Kort sagt

Glassløker og disruptiv innovasjon

Det er ikke ofte Hollywood (eller Netflix i dette tilfellet) ender opp med å bruke innovasjonsforskning som en sentral del av plottet.

De fleste av dem som har sett Glass Onion, et mordmysterium fra Rian Johnson, legger kanskje ikke engang merke til det.

Her følger noen mindre spoilere.

Skurken i Glass Onion, Miles Bron, en Elon Musk-aktig entreprenør med for mange penger og for liten sjelelig dybde (Edward Norton), bruker kontinuerlig begrepet disruptive for å forklare hvorfor det å heve seg over alle moralske begrensninger er det beste man kan gjøre.

I filmen planlegger han å slippe en potensielt meget destruktiv norsk (!) innovasjon løs på verden, uten å reflektere over konsekvensene.

Helten, detektiven Benoit Blanc (Daniel Craig), gjennomskuer Bron. Han forstår at Bron neppe har lest boken The Innovator’s Dilemma, der Clayton Christensen presenterer begrepet disruptiv innovasjon. (Boken dukker opp i en scene i filmen.)

Nei da, målet med innovasjon er ikke «å ødelegge systemet», selv om teknologiske og kulturelle revolusjoner kan gjøre det. Det Bron gjør her er å fetisjisere målløs «disrupsjon» på en fullstendig nihilistisk og ansvarsløs måte.

Vi har en tendens til å guddommeliggjøre de store innovatørene i vår kultur, uten å reflektere over at det ikke alltid ligger stor visdom og et godt hjerte bak alle milliardene. All innovasjon er ikke god innovasjon.

Hvis du vil vite mer om tenkningen som førte opp til Clayton Christensen, kan du lese Mark Knells referanser til Schumpeter i denne utgaven av Forskningspolitikk. Schumpeter la grunnlaget for ideen om innovasjon som en form for «kreativ destruksjon». 

Per Koch

Foto: Daniel Craig spiller detektiven Benoit Blanc i Glass Onion. Skjermbilde fra filmen. Netflix.