En jule-andakt om trivselens plass i politikken for forskning og høyere utdanning.
Per Koch, redaktør, Forskningspolitikk
I høst vant KI-forskeren Inga Strümke Forskningsrådets formidlingspris for sin presentasjon av kunstig intelligens og den betydningen KI har for samfunnet.
I et intervju med Khrono forteller hun om alt hun gjør for både forskning og forskningsformidling – og det er ikke lite. Til slutt i intervjuet kommer hun imidlertid inn på et forhold som fortjener en oppfølging:
På spørsmål om planene videre svarer hun: «Jeg vil bare ha trivsel. Det er for lite trivsel i akademia, så nå vil jeg gjøre det jeg kan for at studentene og kollegaene mine skal trives.»
Det er ikke ofte vi hører begrepet «trivsel» brukt i den forskningspolitiske debatten.
Jobb deg i hjel
Tidsbrukundersøkelsen fra 2021] viser at når det gjelder universiteter og høgskoler, jobber professorene klart mest, med over 49 timer per uke, mens stipendiatene bruker i underkant av 44 timer. Til sammenligning: Ordinær arbeidstid er satt til 37,5 timer per uke og arbeidsmiljølovens grense er på 40 timer.
Nå tror ikke jeg det er mulig å begrense akademikeres arbeidsuke til 37, 5 timer – i hvert fall ikke for alle og til alle tider. Når du er oppslukt av en oppgave og utfordrer både egne og andres grenser, går tiden svært fort.
God undervisning er givende, men også krevende, og på toppen av alt dette kommer formidlingen. Noen forskere, som Strümke, er bare knakende gode på formidling, noe som gjør dem etterspurt. Dette fører igjen til flere timer.
Likevel: Det er merkelig at vi tar det for gitt at industriarbeidere og fagarbeidere skal beskyttes mot å jobbe mer enn 40 timer, mens vi nærmest tar det for gitt at akademikere i UH-sektoren skal arbeide seg i hjel.
Publish or perish
Det er ikke noe mindre belastende for helsen å drive med forskning enn å drive med kroppsarbeid. Frem til et punkt kan det harde arbeidet gi glede og livskvalitet. Krysser du det punktet, kan du ende opp med utbrenthet og depresjon, familieproblemer og ensomhet.
Det er også merkelig at så mange ukritisk tror at antallet timer brukt direkte på forskning med nødvendighet fører til bedre forskning eller den forskningen vi trenger.
Forskeres skaperevne hviler ikke bare på antallet timer de bruker på å skrive fagfellevurderte artikler for prestisjetidsskrifter. Deres kreativitet vokser like mye ut av livet ellers: Gode kolleger, engasjerte studenter, vennskap, gode samtaler over et godt måltid, inspirasjon fra kunst og annen forskning, evnen til å glede seg over natur og kultur. Kort sagt: Trivsel.
For meg ser det ut som om narrativet om vitenskapelig eksellens, med sitt sterke fokus på forskning og publisering (i motsetning til undervisning og samfunnsengasjement) domineres av en konkurransementalitet, der de som ikke makter det umenneskelige presset, regnes for tapere og skal presses ut.
Darwin eller Jesus?
Nærings-ph.d. ved Juridisk fakultet ved UiO, Einar Bratteng, uttrykte det slik i en annen artikkel i Khrono:
«Dyrkingen av enere innebærer nødvendigvis også at akademia til tider kan oppleves ensomt, men slik må det nødvendigvis også være. Det siste steget opp på plassen som en ener må du ta alene. Hvis ikke du trives med det eller ikke synes det er spennende, så bør du slutte i akademia. Da er ikke det stedet for deg.»
Hvor kommer disse holdningene fra? Er det en nedarvet puritanisme, der alt som ikke følges av lidelse, er ufortjent? Er det en form for sosialdarwinisme, der livet er en brutal kamp mellom sterke mennesker der bare den sterkeste fortjener suksess?
Jeg vet ikke, men sunt og konstruktivt er det ikke. Alle kan ikke bli «verdensledende». Det er jul. La oss tenke mer på omsorg og trivsel.
Illustrasjon: Maria Voronovich