Er det like stort behov for både forskning og utvikling overalt, og er det irrelevant hvordan vi investerer i forskning eller utvikling, så lenge vi snakker om FoU samlet? Svaret virker nok opplagt for mange, men det råder likevel ofte tvil om forskningens betydning og ikke minst relevans i samfunnets omstilling. Regjeringen vil ha flere innspill til forskningssystemet for fremtiden, men stilles de rette spørsmålene?
Carina Hundhammer
Stilles de rette spørsmålene?
I et invitasjonsbrev fra regjeringen i forbindelse med systemmeldingen, stilles det spørsmål om hvorvidt forskningen tas i bruk i tilstrekkelig grad. Det viser til at oppdragsmarkedet med næringslivet er i endring.
Implisitt ser det her ut til å ligge et budskap om at forskningsmiljøene er for dårlige til å tilrettelegge for at forskningen kan tas i bruk og at kunnskapen ikke blir kommersialisert raskt nok. Forskningsmiljøene kan fremstå som lite relevante, siden næringslivet og forvaltningen velger å kjøpe mindre forskning av dem.
Stemmer dette situasjonsbildet, eller kan det være andre årsaker til at situasjonen er blitt som den har blitt? Kan det være at politikken som er ført de siste ti årene, nå har effekt på hvordan forskningsmidler blir brukt og prioritert? Vi har hatt omstillinger før, kanskje det er noe å lære av dem?
Står vi egentlig i noe nytt?
Politisk var forskningens storhetstid helt klart fra 1950-tallet og fremover mot 1980-tallet. Et sitat fra partiet Høyre i 1965 i boka Avhengig av forskning. De norske forskningsrådenes historie sier mye om hvordan mange så på forskningens betydning for samfunnet i etterkrigstiden: «Det materielle grunnlaget for vår moderne europeiske kultur er i høy grad en frukt av naturvitenskapen, og hele vår livsform er dypt preget av det vi kaller vitenskap i videre forstand.»
Etter andre verdenskrig var forskningen helt sentral i oppbyggingen av norsk næringsliv og samfunn, og var en sentral faktor i hva vi i dag kjenner som departementenes sektorprinsipp. Staten skulle investere i forskning som var mer langsiktig, avlaste stor risiko eller ha nasjonal interesse. Departementene hadde ansvar for forskning innenfor eget ansvarsområde. Forskningen spilte en sentral rolle i samfunnets utvikling. På mange områder var forskningspolitikk rett og slett næringspolitikk. Hvordan har vi nå havnet i en diskusjon med politikere om forskningens betydning og relevans for samfunnsutviklingen?
Hva skjer med norsk næringsliv og norsk forvaltning hvis vi slutter å investere i forskning?
Statistikken til SSB omtaler forskning og utvikling som FoU i et samlebegrep. Overordnet skilles det ikke mellom arbeidsmetodikken forskning versus utviklingsarbeid. Men det kan være stor forskjell på å jobbe med forskning sammenliknet med utviklingsarbeid.
Politikken og virkemidlene ser ut til å bevege seg mellom to ytterpunkter: grunnforskningen i én ende og det «å ta forskningen i bruk» i den andre. Det «å ta forskningen i bruk» blir da forstått som utviklingsarbeid. Dette betyr at det blir mindre oppmerksomhet omkring det som ligger mellom ytterpunktene, det som blir referert til som anvendt forskning. Betyr dette at den anvendte forskningen ikke er relevant og at vi ikke har behov for forskningsmiljøene som genererer denne typen forskning?
Statistikken er tydelig; instituttenes andel har sunket kraftig når det gjelder andelen offentlige forskningsmidler. Regjeringen kan falle for fristelsen å konkludere med at relevansen til instituttene er borte, siden andelen innkjøp fra næringslivet og forvaltningen går ned.
Høna og egget
Det er de tjenesteytende næringene som øker sin andel av næringslivets FoU mest. Denne sektoren har sin tyngde i produktutvikling, omtrent 90 prosent utvikling og 10 prosent forskning. Dette betyr at de er gode til å ta i bruk eksisterende kunnskap, inklusiv forskningsbasert kunnskap generert av andre.
