I dag behandlet Pressens faglige utvalg en klage på Forskningspolitikks artikkel Ulver i akademiske fåreklær. Forskningspolitikk ble felt for brudd på Vær Varsom-plakatens paragraf 14.5 (tilsvarsretten), men utvalget mener det skal være stor takhøyde for debatt og avviste klager vedrørende andre paragrafer.
Av Per Koch, redaktør i Forskningspolitikk
Christina Ellingsen, leder av Women’s Declaration International (WDI) Norge og Anne Kalvig, nestleder WDI Norge og avgående professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, sendte den 16. august en klage til Pressens faglige utvalg (PFU). Klagen gjaldt Forskningspolitikk og Forskning.nos publisering av undertegnedes artikkel «Ulver i akademiske fåreklær».
De to sendte også en klage til Khrono for publisering av mitt debattinnlegg «Antitrans-aktivistene ønsker seg respekt fra norsk akademia. Det er det ingen grunn til å gi dem».
Jeg er med andre ord part i denne saken, og denne teksten blir derfor et meningsinnlegg.
Leseren vil finne pekere til alle sentrale dokumenter (artikler, klager, svar og PFUs sammendrag) under denne presentasjonen. Vårt svar til PFU (med vedlegg) inneholder grundig dokumentasjon som forklarer mitt syn på de forholdene som er berørt. Vedlegget inneholder også en tidslinje over saken, samt en liste over sentrale begreper brukt i debatten.
WDI og de kjønnsidentitetskritiske feministenes klage
I begge artiklene som ble behandlet av PFU kom jeg med sterk kritikk av WDI, lederne av den norske avdelingen av WDI (Ellingsen og Kalvig) og aktivister assosiert med dem.
WDI er en internasjonal kjønnsidentitetskritisk organisasjon. «Kjønnsidentitetskritisk» (gender critical) er et begrep som blir brukt av en politisk og kulturell bevegelse som går imot det de kaller en «kjønnsidentitetsideologi» (gender ideology), mot fenomenet «kjønnsidentitet» (gender identity) og mot transfolks rett til å bestemme sitt eget juridiske kjønn.
De fleste kjønnsidentitetskritiske aktivister beskriver seg selv som radikale feminister. Slike aktivister blir da også ofte referert til som trans-ekskluderende radikale feminister eller TERFer. (Se for øvrig tekstboks med relevante begreper under).
I klagen hevdet Ellingsen og Kalvig at mitt innlegg i Forskningspolitikk er «hemningsløst emosjonsdrevet, ideologisk og faglig misforstått og uinformert» og at det representerer brudd på mange paragrafer i Vær Varsom-plakaten. De argumenterte videre for at budskapet mitt er at «kvinner i akademia og kvinneorganisasjoner skal delegitimeres og nektes plattform om de problematiserer kjønn og kjønnsidentitet.» De avviste også at de angriper transfolk.
Ellingsen og Kalvig kontaktet faktisk aldri Forskningspolitikks redaksjon om denne artikkelen. Overfor Forskning.no kritiserte de to imidlertid artikkelens omtale av Kamilla Aslaksen som medlem av WDI. Aslaksen er utvilsomt del av det samme kjønnsidentitetskritiske nettverket som Kalvig og Ellingsen, men jeg kan ikke belegge at hun er medlem av WDI. Da jeg ble orientert om dette forholdet av redaktøren i Forskning.no, rettet vi opp teksten i tråd med dette. Det er ellers ikke nødvendig å gå til PFU for å få gjennom slike korreksjoner i Forskningspolitikk.
Klagen til Ellingsen og Kalvig er full av sterke, misvisende og krenkende anklager mot undertegnede og de presseorganene som er berørt, samt feilinformasjon når det gjelder praktisk talt alle de forhold som er tatt opp i klagen.
Påstanden om at jeg, som har brukt flere år på å få flere kvinnelige forskere og skribenter til å skrive i Forskningspolitikk, skulle forsøke å kneble kvinnelige akademikere, faller for eksempel på sin egen urimelighet. Å argumentere mot transfobi representerer ikke et angrep på kvinner. Flertallet av norske kvinner støtter transfolk.
