Vi står midt oppe i en tid der det er de prekære utfordringene som må håndteres. Pandemi og krig i både Europa og Midtøsten har preget årene siden 2020. Det er grunn til å være bekymret for at vi glemmer å ha et langsiktig blikk på de store utfordringene verden står overfor. Skal vi møte klimautfordringene, beskytte demokratiet og takle ny teknologi, trenger vi å forstå mye mer om hvordan samfunnet vårt påvirkes.
Av Kyrre Lekve, direktør, Institutt for samfunnsforskning
Samtidig med at vi takler dagens kriser, må vi ha et blikk på de langsiktige og store samfunnsutfordringene: Klimaendringene truer vårt livsgrunnlag, demokratiet er under press i hele verden, og effektene av den teknologiske utviklingen og demografiske endringer er i ferd med å snu opp ned på arbeidslivet.
Det drives betydelig forskning innenfor alle disse områdene, men det er fortsatt store kunnskapsbehov. Spesielt vet vi for lite om hvordan selve samfunnet vil påvirkes av disse store samfunnsutfordringene. Akutte kriser må selvsagt håndteres her og nå, men etter flere år med «krisemodus» er det god grunn til å være bekymret for at det langsiktige arbeidet med å skaffe til veie kunnskap og løsninger sakker akterut.
Klima og bærekraft
Den mest fundamentale samfunnsutfordringen vi står overfor er klimaendringene. Vi er sannsynligvis for sent ute til å hindre global oppvarming, men hvor varmt det blir, kan kanskje begrenses.
Denne sommerens kombinasjon av tørke og skogbranner i USA, Canada og rundt Middelhavet og voldsomt regn i Norge og Sør-Amerika gir oss tydelige pekepinner på hva slags effekter vi vil se i årene som kommer. Jo mer temperaturen vil stige, jo større blir utfordringen med å legge om samfunnet og tilpasse oss til en ny virkelighet.
Likevel vet vi ganske lite om hvordan samfunnet vil endres når klimaendringene endrer oss. Globalt kan klimaendringene føre til økte migrasjonsstrømmer. Vi har allerede erfaring med hvordan store flyktningstrømmer legger press på vestlige samfunn. Men vi vet for lite om hvordan klimaflyktningene skaper nye skillelinjer – mellom land og innad i land. Hvilke mekanismer som vil drive migrasjonsstrømmene fremover, vet vi lite om. Her har vi bare pirket i overflaten.
Det grønne skiftet
Klimaendringene har også gitt myndigheter og næringsliv vann på mølla i arbeidet med «det grønne skiftet». Forsøket på å få til en grønn omstilling av norsk økonomi vil også ha store effekter på samfunnet. OECD rapporterer at et sted mellom 22 og 30 prosent av jobbene i det norske arbeidsmarkedet har oppgaver som er viktige for det grønne skiftet. Foreløpig vet vi ikke hvor mange nye jobber som vil skapes som del av den grønne omstillingen, eller om endringene i yrkesstrukturen vil føre til økte lønnsforskjeller og høyere ulikhet. Vi trenger å forstå hvor stort kompetansegapet blir mellom yrkene som forsvinner og yrkene som kommer til gjennom grønn omstilling. Dette er spørsmål som det er viktig å søke svar på for å forstå mulige samfunnseffekter av det grønne skiftet.
Vi har også et etter hvert velkjent paradoks: Selv om kunnskapen om klimaendringene og konsekvensene av dem etter hvert er massiv, er enkeltindividets vilje og evne til å endre sin livsførsel overraskende svak. Vi må vite mer om hvordan vi skal mobilisere befolkningen til å leve på nye måter, og vi må vite mer om hvordan vi kan ruste opp demokratiet for de tiltakene som må komme. Demokratisk underskudd
Klimaendringene er bare én av mange faktorer som setter demokratiet under press. Krig, diplomatisk uro og flyktningstrømmer er andre viktige påvirkningsfaktorer. Norge har blitt kåret til verdens mest demokratiske land, men rundt om i verden er demokratiet i tilbakegang.