De nye næringene gjør akkurat det regjeringen vil, de tar kunnskapen i bruk i egen virksomhetsutvikling. Er det da så farlig at bedriftene ikke forsker selv eller lar være å søke hjelp hos forskningsinstituttene? Vel, for bedriftene selv kan dette se ut som rasjonelle valg i dag, men for samfunnet som helhet kan det føre til at vi ikke får den typen kunnskap som fremtidens næringsliv vil trenge for å bidra med løsninger på fremtidens problemer.
Vi må ikke komme i en posisjon der vi ikke investerer i anvendt forskning fordi den per i dag ikke ser ut til å bli kjøpt av næringer som driver med produktinnovasjon. Forskningsinstituttenes forskere sitter inne med en kompetanse som universitetenes forskere ofte mangler: en forståelse av kundenes og markedets praktiske behov kombinert med god innsikt i forskningsfronten.
Hvis vi ikke legger til rette for produksjon av flere egg, kan vi da klare oss bare med høna, uten nye egg? Vi tømmer kurven for egg og benytter oss av ressursene som finnes i dem, men vi fyller ikke kurven med nye egg og ny kunnskap. Til slutt står vi igjen med bare høna og en tom kurv. Vi har fjernet beredskapskunnskapen som hjelper oss til å kombinere forskningsbasert kunnskap med markedsnære utviklingsbehov. Kan vi leve med dette gapet?
Et balansert forskningssystem til samfunnets beste
Vårt første forskningsråd var Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd eller NTNF. Til sammen var det fem råd som ble slått sammen til ett forskningsråd i 1993. På 1960-tallet var det NTNF som var det mest fremtredende forskningsrådet og med sterkest politisk posisjon knyttet til norsk næringsutvikling. Nå er det Kunnskapsdepartementet som er den største eieren. Dette har naturlig nok gitt forskningspolitikken en dreining.
I forbindelse med regjeringens arbeid med den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet har politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet konkludert med at vi skal ha ett sterkt forskningsråd.
De som har forskningspolitisk ansvar i regjering og forskningsråd, må klare å opprettholde balansen i prioriteringene mellom ulike samfunnsbehov. De må ivareta investeringene i grunnforskning, anvendt forskning og forskningsbasert utvikling som dekker hele forskningens verdikjede. Og de må sørge for at disse investeringene sikrer de fremtidige behovene til både næringsliv og offentlig sektor.
Pengegaloppen er over
Den forskningspolitiske pengegaloppen er over, vi må tørre å stoppe opp og se hvordan forskningsinvesteringene i sin helhet best skal benyttes. Kanskje vi skal se bakover; på hva statlige forskningsmidler skulle bidra til gjennom langsiktige investeringer, redusert risiko og for nasjonens interesser etter andre verdenskrig.
Det må tenkes helhetlig, og man må belønne både dem som utvikler ny kunnskap gjennom forskning, og det nye næringslivet som tar forskning og annen kunnskap i bruk gjennom sitt utviklingsarbeid. Det er ikke irrelevant om det investeres i forskning eller utvikling. Dette vil være et blindspor vi vil tape på i nær fremtid.
Kilder
- Regjeringen 2024, Innspel til arbeidet med systemmeldinga: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/innspel-til-arbeidet-med-systemmeldinga/id3025234/
- Framtida Junior: https://framtidajunior.no/2017/11/27/kva-kom-fyrst-hona-eller-egget/
- Avhengig av forskning, Fagbokforlaget 2018
- Privat finansiering av forskning, utvikling og forskningsbasert innovasjon i Norge, rapport 2023, OsloEconomics og NIFU
- Indikatorrapporten, Forskningsrådet 2022
- SSB Forskning og innovasjon: https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/forskning-og-innovasjon-i-naeringslivet
- Strategi for helhetlig instituttpolitikk (regjeringen.no), rapport 2020
- Carina Hundhammer- Bladet Forskningspolitikk 2022 og 2023 https://www.fpol.no/?s=carina+hundhammer
Hovedbilde: pidjoe.