Koch for Forskningspolitikk
5. januar i år sendte Kunnskapsdepartementet ut en email til departementene, Forskningsrådet, Universitets- og høgskolerådet og Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) med overskriften «Høring – Forslag til endring av forskrift om vedtekter for Norges forskningsråd.» Svarfristen var satt til den 17. februar.
I det vedlagte høringsnotatet lanserte departementet tre forslag:
- Forskningsrådets vedtekter og departementets virksomhets- og økonomiinstruks slås sammen i en ny virksomhets- og økonomiinstruks. Forskningsrådet vil ikke lenger ha egne vedtekter.
- Adgangen til å oppnevne Forskningsrådets styre legges til Kunnskapsdepartementet. I dag er det Kongen i statsråd som oppnevner styret.
- Departementet vil vurdere å videreføre den midlertidige ordningen med et mindre styre på permanent basis.
Vedtektene blir borte
I høringsbrevet beroliger departementet høringsinstansene med at «Verken virksomhetens formål eller hovedoppgaver … vil endres. Kunnskapsdepartementet vil heller ikke gjøre endringer som har betydning for andre departementers oppfølging av sine bevilgninger til Forskningsrådet.»
Dette er angivelig grunnen til at departementet mener det kan gjøre endringene nå, før den varslede stortingsmeldingen om forskningssystemet. Målet er å «forenkle og tydeliggjøre styringen av Norges forskningsråd.»
Departementet forsøker med andre ord å skape et inntrykk av at dette kun er mindre endringer som ikke behøver en bred debatt eller en grundig behandling i høringsinstansene. Med en så kort høringsfrist har ikke UHR og FFA hatt mye tid til å innhente synspunkter fra sine medlemmer.
I en kommentar til Khrono bagatelliserer professor Eivind Smith endringen ved å si at den vil gi bedre samsvar mellom reguleringsformen og realitetene. Men hans neste argument illustrerer likevel hva som står på spill:
«At Forskningsrådet har hatt ‘vedtekter’, har nok bidratt til å skape et inntrykk av uavhengighet som ikke stemmer med de statsrettslige realitetene.»
Forskningsrådet er et råd
Dette blir for enkelt.
Forskningsrådet fikk ikke egne vedtekter fordi Gudmund Hernes var en snill statsråd. Forskningsrådet fikk egne vedtekter og status som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter fordi rådet skulle være mer enn et direktorat. Forskningsrådet videreførte rollen til de tidligere forskningsrådene som også ble sett på som frittstående, selvstendige og aktive institusjoner.
Forskningsrådet skulle også ha en sentral rolle som forskningspolitisk rådgiver, noe som forutsetter en viss avstand til eierne.
Å frata rådet dets vedtekter er derfor ikke en administrativ og juridisk bagatell. Dette vil lett bli tolket som et signal om sterkere styring fra departementets side og dermed en svekket uavhengighet.
Et mindre styre
Denne mistanken forsterkes av forslaget om at den midlertidige praksisen med et mindre styre skal videreføres.
Argumentasjonen for dette er formalistisk og tyder på at departementet ønsker et styre med sterk økonomisk og administrativ kontroll over rådets virksomhet.
Man kan med rette kritisere både Forskningsrådet og departementet for det rotet som førte til fjorårets krise. Men den omleggingen som nå foreslås, fortjener bedre begrunnelser, en bredere diskusjon og langt mer enn en begrenset høring.
Styret oppnevnes av Kunnskapsdepartementet
«For å forenkle styringen av Forskningsrådet,» foreslår departementet også «at adgangen til å oppnevne styret legges til Kunnskapsdepartementet».
Kombinert med forslaget om et mindre styre kan denne nye praksisen få to problematiske konsekvenser:
- Styrets representative natur, der forskningsmiljøene og deres brukere bringer inn kompetanse som kan brukes i utviklingen av rådets virkemidler og dets forsknings- og innovasjonspolitiske rådgiving, kan svekkes.
- «Kongen» og de andre departementenes innflytelse på rådets virksomhet svekkes. De har fortsatt den makten som følger med pengene, men de har ikke lenger den symbolske og reelle makten som følger med eierskap til institusjonen.
Dette er ikke trivielt og fortjener en bredere politisk diskusjon.
Forskningspolitisk råd
Policylæring, fremtidsrettet analyse av samfunnsbehov og utfordringer, samt uavhengig og kritisk forsknings- og innovasjonspolitisk rådgiving kommer ofte lett i skyggen av ønsket om styring.
Man kan godt kritisere Forskningsrådets rådgivningsvirksomhet. Rådet har av og til tatt rollen som forsvarer av forskernes interesser fremfor å være aktøren som ivaretar samfunnets behov. Men det har også løftet frem store utfordringer og nye virkemidler. Forskningsrådet har etablert forsknings- og innovasjonspolitiske møteplasser og tatt rollen som en endringsagent for utviklingen av et bedre samfunn.
Har alt dette vært vellykket? Nei. Men det har tatt en rolle som noen må ivareta. Nedbemanningen og de nye styringssignalene gjør det vanskelig for rådet å ivareta denne funksjonen. Rådets kompetanse og de ansattes motivasjon svekkes.
Stortinget og regjeringen har naturligvis full rett til å finne andre måter å sikre myndighetene og samfunnet gode og kunnskapsbaserte råd på. Stortingsmeldingsprosessen kan være med på å gi oss debatten vi trenger på dette området. Men da bør man ikke fatte vedtak som binder aktørene før denne debatten har funnet sted.
Se også Khrono: «Mistenker at man er i ferd med å kveste Forskningsrådet«