Bare 6,4 prosent av jordens befolkning lever i det som kan karakteriseres som fullt utviklede demokratier. I europeiske land har også demokratiet blitt svekket, inklu dert i Polen, Spania og Storbritannia, i tillegg til Ungarn og nå Slovakia. Ledere og partier med autokratiske tendenser er en kilde til bekymring, men også et uoversiktlig medielandskap og polarisering av det offentlige ordskiftet kan bidra til å heve terskelen for demokratisk deltagelse.
Vi vet det er stor variasjon i den demokratiske deltagelsen mellom grupper. Foreksempel er det bekymringsverdig at valgdeltakelsen blant unge menn går kraftig tilbake. Skal vi forstå truslene mot demokratiet, må vi også forstå mekanismene som skaper demokratisk underskudd. Vi vet for lite om hva det er som skaper avmakt og sinne. Bare gjennom å forstå kan vi finne gode mottiltak.
Vi vet for lite om hvordan ulikhet skaper utenforskap. Ulikhet, med økte forskjeller og fattigdom, er en utfordring i seg selv, men ulikhet skaper også viktige hindringer for å løse alle andre samfunnsutfordringer.
Ulikheter innen utdanning, økonomi, etnisk og kulturell bakgrunn, og mellom kjønnsroller og aldersgrupper, skiller ofte dem som deltar i demokratiet, fra dem som ikke gjør det. Regjeringen har fortjenestefullt tatt initiativ til et «samfunnsoppdrag» innen forskningen om å øke inkludering av barn og unge i utdanning og arbeidsliv. Det kan gi oss mulighet til å bedre forstå alt som fører til at noen havner utenfor og hvordan dette svekker deltagelse og dermed demokratiet.
Teknologisk utvikling, demografiske endringer og fremtidens arbeidsliv
Etter at ChatGPT brøt offentlighetens lydmur i fjor høst, er det ingen som er i tvil om at kunstig intelligens og andre teknologiske fremskritt vil føre til fundamentale endringer i samfunnet. Teknologiens potensial til å hjelpe oss med å møte samfunnsutfordringene er enorme, men samtidig fjerner de nye teknologiene jobber og skaper ubalanse i det globale arbeidsmarkedet. At stadig færre yrkesaktive står bak hver pensjonist, bare forsterker utfordringene for fremtidens arbeidsliv.
Evnen til å ta i bruk nye teknologier er ikke likt fordelt i samfunnet. De som på grunn av økonomiske og kulturelle faktorer, alder, utdanningsnivå eller kjønnsroller ikke behersker de nye teknologiene, vil oppleve digitalt utenforskap. Vi vet altfor lite om hva som skjer med et samfunn der noen behersker teknologien, mens andre er fremmedgjort. Foreløpig kunnskap tyder på at de som jobber i lavtlønnsyrker, tjener minst på ny teknologi. For øvrig vet vi for lite om hva teknologien gjør med det norske arbeidslivet – er den kanskje det beste håpet for å realisere sekstimersdagen?
Den teknologiske utviklingen ser ut til å føre med seg en enorm sosial transformasjon. Men det er fremdeles uklart hvordan vi må endre måten vi jobber på og hvordan vi skal lære å samhandle med andre. Kunstig intelligens må reguleres for å hindre overgrep mot menneskerettigheter og personvern, men hvordan det skal gjøres, er uklart. Derfor er det fornuftig at regjeringens varslede milliard til forskning på kunstig intelligens ikke bare handler om teknologien i seg selv, men også skal rette oppmerksomheten mot samfunnseffektene av teknologien. Det kan sette oss bedre i stand til å innføre teknologien på en måte som tjener både mennesker og samfunn.
Kunnskap er vår viktigste ressurs
Hvordan vi skal møte de store, underliggende samfunnsutfordringene, er den maktpåliggende arbeidsoppgaven i årene som kommer. Pandemien og krigene har endret oss. Hvordan vi skal samhandle og hvordan det globale fellesskapet skal henge sammen, er ikke lenger kjent terreng. Vi kommer ut av årene etter 2020 til et landskap som er ukjent, og hvor 75 år med etterkrigshistorikk ikke lenger kan brukes som veiledning. Norge må også redefinere sin plass i verden.
Kunnskap om klimaendringer og demokrati, om fremtidens arbeidsliv og om sammensetningen av det norske samfunnet, er nøkkelkunnskap for å løse utfordringene vi står overfor.
Topp foto av Kyrre Lekve: ISF