Den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet kan i prinsippet handle om alt som berører forskning. Men den blir trolig best hvis den begrenser seg.
Espen Solberg, forskningsleder, NIFU
Regjeringen har startet en bred gjennomgang av hele det norske forskningssystemet. Mange har stilt spørsmål ved om en slik gjennomgang er nødvendig. Og det er unektelig litt pussig at regjeringen legger fram en langtidsplan med føringer for de neste ti årene samtidig som den åpner for en overhaling av systemet. Hvordan kan de ha planen klar hvis systemet er uavklart?
Svaret er nok at langtidsplanene aldri har vært særlig avklarende. For det første har prioriteringene vært så omfattende og brede at de har gitt rom for det meste. For det andre har systemiske og organisatoriske spørsmål vært skjøvet til side. For det tredje har langtidsplanenes budsjettmessige forpliktelser blitt stadig svakere. I siste langtidsplan sies det rett ut at den budsjettmessige oppfølgingen er overlatt til de årlige budsjettprosessene. Stort mer usikkert blir det ikke. Da blir de vekstorienterte langtidsplanene lite nyttige, mens systemiske endringer blir desto viktigere.
Et uklart konsept
Hvis systemet skal gjennomgås, må vi vite hva slags system vi snakker om. «Forskningssystemet» som begrep er nemlig uklart definert og avgrenses på veldig ulike måter. Langtidsplanene har forsøkt å koble forskning til høyere utdanning, mens mye av det internasjonale tankegodset har koblet forskning til innovasjon.
Disse forskjellene er ikke trivielle. Når OECD gir sine anbefalinger til Norge, vurderer de forskningssystemet først og fremst opp mot behovet for verdiskaping og løsning av samfunnsutfordringer, mens høyere utdanning vies liten oppmerksomhet. Regjeringens nylige utsynsmelding går i motsatt retning. Den legger føringer for universitetene og høgskolene som produsenter av utdanning, uten særlig hensyn til forskningen. Hvordan systemet innrammes, har altså stor betydning for hvordan det innrettes.
Kan vi lære noe av andre rammeverk, for eksempel tenkningen rundt nasjonale innovasjonssystemer? Ett sentralt poeng herfra er at systemer må forstås evolusjonært. De bygges opp steg for steg. Det er derfor fåfengt å sikte mot et optimalt system i perfekt balanse. Og det er tilsvarende uklokt å rive ned ting som er bygd opp over tid. Det siste taler mot den «ekstreme oppussingen» som tidligere forskningsminister Borten Moe signaliserte.
Et annet poeng fra innovasjonsteori er at det er like viktig å forstå samspillet mellom aktørene som aktørene hver for seg. Det kan synes opplagt, men vi har en rekke eksempler på at incentivsystemer, finansieringsmekanismer, styring og regelverk innføres for noen aktører uten hensyn til hva det innebærer for systemet som helhet. Stortingsmeldingen om forskningssystemet kan være en god anledning til å vurdere systemets spilleregler på en mer helhetlig måte.
En tredje lærdom, som utfordrer den foregående, er at det sjelden er snakk om ett system. Innovasjonssystemer fungerer både etter geografiske, teknologiske og sektorielle dimensjoner. Det samme er tilfellet på forskningsområdet. Helseforskning, forsvarsforskning og landbruksforskning er eksempler på subsystemer som i stor grad har sin egen dynamikk. For Kunnskapsdepartementet kan det være fristende å la slike systemer seile sin egen sjø og overlate ansvaret til ansvarlig sektordepartement. Men det vil gi en dårlig samlet forskningspolitikk. Meldingen bør isteden søke å forstå de ulike undersystemene og hvordan de virker i helheten.
Avveininger på rekke og rad
Så hva skal meldingen handle om? Den siste langtidsplanen trekker opp en rekke problemstillinger som begrunner en gjennomgang av forskningssystemet. Blant annet skal meldingen se på balansen mellom de forskningsutførende sektorene og vurdere «hva som er et optimalt forhold». Jakten på det optimale dukker altså opp likevel.