Ikke representerer de feminister flest heller. Kvinnefrontens leder Cathrine Linn Kristiansen har sagt det på følgende måte:
«Vil understreke at de [de kjønnsidentitetskritiske feministene] har ingenting med Kvinnefronten å gjøre. Og jeg og vi tar sterk avstand fra Ellingsen, Gjevjon og Co. Jeg anser de som transfobiske, rasistiske og sexistiske. De har ikke et fnugg av feminisme i det de driver med.»
PFUs vedtak
Når det gjelder Forskningspolitikks publisering av artikkelen «Ulver i akademiske fårklær», gir PFU klagerne medhold i at publiseringen er et brudd på Vær Varsom-plakatens 4.14. Paragraf 4.14 sier at de som utsettes for sterke beskyldninger, skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.
Det er riktig at Forskningspolitikk ikke ba Ellingsen og Kalvig om kommentar. I ettertid er det lett å se at det å be om en kommentar ville ha gjort saken enklere for oss vis-a-vis PFU. Basert på vår kunnskap om disse aktivistene hadde jeg imidlertid liten tro på at de ville kunne levere et saklig innlegg som ikke var transfobisk. Selve utgangspunktet for deres holdninger er en invalidering av transfolks identiteter og rettigheter, og Forskningspolitikk publiserer ikke innlegg som fremmer hat mot marginaliserte grupper. Klagen deres er da også full av transfobiske påstander og feilinformasjon.
Klagerne fikk ikke gjennomslag for at Forskningspolitikk har forbrutt seg mot noen av de andre paragrafene på plakaten. PFU konstaterte at artikkelen er en meningsartikkel og må vurderes i den konteksten. Utvalget viser til at det skal være stor takhøyde og rom for både svært sterke meninger og spisse formuleringer på meningsplass, selv om flere av medlemmene mente dette innlegget ligger i grenselandet.
Khrono ble i tråd med dette ikke dømt for publiseringen av min artikkel «Antitrans-aktivistene ønsker seg respekt fra norsk akademia,» selv om den inneholder mange av de samme argumentene og kommer frem til de samme konklusjonene som artikkelen i Forskningspolitikk. Artikkelen i Khrono var én av mange artikler i en lengre debatt om kjønnsidentitet og ytringsfrihet. Khrono hadde bedt de kjønnsidentitetskritiske aktivistene om å skrive et svar på min artikkel, men de takket nei.
Forskning.no hadde også bedt Ellingsen og Kalvig om å svare på den versjonen av min artikkel som ble publisert i Forskersonen.no. Det ville de ikke. Det er med andre ord liten grunn til å tro at de ville ha svart oss på en forespørsel om et tilsvar. Målet deres var helt klart å få Forskningspolitikk, Khrono og Forskning.no til å ta ned artiklene. Det var det bare Forskning.no som gjorde.
Vi har lagt ut PFUs uttalelse her.
Etikk og sannhet
Debatten på PFU-møtet viser hvor vanskelig det er å skille det presseetiske fra sannhetsgehalten i de påstandene som blir fremmet.
Flere av utvalgsmedlemmene understrekte at utvalget ikke skal ta hensyn til om en ytring er sann eller ikke. Dette er merkelig, fordi det i sin ytterste konsekvens kunne føre til at man ikke i klare ord og med god dokumentasjon kan hevde at noen begår overgrep, selv om de gjør faktisk det. Å løsrive etikken fra konseptet om sannhet vil i verste fall gjøre etikk til en ren formalistisk eller juridisk øvelse, løsrevet fra sentrale forhold som for eksempel menneskerettigheter og politisk undertrykkelse.
Noen av medlemmenes vurdering av det jeg hadde skrevet bar da også preg av at de hadde gjort seg opp en mening om sannhetsgehalten i det jeg skrev og vurderte styrken i mine ytringer deretter.
Likevel: PFU ga ikke de kjønnsidentitetskritiske aktivistene støtte i deres forsøk på å stoppe redaktører landet rundt fra å publisere artikler som kritiserer deres holdninger og aktiviteter. Det er det viktigste utfallet av PFUs behandling av disse klagene. Antitrans-aktivistene kan ikke lenger bruke PFU til å skremme redaktører fra å publisere artikler som kritiserer dem som angriper transfolk.
