Gjennomgangen av forskningssystemet gir rom for nytenking innenfor forsknings- og innovasjonssystemet.
Lederartikkel av Per Koch
I den siste utgaven av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har regjeringen varslet en gjennomgang av forskningssystemet «for å vurdere om det er behov for endringer som kan bidra optimalt til de forskningspolitiske målsettingene». Denne gjennomgangen vil også inkludere en vurdering av Forskningsrådet og dets funksjoner i forskningssystemet.
Det vil komme en stortingsmelding om forskningssystemet i løpet av inneværende stortingsperiode. Arbeidet er i en tidlig fase, og det er en lang rekke forhold som ikke er avklart.
Hva mener for eksempel Kunnskapsdepartementet med «forskningssystemet»? I hvor stor grad skal meldingen se på samspillet mellom forskning og innovasjon? Hvordan skal den drøfte samspillet mellom forskning og de store utfordringene?
En «umulig» men nødvendig oppgave
Som en som har vært med på å skrive forskningsmeldinger, kan jeg si at dette er som det må være i denne fasen.
Å skrive en stortingsmelding om forskning er ikke en enkel prosess der du presenterer allerede utmeislede politiske signaler. Det er heller ikke mulig å utlede en ny forskningspolitikk fra forskning alene.
Å skrive en forskningsmelding er en krevende læringsprosess for alle dem som er involvert, og det å identifisere de problemene som skal adresseres, er en sentral del av denne prosessen. Det er der Kunnskapsdepartementet er nå.
Teamet som skriver meldingen, må ha bred kompetanse: De trenger god politisk innsikt. Feltet favner sterke politiske interessemotsetninger. Departementene har dessuten mange kulturer, interesser og stammespråk. Det krever visdom og diplomatisk kløkt å få til de kompromissene som kreves, uten at de samme kompromissene utvanner teksten til banale selvfølgeligheter.
De mange organisasjonene som er berørt – råd, direktorater, interesseorganisasjoner og forskningsinstitusjoner – må involveres, høres og forstås.
Den store sammenhengen
Skribentene må også ha en klar forståelse av de utfordringene forskningen skal bidra til å løse. De må derfor også sette seg inn i og gjøre bruk av forskning som er relevant for de policyutfordringene man står overfor, og de må ha god innsikt i den relevante samfunnsdebatten.
Dette betyr at det kollektivet som skriver meldingen, må ha bred innsikt i politikk, samfunn, kultur og miljø, systemer som er så komplekse at det ikke er noen gitt å forstå helheten.
En stortingsmelding om forskning vil derfor aldri kunne gi det fulle og hele svaret på hva slags forskning eller hva slags «system» vi trenger. Ikke nok med det: De løsningene som foreslås, vil skape nye problemer. Å skrive en forskningsmelding er derfor i realiteten en umulig oppgave. Ikke desto mindre er det en nødvendig oppgave.
En læringsprosess
For selv om ingen når den forskningspolitiske «opplysningen », kan læringen som følger av arbeidet, bidra til at vi får en bedre politikk for forskning og forskningens plass i samfunnet.
Forskningspolitikk vil bidra til denne læringsprosessen med en serie med artikler om forhold som er av relevans for utviklingen av fremtidens norske forskningspolitikk og kanskje også for den forsknings- og innovasjonspolitiske debatten i de andre nordiske landene.
I denne utgaven drøfter for eksempel Espen Solberg hva meldingen bør ta for seg. Magnus Gulbrandsen, som er med i ekspertutvalget for «toprosentmålet», ser på hvordan det offentlige kan bidra til at næringslivet øker sine investeringer i FoU. Carina Hundhammer drøfter det hun mener er en bekymringsfull uthuling av sektorprinsippet. Erik Eriksen, derimot, vil avskaffe sektorprinsippet. Hans nye bok er anmeldt av Henrik Karlstrøm. Carter Bloch, Maria- Theresa Norn og Andreas Kjær Stage ser på utfordringene som følger av en politikk orientert mot store samfunnsutfordringer.
Og det er mer. De som ønsker å bidra til debatten, kan kontakte redaksjonen. Vi er åpne for relevante artikler og innlegg.
Klikk her for en oversikt over alle artikler merket systemgjennomgang.
Foto: murat4art