Innstrammingene i Forskningsrådet svekker den forskningspolitiske rådgivningen. Vi har i praksis ingen andre instanser som ivaretar dette. Dermed blir politikken på feltet mindre koordinert og mer egenrådig.
Av Espen Solberg, forskningsleder NIFU
Forskningspolitisk koordinering og rådgivning har lenge vært en akilleshæl i norsk forskning. Utover 2000-tallet har flere internasjonale evalueringer anbefalt å styrke både Forskningsrådets rådgivning og myndighetenes evne til å bestille og følge opp rådene.
Problemet har også vært omtalt og erkjent i en rekke forskningsmeldinger og langtidsplaner. Den siste langtidsplanen konstaterer at «koordineringen av forskningspolitikken må forbedres og forsterkes». Videre tar regjeringen til orde for «en nærmere vurdering av Forskningsrådets rolle som forskningspolitisk rådgiver».
Et vingeklippet råd
Men denne vurderingen synes avgjort på forhånd: I årets statsbudsjett ble Forskningsrådets virksomhetsbudsjett kuttet med 62,8 mill. kroner, med et klart signal om at kuttet kan tas ut med «redusert rådgivings- og dialogverksemd overfor departementa og forskingsaktørane».
Rådet har blitt bedt om å ikke opptre politisk, styret er redusert, og mer av styringsansvaret er foreslått overført til Kunnskapsdepartementet. Alt dette er grep som reduserer rådets evne og rom til å opptre som uavhengig forskningspolitisk rådgiver. Det kunne ha gitt mening hvis vi hadde et alternativ. Men det har vi ikke.
Systematisk nedbygging
Steg for steg har skiftende regjeringer redusert eller tatt bort alle andre mekanismer for forskningspolitisk rådgivning og koordinering:
Regjeringens forskningsutvalg ble nedlagt i 2013. Dermed forsvant en etablert mekanisme for å drøfte forskningspolitikk på regjeringsnivå.
To år tidligere ble Forskningsfondet nedlagt og midlene overført til en ordinær post. Den brukes mer til å fylle huller enn til å finansiere satsinger på tvers av sektorer og departementer. Riktignok er det etablert en rekke såkalte 21-strategier på ulike sektorområder, men ingen av disse har et overordnet ansvar og en samordnende rolle. Det samme gjelder Forskningsrådets porteføljestyrer.
Midt oppi dette har Kunnskapsdepartementet organisert seg slik at styring av egen sektor overskygger rollen som koordinator for hele regjeringens forskningspolitikk. Hvorfor er dette problematisk?
Norge mot strømmen
Jo, fordi forskningspolitikk er et område som av natur går på tvers av sektorer og departementsgrenser. Det stiller store krav til koordinering og et helhetsblikk på feltet. Av den grunn har mange land etablert egne, uavhengige råd som framskaffer analyser og gir råd om prioriteringer og veivalg på feltet.
Ett eksempel er Finlands forsknings- og innovasjonsråd, som ledes av statsministeren og ellers samler berørte statsråder, universitetsrektorer og ledere for forskningstunge bedrifter og institutter. Tilsvarende har blant annet Sverige sin Forskningsberedning og Tyskland sitt Wissenschaftsraat.
En kartlegging av OECD fra 2018 viste at 31 av 35 OECD-land har etablert denne typen rådgivende organer. Norge er ett av fire land som ikke har en slik funksjon.
Mellom drøm og virkelighet
Men det har ikke alltid vært slik. Gjennom store deler av etterkrigstiden og fram til slutten av 1980-tallet hadde Norge et eksternt rådgivningsorgan på forskningsfeltet, med skiftende organisering og sammensetning. En viktig oppgave var å binde sammen det som da var fem separate forskningsråd. Det innbefattet blant annet fordeling av tippemidler til forskning og utforming av nasjonale prioriteringer.
Om dette var en god løsning, er det delte meninger om. På sitt beste satte rådgivningsorganet dagsorden, ble lyttet til og skapte reell endring. På dårlige dager var organet «ute i kulden» og fikk liten innflytelse. En viktig avveining var koblingen til budsjettprosessene og ansvaret for fordeling av midler. Jo mer budsjettansvar, jo mindre uavhengig og frittenkende ble rådet.