Hvem vet: Kanskje dette også kan føre til at transfolk, det vil si de som vet mest om hva det vil si å være transkjønnet, slipper mer til i debatten?
Konteksten
De forholdene som berøres i denne debatten, er komplekse og mangfoldige, både når det gjelder forskning (fra biologi til samfunnsfag), interessekonflikter, ideologiske narrativer og kulturelle og psykologiske prosesser. De færreste er godt orientert om de aktørene som er berørt, og de argumentene som er reist i debatten om transfolks liv og rettigheter.
Jeg har brukt mye tid på å orientere meg om denne debatten, relevant forskning og transfolks stilling både i Norge og i andre deler av verden. Det er på dette grunnlag jeg skrev de to artiklene. Jeg ble skremt over hvor lett det er for transfober å slippe unna med falske påstander i debatten om kjønn og transfolks rettigheter og hvordan rene fordommer blir presentert som «forskning».
Dominerende medisinsk og samfunnsfaglig forskning anerkjenner at det som kalles kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er virkelige fenomener, at transfolks identiteter er virkelige og at transfolk trenger gode helsetilbud og sosial anerkjennelse. De to store helsemanualene, DSM-5 og ICD-11, gjør det helt klart at kjønnsinkongruens ikke er en mental lidelse.
De kjønnsidentitetskritiske aktivistenes påstand om at kjønnsidentitet kan reduseres til biologisk kjønn har ikke støtte i de sentrale forskningsmiljøene. Idéhistorikeren i meg er forferdet over hvor lett mange faller for denne formen for reaksjonær biologisk reduksjonisme. Denne banale forståelsen av kjønn er helt åpenbart adoptert for å kunne stoppe forsvaret av transfolks rettigheter.
Leseren kan lese svaret på klagen for mer informasjon, dokumentasjon og referanser.
Ytringsfrihet
Kjønnsidentitetskritiske aktivister har lov til å fremme sitt standpunkt om at alt kjønn skal reduseres til biologisk kjønn. Det er innenfor ytringsfrihetens rammer. Men de har ikke rett til å forlange at andre ikke skal ha anledning til å kritisere deres ytringer. Den samme ytringsfriheten gir andre rett til å forsvare transfolks identitet og deres rett til å leve sine liv innenfor trygge rammer.
Vi vet at ytringer kan være like skadelige som fysisk vold, noe da også historien om kvinners, fargedes, urfolks, homofiles og transkjønnedes plass i samfunnet viser oss. Etter andre verdenskrig har vi hatt en bred debatt om de etiske sidene av både journalistikk og forskning. Universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner, departementer og forskningsråd har gjort et stort arbeid for å sikre at forskning og innovasjon blir ansvarlig og i tråd med vår kulturs forståelse av menneskerettigheter.
Vi lever i en tid der ekstremister til høyre og venstre er blitt en reell trussel mot både demokrati og menneskerettigheter. Dette er ikke tiden for en debatt der ytringer frigjøres fra de konsekvensene de har for folks velferd. Og det er heller ikke tiden for lettvinte argumenter om at «det er gode/dårlige folk på begge sider». I dette tilfellet er antitrans-aktivistene overgiperne og transfolkene er ofrene.
- «Antitrans-aktivistene ønsker seg respekt fra norsk akademia. Det er det ingen grunn til å gi dem.» (Per Kochs debattinnlegg i Khrono)
- «Ulver i akademiske fåreklær» (Per Kochs artikkel i Forskningspolitikk)
- Ellingsens og Kalvigs klage til PFU vedrørende Forskningspolitikk og Forskning.no
- Forskningspolitikk Svar på klage til PFU offentlig versjon
- Klagers replikk (Forskningspolitikk svarte ikke på denne replikken)
- PFUs presentasjon av klagen til Forskningspolitikk (med vedtak og sammendrag av klage og svar)
- PFUs presentasjon av klagen til Forskning.no (med vedtak og sammendrag av klage og svar)
- PFUs presentasjon av klagen til Khrono (med vedtak og sammendrag av klage og svar)
- PFUs uttalelse om Forskningspolitikk.
- PFU-møtet ble streamet på Youtube.