Videre skal Forskningsrådets rolle under lupen. Langtidsplanen legger stor vekt på at det nå er på tide med en ny gjennomgang av rådet. Lenge så det også ut til at det var her den ekstreme oppussingen skulle foregå. Men utover vårparten konkluderte Borten Moe med at «vi skal ha ett sterkt forskningsråd». Dermed ser det ut til at oppussingsplanene har blitt mindre ekstreme.
Det som fortsatt er ekstremt, er ambisjonen om å heve næringslivets FoU til 2 prosent av BNP innen 2030. Målet innebærer en vekst på 40 milliarder på sju år og forutsetter en økonomisk omstilling langt ut over rammene for forskningspolitikken.
Meldingen burde isteden se nærmere på hva næringslivet forsker på og hvordan denne forskningen samspiller med andre forskningsmiljøer. Forskningspolitikken har lenge vært altfor opptatt av å øke omfanget av næringslivets FoU og tilsvarende lite interessert i å forstå den forskningen som skal økes.
Forholdet mellom det nasjonale og det internasjonale er også reist som et aktuelt spørsmål i systemgjennomgangen. Men her gir langtidsplanen et snevert oppspill, hvor fordelene ved internasjonalisering handler om tilgang til EU-prosjekter, mens nedsiden handler om at norsk fagspråk trues.
Systemmeldingen må ha en mye bredere drøfting av den internasjonale dimensjonen. Blant annet har avveiningen mellom sikkerhetspolitikk og internasjonalt forskningssamarbeid blitt et viktig spørsmål. Og på flere områder er den internasjonale dimensjonen så viktig at det gir liten mening å snakke om et nasjonalt forskningssystem.
Systemgjennomgangen gir dessuten anledning til å ta opp spørsmål som sjelden diskuteres. Et av dem er oppdragsforskningen og samfunnets bruk av anvendt forskning. En betydelig del av norsk forskning utføres på oppdrag av brukere i forvaltning og næringsliv. Men dette vies liten politisk oppmerksomhet. Skal dette være et selvregulerende marked, eller trengs det en politikk også for denne forskningen? Bør Forskningsrådet rigge nasjonal konkurranse om smale, sektorspesifikke forskningsbehov, eller kan departementer og direktorater håndtere mer av dette selv?
Det mangler altså ikke på problemstillinger til den kommende systemmeldingen. Faren er heller at den gaper over for mye og ender opp med alt og ingenting. Det er nok å minne om den store virkemiddelgjennomgangen fra tre år tilbake. Den skulle bli tidenes «vårrengjøring» og daværende næringsminister Isaksens viktigste prosjekt. Etter et dyrt og heseblesende konsulentarbeid ble den et berg som fødte en mus.
Ringen er sluttet
Meldingen om forskningssystemet bør derfor legge vekt på det som er mulig og nødvendig å forbedre.
Da er ett spørsmål umulig å vike unna, nemlig forskningspolitisk koordinering og styring. En rekke evalueringer og gjennomganger på 2000-tallet har pekt på manglende evne og mekanismer til å koordinere norsk forskningspolitikk. Det gjelder også regjeringens egen langtidsplan, hvor det erkjennes at «koordineringen uansett må forbedres og forsterkes». Her sitter regjeringen og departementsfellesskapet på det meste av løsningen. Forbedringer behøver heller ikke å koste særlig mye. Det er derfor all grunn til å forvente at den kommende stortingsmeldingen svinger opp med konkrete tiltak for bedre koordinering og styring.
Det vil dessuten være på tide. I 2025 vil det være nøyaktig 50 år siden den første forskningsmeldingen ble lagt fram, St.meld. nr. 35 (1975-1976) Om forskningens organisering og finansiering. Den kom som svar på kritikk fra UNESCO og OECD om nettopp manglende helhet og koordinering i norsk forskning. Et halvt århundre senere bør vi ha kommet lenger. Meldingsarbeidet og debatten rundt bør kunne bidra til det.
Bilde topp: Forskningspolitikk og Firefly AI