Med forskningsrådsreformen i 1993 ble ansvaret for rådgivning lagt til det nye samlede forskningsrådet. Det var en praktisk konsekvens av at samordning mellom flere forskningsråd ikke lenger var nødvendig. Men det var også et bevisst grep for å koble sammen rådgivning og budsjettansvar.
Daværende forskningsminister Gudmund Hernes var opptatt av at rådgivningsfunksjonen skulle «beherske balansegangen mellom drøm og virkelighet». Han og regjeringen falt ned på det siste, altså en rådgivningsfunksjon koblet til virkeligheten gjennom budsjettansvar. Derfor har Forskningsrådets hovedstyre vært regjeringens sentrale forskningspolitiske rådgiver de siste tretti årene.
Brudd på alle forutsetninger
Men for at rådgivningen ikke skulle forsvinne i «nærsynte teknikaliteter», satte Hernes noen klare forutsetninger:
For det første måtte Forskningsrådet ha et bredt sammensatt hovedstyre med tilstrekkelig legitimitet og ekspertise til å fungere som regjeringens rådgiver.
For det andre måtte Forskningsrådets administrasjon ha kompetanse og ressurser til å fungere som et godt sekretariat for styret, herunder utvikle et godt kunnskapsgrunnlag.
For det tredje måtte regjeringen opptre For det tredje måtte regjeringen opptre koordinert som bestiller og mottaker av rådene, først og fremst gjennom et aktivt Regjeringens forskningsutvalg (RFU).
Og for det fjerde måtte departementet (dagens Kunnskapsdepartement) være organisert og bemannet slik at det kunne fungere som et godt sekretariat for RFU og regjeringens samlede forskningspolitikk. Som nevnt innledningsvis har vi nå brutt alle disse forutsetningene.
Foto Bjørn Sigurdsøn NTB
Derfor må statsrådens «ekstreme oppussing » omfatte en full gjenoppbygging av forskningspolitisk rådgivning i Norge. Vi trenger et bedre system for å gi råd, motta råd, følge opp råd og basere rådene på solid og oppdatert kunnskap. Og vi trenger å tenke nytt.
Ekstrem gjenoppbygging
Det er ikke sikkert at Forskningsrådets hovedstyre bør få tilbake hegemoniet som regjeringens sentrale rådgiver. Bondevik I-regjeringen presiserte allerede i 2002 at regjeringen skal ha flere rådgivere enn Forskningsrådet. Men dette ble aldri satt i system.
Det er heller ikke sikkert at et eksternt råd med 12 edsvorne kvinner og menn er veien å gå. Men det som er sikkert, er at ingen løsning er en dårlig løsning.
Det er rart at et land som har adoptert det meste av forskningspolitiske ordninger fra EU og naboland, er så restriktivt på akkurat dette feltet. Det er attpåtil snakk om tiltak som har minimale kostnader.
Og det er rart at vi, som har skapt internasjonalt beste praksis med trepartssamarbeidet i arbeidslivet, har slik angst for dialog innenfor forskning, utdanning og innovasjon. Selv Finansdepartementet har etter mange års vegring gått med på å etablere et eksternt finanspolitisk råd. Riktignok med seg selv som sekretariat og befolket med velkjente økonomer. Men de har i hvert fall noen som ser dem i kortene.
Og muligens var det nettopp dette rådet som nylig fikk regjeringen til å konstatere det innlysende at krigsstøtte og bistand til Ukraina har liten inflasjonsdrivende effekt på norsk økonomi. Tenk det! Et blikk utenfra kan komme godt med. Det bør også gjelde i forskningspolitikken.
Foto: Gudmund Hernes (tv) var den som la grunnlaget for dagens forskningspolitiske rådgiving, da han lot Forskningsrådet kombinere råds- og direktoratsfunksjonene. Her sammen med stortingspresident Jo Benkow i 1993. Foto: Pål Hansen NTB.