Foto av to transkvinner: Edwin Tan
Noen sentrale begreper brukt i transdebatten
(utdrag fra vedlegget til Forskningspolitikks svar til PFU)
Biologisk kjønn (biological sex) er et begrep som viser til biologiske/kroppslige forhold som fører til at man, i en medisinsk og biologisk sammenheng, klassifiserer mennesker som hankjønn eller hunkjønn. Det samme gjelder for en del, men ikke alle arter. For de fleste mennesker er det samsvar mellom genitalier, eggstokker/testikler, kromosomer (XX/XY), gonader (sperm/egg), kroppsform og opplevd kjønnsidentitet. Blant intersex-mennesker kan det være ulike kombinasjoner av alle disse variablene, mens vi blant transkjønnede ser at opplevd kjønn ikke svarer til biologisk kjønn (da normalt definert ut fra kjønnsorganer). Både intersex-personer og transpersoner kan oppleve kjønnsdysfori.
Ciskjønnet (cisgender) viser til mennesker som ikke er transkjønnet, det vil si der tillagt kjønn svarer til opplevd kjønn. Kjønnsidentitetskritiske aktivister mener begrepet er støtende.
Kjønn (sex and gender) er et paraplybegrep på norsk som dekker en rekke ulike forhold, herunder blant annet biologisk kjønn, sekundære kjønnskarakteristika, opplevd kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnsroller.
Kjønnsdysfori (gender dysphoria) er en medisinsk diagnose som dekker det intense ubehag eller den psykiske smerte som mange transkjønnede opplever ved at de må leve som et kjønn som ikke samsvarer med deres opplevde kjønnsidentitet.
Kjønnsinkongruens (gender incongruence) er en medisinsk diagnose som beskriver en situasjon der en persons kjønnsidentitetsopplevelse ikke samsvarer med det kjønn personen ble tillagt ved fødselen, eller med det man i medisinen kaller ofte kaller personens biologiske kjønn. Begrepet dekker mye av det samme som transkjønnet (betydning 1) ovenfor.
Kjønnsidentitetskritisk (gender critical) er et begrep som blir brukt om enkeltmennesker og en politisk og kulturell bevegelse som går imot det de kaller en «kjønnsidentitetsideologi» (gender ideology), mot fenomenet «kjønnsidentitet» (gender identity) og transfolks rett til å bestemme sitt eget juridiske kjønn. De fleste kjønnsidentitetskritiske aktivister beskriver seg selv som radikale feminister.
Kjønnsidentitetsideologi eller kjønnsideologi (transgenderism eller gender ideology) er begreper antitrans-aktivister bruker til å skape et fiendebilde av en sammensvergelse av transfolk og radikale kjønnsforskere som har til hensikt å undergrave tradisjonelle forståelser av kjønn og dermed også grunnlaget for den eksisterende samfunnsorden. Tenkningen kommer opprinnelig fra den katolske kirke, men varianter av denne narratien er adoptert av det ytre høyre og av kjønnsidentitetskritiske aktivister. Hva denne «ideologien» er ment å skulle bestå av, varierer. Det finnes da heller ikke noen helhetlig og koherent forståelse av kjønn og kjønnsidentitet blant transfolk og kjønnsforskere. Begrepet hjelper imidlertid antitrans-aktivistene med å forklare transfolks identiteter som et produkt av konspiratorisk propaganda.
Transekskluderende radikale feminister (trans-exclusionary radical feminists, forkortet TERF) er et alternativt begrep for kjønnsidentitetskritiske aktivister, et begrep de selv ikke liker. I dagligtale er begrepet også blitt brukt om kjønnsidentitetskritiske aktivister som ikke nødvendigvis ser på seg selv som radikale feminister.
Transfobi (transphobia) blir av Bufdir definert som «en frykt for transpersoner, som kan gi seg uttrykk i fordommer og aggressivitet. Transfobi brukes for å beskrive negative handlinger og holdninger rettet mot transpersoner.» Merriam-Webster definerer transphobia som “irrational fear of, aversion to, or discrimination against transgender people.”
Transkjønnet (transgender) er et begrep som brukes på to måter. (1) Det refererer til personer som ikke identifiserer seg med det kjønn de ble tillagt ved fødselen. (2) Det brukes også som et paraply-begrep for alle som opplever eller uttrykker kjønnsvariasjon. I denne debatten er det primært den første betydningen som er relevant.